Stolt pike
Fordi hun sovnet under middagen ble det en lang kveld. Vi brukte tiden til å forberede oss til den første dagen i barnehagen.
Alle må ha sekk, for dere skal maten og tørre klær være når barna går på tur. Det er jo “natt” så hun har på seg nattdrakten, de nye skoene som Mormor har kjøpt, og står lenge foran speilet og ser på seg selv med sekken. Sono grande, sier hun om og om igjen. Snur seg og forsøker å se sekken bakfra. Hun protesterer ikke engang når jeg tar bilde.
Ikke bare-bare å gå ut med søpla
Sekken har vi, som nesten alt annet av betydning, lånt av vertskapet. Ryktene forteller at de kommer på “besøk” i helgen. Det blir rart for oss å treffe dem, og sikkert rart for dem å se hvordan vi bor i hjemmet deres. Hver gang vi går i trappen spør Livia hvem som er på fotografiene som henger der. Jeg svarer alltid det samme, at det er de som eier huset. Ja, sier hun og studerer dem. Om og om igjen.
Har jeg nevnt av været er ustabilt. Jeg skal gå ut med en pose søppel men oppdager at det kan man ikke gjøre uten å kle godt på seg. Huset ligger på en bakkekam og vinden får svært godt tak. Derfor blir det fort fonner, og ytterdøren er vanskelig å få opp. Livia hyler av glede når hun oppdager det; noe mer spennende kan man kanskje ikke tenke seg når man er tre å
Denne første dagen skal hun bare være i barnehagen fra ni til ellve. Vi skal komme når de har spist frokost og så være sammen med dem til de skal spise lunch. Eller formiddagsmat som det vel heter her i dette landet.
En stolt pike foran barnehagen
Klokken halv ni går vi avgårde hånd i hånd nedover mot barnehagen. Vi har ikke sekken med, for denne første dagen skal vi bare hilse på. Hun er ikke lite stolt, der hun poserer foran barnehagen sin. Det viser seg riktignok at hennes barnehage ikke er i den bygningen der, men også den hun skal være i er laget av tre, og den er rød. Rød barnehage, sier hun.
Kombinasjonen av at det er vinterferie i Trøndelag og at farrang (omgangssyke) har slått ned i barnehagen med full kraft, gjør at det istedenfor 23 barn bare er åtte barn her i dag.
Livia sitter trygt på Morfars fang. Men på fredag hadde alle barna forberedt at Livia skulle komme med å sette navnelapp på bordet der hun skal sitte når de spiser, navnelapp der hun skal henge fra seg yttertøyet og sette skoene, navnelapp på garderoben hennes, og på boksen hvor hun kan ha tingene sine. De tar henne med rundt for å vise henne, og i løpet av noen minutter er hun i full sving sammen med dem.
Det som gjør mest inntrykk, virker det som, er at i garderoben er det to små vasker. De er slik at når man holder hendene inn under dem kommer vannet automatisk. Fordi dette er i Norge er vannet godt og varmt. Hun vasker hendene flere ganger og hyler hver gang vannet kommer bare hun holder hendene over vasken.
Jeg fyller ut papirer. Ett av dem handler om hvorvidt barnehagen kan få filme ungene som en del av opplæring og oppfølgeing av de ansatte. En annet om hvorvidt informasjon om Livia kan gjøres tilgjengelig for de ansatte (!), om hvorvidt bilder fra barnehagen hvor hun er med uten å bli identifisert kan legges ut på barnehagens hjemmesider, et cetera.
Gulvet i barnehagen er laget av tre. Vi legger hånden på gulv og vegger og konstaterer at vi liker det.
Alle må ha belte på
De to timene går fort, og kvart over ellve står vi på bussholdeplassen sammen med Mormor. Livia har jo sover litt lite, så hun dupper noen minutter på vei til byen.
I Trondheim er det trikk (i det minste er det trikkeskinner). Hun sier skinner og peker på dem. I Oslo kjørte vi nemlig både trikk og tog så skinner er vi vant til.
Efter noen timer, og med enda flere ullklær, drar vi tilbake. Hun er trøtt, og når det er ti minutter igjen lar jeg henne sovne på armen min. Det kan ser ut som om det er dette som er løsningen på den viktigste utfordringen vi har: En power nap på ti til femten minutter.
Sigrid kommer på besøk og sammen spiser vi ultra-norske fiskepinner. Efterpå går vi på kaffebesøk. Morfar blir kritisert da det blir klart at Livia ikke har en egen radiostyrt bil. Hvordan skal unger lære seg finmotorikk om de ikki har en fjernstyrt bil? Jeg blir svar skyldig.
Hun er eksemplarisk: Litt over ni kommer hun og sier hun er trøtt. Ikke noe grining, bare konstaterer at hun er trøtt og vil sove. Så går vi hjem, pusser tenner og leser om Ingrid. Halv ti sover hun som en sten.