Klar for nye eventyr
Hverdagen starter klokken syv. Hun er ikke vant til å bli vekket så tidlig, men efter noen minutter har dagens tema gått opp for henne: Den første virkelige dagen i barnehagen!
Barnehagen åpner kvart over syv. Vi er der kvart på åtte. Det tar altså tre kvarter å ordne det som skal ordnes, til tross for at jeg hadde funnet frem alle klærne på forhånd, matboksen ferdig og det ikke er noen overraskelser.
Ferdig påkledd for turen til barnehagen, med sekken på ryggen, står hun utolmodig og venter på Morfar som skal ta et bilde. Kan man tenke seg noe som ser bedre ut en enn treåring med røde kinn og forventningsfulle øyne? Hun strutter av sunnhet der hun står.
Mormor ønsker oss lykke til, og står som Mormødre skal i kjøkkenvinduet ogvinker når vi går.
Det tar bare to meter før hun sklir og faller. Sålen på skoene vi har fått låne er stenhard og glatt. For å si det mildt blir det en litt surmuling, så det er godt at Morfar med letthet bærer en treåring med sekk og greier ned hele den lange bakken.
Det er snålt å se småbarn ute på tur i drittvær
Vel fremme forteller hun meg at i barnehage ikke lov å gå inn med sko. Efter å ha blitt kvitt alle uteklærne er det håndvask, og et hyl av glede når vannet også i dag kommer helt av seg selv. Fin ordning det der: Regner med at det reduserer smittepresset at alle barna vasker hendene hver gang de kommer utenifra.
Klokken åtte er det frokost. Det er en skags havre-flak som serveres med melk eller yoghurt. Livia spiser ikke så mye; hun er jo tross alt fra Italia. jeg sitter i en krok og leser A-magasinet.
Halv ti er det klart for tur. Det er dette, uteaktiviteter i februar, som blir den store utfordringen. Det går veldig fint, men det blir fort klart at Livia har gått glipp av noe alle norske barn vet: Når man blir sliten, da skal man sette seg ned og hvile litt. Uansett hvor gøy man har det. Når skal et barn i Italia lære hvordan man skal forholde seg til å være sliten?
Været er grusomt. Iskald vind som bringer med seg sne og sludd. Huttetu. Men barna har det gøy i akebakken. Fullstendig uten trening blir Livia fort helt utslitt. Da er det bare Morfar som gjelder. Jeg står et godt stykke unna men hører gost at hun gråter. Martine er kjempeflink og vinker på meg først når det er klart at ikke noe annet vil fungere.
Barna i akebakken
To minutter på min arm er alt som skal til. I praksis betyr det å få hvile seg litt. De andre ungene har allerede lagt seg ned som selunger på isen. Men hun vet altså ikke at det er slik man skal gjøre det når man blir sliten.
Men så snart hun kommer til hektene igjen er det aking som gjelder. Søndagens tur med Morfar endte jo i knall og fall så hun kjenner risikoen. Hun aker ned, trekker akebrettet opp alene, kjører ned, opp, ned, opp, ned. Til slutt er det bare henne igjen; alle andre har gitt opp. Da filmer jeg Livia i barnehagen.
Utenfor hennes italienske barnehage er det et stort klatrestativ. Efter ett år i barnehagen har hun fremdeles ikke vært der. Barna er ikke ute i barnehagen. Avstanden i kultur er trolig uoverstigelig mellom overbeskyttede barn i Italia og en voksen i denne barnehagen (det heter ikike barnehagetante lenger) som dytter henne utfor.
Jeg skal ikke forsøke å si hva som er “best”, for i Italia ser man en boblende kreativitet som er helt ukjent i Norge. Så helt uten kvaliteter kan ikke samfunnet være. Men hver gang jeg ser Livia aker nedover den lange bakken i regi av barnehagen får jeg nesten tårer i øynene. Tenk å være så heldig å få begge deler! Tenk å ha en fot i en kreativ kultur og en i en “robust”.
Noen minuter opphold
Litt før klokken ellve går vi tilbake til barnehagen. Det er noen minutter opphold men en tett snebyge er ikke manhe kilometrene unna. Den er så tett at man ikke kan se over fjorden.
Halvveis tilbake er det et stort stykke med blank is; vinden har blåst bort all sne. Livia legger seg ned for å smake. De ansatte gjør ikke noe forsøk på hindre henne. De sier at alle barn vil smake på is på bakken før eller senere, og å hindre dem har ingen hensikt. La dem gjøre det først som sist.
Avstanden til Italia er en avgrunn.
Til lunch får de varm saft og spiser fra nisteboksen sin. Derefter skal de leke inne utover eftermiddagen. Bare avbrutt av en times tur ut i totiden. På eftermiddagen leker de i klatrestativene og andre spennende ting i nærområdet.
Jeg henter henne klokken fire. Hun er oppspilt, men utslitt. Vel hjemme er det ingen vei utenom, og hun sover femten minutter på sofaen. Sigrid kommer på besøk og de ser på barneTV før vi spiser middag. Klokken syv er vi invitert på vafler hos Sigrid. Livia lærer et nytt ord, og spiser to hele plater. Så er det igjen den fjernstyrte bilen som tar oppmerksomheten. Mormor ordner med togbiletter og skal dra avgårde i morgen tidlig.
Klokken halv ni kommer hun og sier hun er trøtt, så da går vi hjem. Jeg rekker bare å lese noen få sider i Ingrid og Pappa før hun sover.