Regn på vei til barnehagen
Livia våkner klokken syv, som forventet. Morfar er fremdeles stiv i ryggen så alt tar litt lengere tid enn planlagt, men Livia er en drøm å ha med å gjøre. Efter å ha sovet i elleve timer er hun i så fin form at det er vanskelig å tro.
Det regner såpass heftig at det ikke er mulig å bruke parkdressen. Den er mye bedre enn regntøyet for den er mykere. Sydvest ville ha vært fint, og vi har sydvest med oss, men det blir for kaldt. Lue først og sydvest på toppen blir ikke praktisk.
Tre grader og regn!
På vei til barnehagen slår det meg hvor riktig det er at lykken står den kjekke bi. Eller, kanskje riktigere, at flaks er et resultat av innsats. Saken er: Dette går så bra! Livia snakker nye norske ord hver eneste dag. Ikke til meg, riktignok, men barnehagen forteller at det blir lettere og lettere å forstå hva hun sier.
Når vi skal gå om morgenen, titter hun ut av døra. Som vanlig er det fire grader, vind, og regn. Hun sier freddo. Men uten noe om-og-men setter hun seg på fanget mitt og vi begynner å dra på henne klær. Hun forsøker ikke å gå ut uten både lue og votter. Ikke fordi hun ikke får lov, men fordi hun har fått lov og oppdaget at det ikke er noe gøy. Akkurat som jeg hadde håpet: Å kle seg riktig er noe man må erfare. Særlig: Riktig betyr som regel ikke “dobbelt så mye”. Dersom hun hadde hatet det og gått i vranglås hver eneste morgen hadde dette ikke blitt en suksess.
Livia er tillitsfull, og efter to dager var hun fortrolig med barnehagen og de voksne der. Når vi kommer om morgenen løper hun først en tur inn og ser hvem av de voksne som er tilstede, og så kommer hun løpende tilbake for en bacino. Dersom hun ikke hadde trivdes i barnehagen, da hadde dette ikke blitt en suksess.
I dette skal vi heller ikke glemme at vi faktisk har barnehageplass. Det er ren og skjær flaks. Uten den smidigheten som barnehagen har utvist ville dette ikke blitt en suksess.
Og vi har bolig; jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: Jeg er imponert! Uten bolig hadde ikke dette blitt noe av i det hele tatt!
Har jeg nevnt hvor fantastisk det er at vi har fått bolig?
Nå, efter en uke, er alle toalett-problemer borte. Hun går på do både hjemme og i barnehagen med den største selvfølgelighet. Dersom hun hadde nektet å gå på do i barnehagen—jeg minner om at de er ute i timesvis—da hadde ikke dette blitt en suksess.
I Italia har man en ganske annen døgnrytme enn her. En stor usikkerhet var om jeg på så kort tid ville greie å snu Livias søvn slik at den passer til hverdagen her. Det har vist seg å være uproblematisk. I det minste, dersom jeg er konsekvent og gjør den innsatsen som er nødvendig. Hun sover fra rundt åtte til syv. Dermed er hun våken hele dagen i barnehagen. Dersom hun ikke hadde greid å være våken i barnehagen, eller vært så trøtt at hun ikke hadde greid å være med på tur, da hadde ikke dette blitt en suksess.
Åpenbart, men ingenting av dette hadde vært mulig uten at foreldrene hadde “lånt ut” Livia til meg i fire uker. De er modige, og uten det motet hadde ikke dette blitt en suksess!
Regn på vei hjem
I en slik situasjon av fantastiske folk og opplevelser er det vanskelig å forstå hvordan det i alt dette er mulig å få gode nyheter. Men det har vi fått i dag. I tillegg til bolig, barnehageplass, dorutiner, vær, påkledning, foreldre og døgnrytme henger det hele på enda én ting: Henne egen evne til å gå tur. Dette er en utebarnehage og de går på lange turer med sekk på ryggen. Land og strand rundt! Livia har aldri gått noe sted, aldri med sekk, og aldri i tre grader og regn.
Fordi det var vinterferie forrige uke og derfor færre barn i barnehagen har de bare vært på småturer. I dag var første dagen med en ordentlig langtur. Jeg var spent.
Da jeg hentet henne sa Kasper at Morfar kunne være stolt av Livia.
Hun hadde gått hele dagen med sekk på ryggen uten å klage. Da de kom frem hadde hun ikke vært utslitt, men lekt fint med de andre barna. Hun hadde spist opp all nistematen jeg hadde laget i stand til henne, og så hadde hun gått hele den lange veien tilbake. Uten en slik pågåenhet fra hennes side hadde ikke dette blitt en suksess!
Sigrid er med meg i barnehagen for å hente Livia. Det er opphold så jeg tar på henne dressen isteden for regntøyet. Noen minutter senere strømmer det ned igjen. Det er nå fem grader.
Livia er veldig, veldig sliten, men fordi Sigrid er her holder hun koken. Så sover hun fra ti over fem til halv seks, raser rundt med Sigrid frem til middag klokken syv, dusjer helt alene, inklusive å vaske håret med shampoo(!), før hun er i seng halv ni.
Som i går leser jeg en stund før jeg setter i gang med å ordne ting og tang. I dag protesterer hun ikke men finner frem boken og leser for hundene. Så legger hun seg ned for å sove. Jeg går stadig forbi og titter inn. Så snart jeg ser hun legger seg ned er jeg på pletten og synger det halve minuttet det tar før hun sover.
Toppen av kransekaken er dette: Da de spiste hadde Kasper sagt til henne “Livia, du må ikke bare spise pålegget, du må spise brødet også.”. Hun svarte “det er ikke brød det er en bolle”.
Morfar får tårer i øynene av glede.