Skolen har et tre på taket
Vi begynner å få dreis på rutinene om morgenen. Morfar står opp kvart på syv. Livia blir liggende og klage over at det er så lenge. Klokken syv går vi på badet og førti minutter senere går vi til barnehagen. Hun vil gjerne ha kjeks men efter gårdagens ikke-frokost er det utelukket.
De får havregrøt i dag. Jeg ser hun spiser. Det er godt å legge seg på minnet alt vi kan lage senere som minner henne om oppholdet. Men i sin alminnelighet så er det vel fåfengt å håpe at det norske kostholdet skal gjøre noe stort inntrykk på en italiener.
Selv om det ikke regner sier de voksne at barna skal ha regntøy på seg i dag. Dermed må jeg gå en tur hjem for å hente mer klær til henne. Godt jeg hverken bor langt unna eller skal på jobb.
De har fått en ny type gummierte “puslespill” i barnehagen så Livia hadde knapt nok tid til å gi meg en klem da jeg skulle gå. Lite varmer et hjerte mer enn å se at barnet man forlater i barnehagen trives.
Et fantastisk syn
Neseblod
Også i dag var barnehagen på tur. Jeg har aldri tidligere forstått hvor fantastisk dette synet er. Kanskje vil jeg for all fremtid få klump i halsen av å se barn på tur.
Da jeg kommer for å hente henne klokken fire får jeg høre at nesen til Livia har fått seg en skikkelig omgang i dag. De var flere som lekte sammen i sklia og så klinket hodene sammen. Livia blødde neseblod. Hun viser stolt frem nesen.
Legg merke til at en smell så kraftig at det blir neseblod ikke er tilstrekkelig til at barnehagen ringer til meg. Selv om de vet at jeg bor fem minutter unna og ikke har annet å gjøre. Hun sa selv at hun hadde grått litt, men at alt var bra. Slik skal det være!
Tykk is
Som alltid så må hun leke enda litt før vi drar hjem. Jeg legger med stor glede merke til at de myke mattene som skal ligge nederst i sklien er dekket av et flere cm tykt islag. Hvordan skal man kunne leke om man skal vente på våren?
Hjemme (i Toscana) pleier Livia og jeg å stoppe i en lekepark i Giovanni alla vena. Der er det en “installasjon” man kan balansere på. Det er en bjelke som ligger noen cm over bakken. Jeg pleier å lokke henne til å prøve å balansere på den. Uten særlig hell. Hun er bare tre år, har jeg tenkt.
Men det var før hun kom til Norge og fikk trene grovmotorikken sin litt. Nå balanserer hun som det mest naturlige i verden. Det får meg til å tenke på hvordan det skal gå når hun neste uke igjen skal stenges inne i en italiensk barnehage. Hvordan skal all energien få utløp? Nå som hun er vant til å få rase fritt rundt i timesvis, hvordan vil det føles å være i barnehagen hele dagen i hvit kjole og sorte lakksko?
Tre dager igjen
Kanskje får hun en helt annen reaksjon enn noen har forutsett. Kanskje slutter barnehage å være et bra sted å være.
Vi spiser middag klokken seks, i badekaret halv syv og i seng klokken syv.
Det siste vi gjør er å stryke ut den dagen som er ferdig. Og vi snakker om hva som skal skje. Det er nå to vanlige dager igjen i barnehagen. På fredag er det kjoledag, og det er fint synes un. Så ser vi at Mormor kommer. Og så reise hjem.
Tenk – eventyret er snart slutt.