Glad pike
Langt igjen
Morfar sove helt til klokken kvart over seks. Men det virker som om hun forstår at det ikke er anledning til å stå opp. I det minste protesterer hun ikke. Jeg døser og hører hun snakker med seg selv. Kanskje forteller hun kosedyrene hva som har skjedd i det siste. Og det er ikke lite!
Som i går er gleden stor når klokken ringer og jeg sier hun skal løpe inn til Mamma og Babbo og vekke dem. Om enn alt hadde vært gjort med en slikt entusiasme. Jeg hører Livia rope Stå opp! KOM!, men jeg hører ingen gledeshyl fra foreldrene.
Vi går alle til barnehagen. I dag blir jeg igjen mens Mamma og Babbo efter en stund går sin vei. Ingen protester når også jeg senere går min vei. Slik skal det gjøres.
Vi voksne går en tur i butikken. På vei derfra møter vi barnehagen på vei til fjæra. Livia får øye på oss og kommer lykkelig løpende. Men hun er på vei til fjæra og har ikke tid til å kose med oss.
Er hun ikke flott? I parkdress, cherrox, lue, votter, med sekk på ryggen og et stort smil over hele ansiktet.
Det er langt fra der vi møtte dem og ned til sjøen. Tilbake er det oppover hele veien. Vi er imponert. Både over hva Livia greier uten problemer, og over hva barnehagen greier å få ungene med på. For ordens skyld: Vi var der nede på søndag så vi vet hvor langtdet er. Vi kjørte nemlig bil.
En annen ting vi fra Norge kan, men som vi trolig ikke tenker så mye på, det er at vi kan kle på oss. Tusen ganger ut i regn og slaps, eller i iskald vind, gjør at vi har en viss erfaring. Vi kjøper ikke 20 cm tykke boblejakker; vi vet at man ikke kan bevege seg i dem. Uansett hvor lekre de måtte være. Når jeg ser ungene i barnehagen på vei ned i fjæra, det er fem varmegrader, så ser jeg også at noe slikt ikke hadde vært mulig uten klær av ypperste kvalitet. Eller med andre ord: Å sende en gjeng tre-åringer ned i fjæra i fem varmegrader synes å være galskap om man ikke er vant til gode klær.
Et blikk på ungene viser også at om det føles viktig at ungene har flekkfrie klær så er det mye som blir umulig.
Været har forresten vært fantastisk de siste dagene.
Grove fiskekaker
Merete hadde kjøpt grove fiskekaker til oss. Vi begynte å lage til middagen allerede mens barnetv pågikk. Tanken var å være ferdig med spisingen i god tid før halv åtte, slik at Livia kan få sove klokken åtte. Sovner hun senere enn det blir det ikke nok søvn på henne.
Med skreimølja på lørdag, lammekoteletter på søndag, hvalbiff på mandag og fiskekaker i dag så kan heller ikke Mamma og Babbo klage over unorsk kosthold.
Da vi hadde spist var hun så sliten at Morfar lot seg overtale til å la henne slippe å sitte en stund i badekaret. Det var ikke så lurt, for da hun kom i sengen våknet hun til. Kanskje Mamma kunne forsøke noen kunster? Livia sovnet ikke før klokken ni; la oss håpe hun i det minste sover til syv i morgen tidlig.
Som sagt: Intet å fortelle.