Snakke norsk

Morfar kunne nok ha tenkt seg å sove lenger enn til halv seks.  Sårlig fordi Livia ikke sovnet før halv ti i går kveld.  Åtte timer er langt fra tilstrekkelig.  Vi får se hvordan det går.

Det er gøy med en formiddag med andre til å underholde enn bare Morfar.  Både Oldemor og Tante Marianne er full av energi som de gjerne deler.

Denne uken har det løsnet ordentlig med språket. Det kommer nå fulle setninger.  Hver eneste dag tar hun i bruk stadig nye ord.  Uttalen blir også stadig bedre.  Uvante lyder som æ, ø, y, kj og skj begynner så smått å fungere.  Språket var jo den opprinnelige motivasjonen for hele prosjektet.  Det er med stor tilfredshet jeg ser at innsatsen har effekt.

Å være sammen med bare Morfar ser ikke ut til å hjelpe.  Hun vet at Morfar forstår italiensk, og det gjør han faktisk, så da kommer vi ikke videre med snakkingen.  I barnehagen På skolen er det ingen utvei.  Heller ikke med Oldemor og Tante Marianne.  Og vi skal ikke glemme Sigrid: Livia anstrenger seg skikkelig når hun skal forklare hva hun vil.

Det er jo akkurat den anstrengelsen det er umulig for Mormor og Morfar å lokke frem.  Har jeg forresten nevt at vi har fantastiske naboer?

Vi velger å se bort fra at føtter har blitt til fotan og votter til vottan; slike trønderske unoter får vi håpe vi greier å bli kvitt.

Dagens første tur er for å vise frem skolen.  Oldemor svinger seg og gjør et godt inntrykk.  Tante Marianne  er ikke dårligere.  Derefter går vi i butikken.  Utvalget er som det alltid er.  Marianne finner en ølboks så hun er fornøyd.

Da vi kom til butikken hadde det begynt å regne.  På veien hjem økte det på.   Vel hjemme kan vi vel ikke si annet enn at været ikke er så bra.  Det var sol da vi dro så ingen har regntøy på.  For tusende gang på disse ukene har været skiftet så fort at det skaper problemer.

Sigrid kommer på besøk.  Hun og Livia roter rundt.  Så får vi også besøk av Merete og Geir.  En hyggelig halvtime går til kaffe og kake kjøpt på butikken.  Og tørketrommelen kommer til nytte for første gang i et forsøk på å gjøre det mulig å gå på tur igjen.

Solen skinner når vi skal gå til kanonplassen.   I sekken har vi varm saft på termos, en pakke rosiner og en kvikklunsj.  Eftersom vi åpenbart er ute av stand til å lære av våre erfaringer to timer tidligere legger vi i vei uten å ta på oss tilstrekkelig med klær.

Vi har kommet flere hundre meter fra huset når første bygen slår ned på oss.  Vi har blå himmel over oss når det begynner å sludde.  Et minutt eller to senere er sikten nesten null, vindkastene river i oss, og sludd har gått over til hagl.  Det kom så brått på at jeg ikke engang rakk å lukken jakken.

Jeg forstår ikke at det er mulig!  Aldri har jeg opplevd et vær som skifter så mye, så fort.  Og det er fra det ene ekstreme til det andre.  På noen få minutter.  Om og om igjen.

Som alltid når Morfar er i nærheten sier Livia er så sliten.  Været er jo forferdelig så jeg løfter henne villig opp.  Da skjer det noe helt uventet.

Livia har sovet litt lite i natt.  Klokken har rukket å bli fire.  Så langt i dag har det vært massevis med spennende aktiviteter.  Nå kommer trettheten sigende.  Hva er da bedre enn armen til Morfar?

Det er ikke lenger varmegrader, vinden pisker og det sner.  Men Livia er trett og efter et par minutter så sovner hun!

Tre uker i Norge har altså gjort at været har blitt “usynlig”.   Heller ikke lar hun seg affisere av at hun har mange klær på.  Det er rett og slett fantastisk!

Når jeg tenker på hennes liv under andre klimatiske forhold så ligger det uendelig mye bak  den duppen hun tar her.  Tenk om vi greier å vise henne verden på en slik måte at hun føler seg like hjemme i en hvit somerkjole i 40 varmegrader under en strålende sol i Toscana som i en sort parkdress i null grader, kulig og sludd i Trøndelag.

Dog må Morfar få si at det ikke er godt for ryggen hans å bære rundt på en sovende unge.  For to uker siden fikk jeg et skikkelig hekseskudd og var satt ut i to dager.  Det har blitt bedre og bedre.  Men i går kom det krypende tilbake.  Marianne kjefter på meg fordi jeg ikke tar hensyn til ryggen.  Hun har naturligvis rett!
Men det er ikke mulig å motstå Livia når hun ber om å få komme opp på armen min.

Vi kommer frem til Kanonplassen noen minutter senere.  Som alltid når hun sovner på eftermiddagen så skal hun få sove tyve minutter.  Da er det ikke annet å gjøre enn å legge henne fra seg inne i gapahuken.  Hun sover uforstyrret videre.

Som forventet er hun ikke veldig fornøyd med å bli vekket.  Men noen minutter senere, og to kopper varm saft samt mesteparten av en Kvikklunsj, så er hun tilbake i sitt vante jeg.  Ingen sure miner!

Været fremdeles ikke noe særlig.  Selv om vi er bedre kledt enn i formiddag var vi ikke forberedt på den iskalde vinden som er her.  Tante Marianne hjelper Livia over dragegropen slik at Livia ikke skal bli spist opp av krokodillene som er der.

I tillegg til dragegropen må vi gå forbi et kjempestort grantre.  Livia og Morfar er enige om at det trolig er her i dette treet at Tottoro bor.

Lenge før vi er hjemme så bestemmer Marianne seg for å løpe det siste stykket.  Hun er kald og en spurt vil sette blodomløpet i gang.  Livia ser forbløffet på henne.  Efter å ha tenkt seg litt om bestemmer hun seg for å løpe hjem hun også.

Legg merke til hvor lett hun løper i antrekket.  Igjen kan man ikke gjøre annet enn å beundre hva hun har lært deg på kort tid.  Da vi dro føltes dressen som en møllesten rundt halsen.  Nå løper hun avgårde uten å legge merke til den.

Det er lenge å vente til klokken blir seks og lørdagsgodtet kommer på bordet.  Den siste halvtimen ser hun på Fantorangen sammen med Oldemor.  Brus vil hun ikke ha og hun er heller ikke så glad i sjokolade.  I det hele tatt er hun lett å gjøre glad.

Marianne lager middag.  Oldemor hadde med en salma laks.  Den bruner Marianne helt lett i en panne sammen med løk.  En fløtesaus med gorgonzola gjøres klar sammen med broccoli.  Pasta utgjør limet.  Ingen tvil om at Livia liker å spise middag.  Hvor herlig er det ikke med en unge som spiser alt!

Været fortsetter å skifte fra minutt til minutt.  Livia er borte, og vi finner henne igjen ute i full aktivitet med å koste bort sneen fra siste byge.  Hun har ikke sokker i skoene og bare en tunn bomullsbukse på.  Kanskje er tilvenningen til et barskt klima litt for vellykket?

Klokken halv åtte bærer det i badekaret.  Av Oldemor har hun fått en såpe som skummer en masse.  Stor glede.  Åtte er hun i seng men er så oppspilt at hun ikke sovner før ni.