Så lenge, så lenge
Selv om hun hadde sover i mer enn ellve timer så våknet hun ikke av alarmen. Klokken syv vekket jeg henne. Jeg tror vi kan slå fast at døgnet hennes nå endelig er snudd til å passe med et norsk liv. Det ser til og med ut som om hun kan spise middag uten å sovne. De siste dagene har vi kommet fra barnehagen klokken fem, spist middag halv seks, sett barnetv, og så vært i seng senest halv åtte.
Jeg må nok si at det er deilig med unger som sover sammenhengene fra klokken åtte om kvelden til syv om morgenen. Når denne uken er over blir det vel et år til neste gang vil jeg tro.
Hva som er best er ikke så godt å si. Selv er jeg helt klar på at det er bedre å sove to ganger i døgnet. Seks timer om natten og én efter lunch er det jeg trenger. Syv timer om natten uten pennichella er ikke tilstrekkelig.
Livia spør om hun kan få én eneste liten Per kjeks (Sætre) sammen med det glasset med juice hun alltid drikker. Morfar har lyst til å si nei, men sier ja.
Vi bruker tre kvarter på å gjøre oss i stand. Morfar er fremdeles ikke bra i ryggen så alt tar lengere tid enn strengt tatt nødvendig. Likevel kommer vi oss avgårde kvart på åtte slik vi må for å rekke frokosten.
I dag kan hun rett og slett ikke bli båret og det aksepterer hun. Hun gleder seg til å komme frem til barnehagen skolen og hun løper avgårde. Men Morfar går så sakte at hun må vente. Det er så lenge, så lenge.
Glad pike i regn
Da vi kommer frem vil hun ikke ha frokost. Spist hjemme sier hun til Gunn. Så lærte Morfar at i morgen blir det ingen kjeks med juicen. Med det aktivitetsnivået de har i barnehagen så må hun spise skikkelig.
Jeg henter henne klokken fire. Vi er skal på middag klokken fem. Derfor vil Morfar gjerne forlate barnehagen skolen. Men det vil ikke Livia. Hun vil fortsette å klatre og skli og hun deomonstrerer klatrestativet. Se hvor lett hun beveger seg i regntøyet.
Men Livia behøver ikke gå i trappen. Hun kan også klatre opp på de glatte stenene. Morfar må innrømme at han er litt nervøs, men det er ultra-sunt for barn å klatre og øve grovmotorikken.
Dersom noen funderer på om det er klokt å være så eftergivende og utvise slik mangel på konsekvens så vit at det er utelukkende her på lekeplassen at det er slik.
Mens jeg venter (og venter, og venter) funderer jeg litt på det med sykdom. Er det én ting alle vet, så er det at når en unge kommer i ny barnehage da får man en serie med sykedager. Alle de nye bakteriene og virusene som sirkulerer skal “prøves”. Nå har vi snart vært fire uker her på Rya Barnehage – Lia uten at hverken Livia eller Morfar vært syke.
Hun er ikke frisk som en fisk fordi hun skjermes mot vær og vind. Det er helt sikkert. Hun er frisk ene og alene fordi barna her er ute hele tiden. Smittepresset er naturligvis mye lavere i en utebarnehage enn i den bakterie- og virussuppen som barnehagen hennes i Italia er. Et dårlig ventilert lokale hvor barna kan utveksle kroppsvæsker åtte timer i døgnet uten et vindpust. Begge gangene hun har begynt i ny barnehage i Italia har hun og familien vært slått ut i flere uker.
Nei – takke meg til regn, vind og lunch under åpen himmel her på Byneset fremfor innebarnehage i Italia.
Vi må passere en stor dam. Livia må naturligvis vasse. Den er litt i dypeste laget og støvlene fylles med isvann. Det er ikke godt å få støvlene fylt med isvann. Men det gjør ingenting! Det er ingen annen utvei enn at Morfar må bære henne opp bakken og hjem.
Det er tre-fire grader, regnet strømmer ned, Livia har begge støvlene fulle av isvann og hun smiler som en sol. Det er ikke så lett å beskrive hvor stolt Morfar er. Det må være genene.
To grader, regn og vind.
Vi er invitert til Sigrid på middag. Da vi skulle gå fra skolen gikk hun en runde og fortalte alle at spise middag hos Sigrid. Åpenbart at Morfars kokekunster kommer i andre rekke her.
Det regner og blåser så selv de tyve metrene fra vårt hus til Sigrid sitt krever litt innsats. Her er det ikke bare å slentre over til naboen. Man må være bestemt. Da vi er nesten fremme husker hun at vi har glemt stjernen hun skulle ha med for å gi til Sigrid. Da må vi løpe tilbake.
Vi har forresten en hemmelighet: Vi skal ikke fortelle til dem i Italia at i Norge går man ut uten skikkelig med klær hvis man ikke skal så langt. Vi tror kanskje at ikke alle i Italia liker å høre at hun er ute når det er to (2) grader, regn og vind iført kun strømpebukse og uten hverken voter, lue eller skjerf.
Da vi kommer dit blir Livia overlykkelig over at både Sigrid og Storebror er der. Sigrid er forresten veldig utholdende med en treåring som er full av energi. En herlig fiskegryte.
Klokken syv kommer hun og spør om vi ikke kan gå hjem. Halv åtte er hun badet og kvart på åtte sover hun.