Første dag i ny barnehage

Informasjon til foreldre og ansatte

På vei til barnehagen

Det er mandag 4. februar, og det er aller første dagen i den nye barnehagen.  Morfar vekker henne klokken syv.  Det er for tidlig, og hun er så trøtt, så trøtt.  Hun sovnet ikke før halv elleve og det er for lite.  Det blir nok en trøtt dag for henne.

Det er ikke mer enn fem kuldegrader når vi drar avgårde litt over halv åtte.  Noen millimeter med nysne gjør at det ikke er så glatt som i går.  Og man kan se på sporene som skoene lager.  Anna skal være med, selv om vi har snakket om at hun ikke kan få være med inn i barnehagen.  Isteden skal Anna sitte i bilen og passe på.  I bakgrunnen ser vi Grisehuset.  Det er lys i vinduene for Mormor er jo hjemme (selv om hun sover).  Det er fremdeles mørkt og hun spør hvorfor barnehagen er åpen om natten.  Ikke så lett å overbevise henne om at det ikke er natt.  Bilen har stått med motorvarmer hele natten og blir varm på tiden det tar å skrape vinduene.

Når vi kommer inn i Solungen barnehage er det ingen tvil om at vi har kommet til rett sted.  Den store skjermen i gangen forteller at vi er ventet.  Det er fint å være ventet!  De har laget i stand knagger til votter og sko, en par kroker med navnet hennes til yttertøy, og en kopp med navnet hennes til å drikke vann av.

Morfar får kaffe mens Livia vises rundt på huset.  Alle er hyggelige og lydnivået er veldig lavt.  Bygget er utformet slik at det ikke er noen lange, åpne strekk hvor lyden kan bære godt.  Krinker, kroker, møbler og karnapper er gode lydfangere.  Sånn sett er det meget bra.

Frokosten var flott: Brød, kjeks og knekkebrød, gul- og brunost, syltetøy, kaviar og melk eller vann.  Deilig å se at det ikke er noen med sukker-skrekk i bygda.  Til lunch fikk Livia med seg to skiver: én med gul og én med brun ost.  Så vidt jeg kunne se spiste hun begge.

Livia leker død

I fjor var vi fire uker på Lia uten at noen av oss var syke én eneste dag.  Det kommer neppe til å skje i år.  For det første så var jo Lia i en gymsal.  Mye å si om det, men det var massevis med luft.  Det vil si at smittepresset mellom ungene var mye, mye lavere enn i trange rom med lavt under taket.  For det andre så var de ute nesten hele tiden på Lia.  Det er vel ikke engang teknisk mulig for én unge å smitte en annen i liten kuling.  I fjor tenkte jeg ikke på det med sykdom før oppholdet var nesten forbi.  Nå regner jeg at det neppe er noen vei utenom.  I tillegg er vi her for tidlig, sett i forhold til influensaen.  Jeg ville komme mange uker senere, men motstanden var for stor.  Dersom Livia får det flere i barnehagen har og har hatt så blir vi to her alene i Grisehuset i to uker med diare og oppkast.  Da blir det lite pedagogisk utbytte og stor sosial slitasje.

Ut på (en kort) tur

Efter et times tid er det klart for tur.  Livia får låne en sekk; Morfar hadde fått beskjed om at de skulle til Gruehallen men hadde ikke forstått at det medførte at de skulle ha sekk med.  Mens de venter leker ungene at de er døde.  Jeg kan se at Livia bruker anledningen til å spise sne.  Hun smiler der hun ligger.  Første dagen på Lia i fjor gjorde hun det samme; da sa de voksne at å hindre unger å spise sne er umulig så man kan bare oppfordre dem til å ikke spise den gule.

Det er ikke mange hundre meterne fra barnehagen så vi er der nesten før vi har startet.  Hun ser sur ut på bildet men det var hun ikke.  Dagens aktivitet er å løpe fritt omkring i en gymsal.  Og én ting er sikkert: Her er det energi nok til alle.  Det løpes og løpes i det uendelige.  Morfar som sitter og ser på angrer på at han ikke har med seg litt Shakespeare, eller Bach!

Løpingen har sin pris, og tilbake var så sliten og trett at hun måtte bæres store deler av veien.  Morfar vet hva som kommer til å skje, så han drar sin vei for å slippe å se det.  Isteden kjører han Mormor til bussen.  Nå er vi bare to griser i Grisehuset.

De skulle være ute men hun ville bare inn.  Da Morfar kom tilbake klokken fire var hun blid som en sol, men både hun selv og de voksne sa hun som forventet hadde grått av tretthet utpå eftermiddagen.  Da var det bønner om Mamma og Morfar, om å få sove og om å reise hjem.  Som første dagen i fjor; det er tungt å skifte døgnrytme.

Vi dro innom butikken, og halv seks satt hun satt klar i Sacco Sekken Kristin har vært så snill å låne ut.  Det tok nøyaktig tyve minutter før hun sovnet.  Det skjærer Morfar i hjertet å vekke henne femten minutter senere, men det går nå på et vis.  Og det er nødvendig.

Kunstfoto

Det tar en halvtime før hun er seg selv igjen.  Vi deler 300 gram kylling og ris; hun spiser minst 1/3.  Derefter spiser hun en appelsin.  Og to brødskiver med leverpostei som skylles ned med to glass melk.  Så tegner hun fire store tegninger (A2), en dusj og i seng.

Efter at vi hadde lest én Albert Åberg-bok og sett på billedboken med alle de norske ordene, så gikk Morfar ut for å blogge.  Livia leste en stund før hun selv slukket lyset, og sovnet kvart over ni.  Dette går smertefritt!