Norsk søndag

(Du kan klikke på alle bildene og se dem i full størrelse)

Det er søndag 10. februar, og det er uten tvil søndagene som er mest krevende.  Vi er jo ikke hjemme og vi har ikke alle lekene som barnerom er fylt med.  Morfar burde naturligvis hatt et pedagogisk riktig opplegg klart men det er så mye som skal læres her i Norge så av og til er Morfar faktisk tom for idéer.  Isteden takker vi NRK.no for hjelpen.

Ytterligere en halvtime går med på å vaske opp.  Hun har ikke med seg noe forkle så det må skiftes klær så snart hun er ferdig.  Men når sant skal sies så blir koppene renere og renere for hvert år som går.  Kanskje slipper man en dag i fremtiden å “eftervaske” alt sammen.  Rullegardinen er nede for å holde kulden ute.

Det store i dag, det er at Edel kommer på besøk.  Vi kjører til Kongsvinger og henter henne.  Livia synes det er så lenge, så lenge; det er 33 km og går på en halvtime.  Fint sneføre.  Vi kommer akkurat i tide til å stå på perrongen når toget kommer.  Livia hyler av glede når toget kommer inn og snøføyken står.
Det er forresten ikke noe skilt langs riksveien som forteller hvor jernbanestasjonen er; sier det noe om jernbanens plass i dagens samfunn?

På veien tilbake spiser Livia maten som hun har med seg i matboksen.  Såre fornøyd sitter hun i baksetet og gomler på brødskiver med salami.  Det er ikke uviktig at matboksen har bilde av Snehvit, Tornerose OG Askepott; tre fantastiske prinsesser på én gang!

Edel skal være hos oss i eftermiddag, og på veien blir vi enige om å spise middag på Skaslien.

Hun har jo (som vanlig) sovet litt for lite så når det blir snakk om å gå ut i to-tiden er hun så trøtt.  Det holder på å skjære seg, for Morfar har for liten tålmodighet med krokodilletårer.  Vi treffer heldigvis Farmor Kristin som hjelper til med å få vottene skikkelig på uten å høre protestene; enhver med ansvar for barn skulle hatt tyve års erfaring fra barnehage.  Astrid går på ski mens Farmor Kristin heier.

Vi får låne en kjelke og alt blir mye bedre.  Kombinasjonen av Kvikklunsj, hester vi kan se på og en akebakke gjør susen.  At det er trist å være ute, det er glemt.

Efter noen turer går vi tilbake til Astrid og Farmor Kristin.  Edel lærer å fotografere “bevegelige mål” mens Morfar sørger for tilstrekkelig fart i den slake bakken.  Bildet til høyre viser ungene i god fart, ett sekund før Livia krasjer inn i treet som kaster skyggen man ser på bildet.  Det går heldigvis godt.

Når Morfar er gjennomsvett av å dytte og bære kjelker, og Edel iskald av å stå i ro, bestemmer vi oss for å dra til Skaslien.  Astrid og Livia løper inn til Astrid og har allerede fått av seg ytterklærne når jeg finner ut hvor det har blitt av dem.  Vi går tilbake til Grisehuset for å skifte.

På vei til bilen holder Edel og jeg i én hånd hver, og svinger Livia frem og tilbake.   Bare én gang så nok, roper hun når vi nærmer oss bilen.  Den siste gangen går ikke som forventet.  Hun sparker fra og kaster bena fremover.  Resultatet blir at hun svinger helt rundt!
For å ikke vri armene av henne må både jeg og Edel slippe taket, og hun lander på ryggen og slår hodet med en dump lyd i asfalten.

Efter noen vonde sekunder for oss alle så viser det seg at det gikk bra.  Livia har vondt i hodet og gråter mens vi voksne er nummen av sjokk.

Det blir likevel middag på Skaslien, men Livia må få sitte på Morfars fang.  Der sovner hun naturligvis efter noen minutter.  Det er utrolig at en fireåring kan bli vekket efter femten minutter, i en full restaurant, uten at noen merker det.  Så flink er hun!

Fra Skaslien kjører vi til bussen, og Edel drar videre mot Bergen.  Takk for besøket!  Håper vi sees igjen i Montemagno om ikke så lenge.

I går skulle vi på tur i skogen men atten kuldrgrader satte en stopper for den idéen.  Da vi kom hjem efter å ha kjørt Edel er det bare syv under null.  Derfor skifter vi til uteklær og går i skogen.  Der fyrer vi opp bål, griller pølser og spiser med både lompe og brød.  Livia ser helt fascinert på bålet; det gir godt med varme og hun sitter uten votter.

Astrid kommer sammen med Pappa så det blir en veldig hyggelig stund der i mørket.  Efter at de har gått sitter vi og ser på at det brenner ned.  Hun spør hvorfor bålet blir mindre, hvorfor det lukter røyk, hvorfor sneen smelter, hvorfor vi sitter på et sitteunderlag, om den blå timen er slutt, og alt som en fireåring kan finne på å undre seg over en slik stund.
Om sannheten skal frem så er det ikke sikkert at Livia var den av oss som satte mest pris på denne opplevelsen.

Vel hjemme ser hun litt på barneTV før det er leggetid.  En fast del av legge-ritualet er å stryke ut dagen som har gått i kalenderen.  Her peker hun på rutene som viser at Mamma og Babbo kommer på besøk.  De kommer om fem dager.  Hun er i seng kvart over åtte.  Når Morfar har lest boken om Ruffen – sjøormen som ikke kunne svømme har klokken blitt fem over halv ni.

Fordi hun sov til halv åtte i morges, og fikk sove ett kvarter i eftermiddag, så ligger hun våken helt frem til klokken ni før hun sovner.  Hun ligger altså 25 minutter alene i sengen uten andre protester enn at hun av og til sier får ikke sove.  Jeg tror vi kan slå fast at det tok én uke å lære henne å sovne uten at det sitter noen på sengekanten.