Tre gode kamerater
På Kastrup
Diskusjonen om hvilket kosedyr som skal være med på ferie, den er forbausende kort og grei. Hun er ikke som sin tante som holdt lange runder med konsultasjoner sammen med alle involverte. Nå er det også enklere at alle kosedyrene hennes av én eller annen grunn heter Anna.
De eneste billettene jeg fant med passende tider var via København; tanken var at tre timer der ville gå greit. Og det gjorde det. Vi hadde mye å se på, lange korridorer å løpe i, og mange spennende butikker å studere.
Barnehagen hennes er stengt i ufattelige ti lange uker. Mitt bidrag er å ta henne med på en ukes ferie til Norge. Planen er å få oppleve norske fjell sammen med Oldemor i Valdres, derefter besøke Astrid og Grisehuset. Under det hele ligger, som alltid, behovet for å snakke mer norsk og skape knytninger til norsk kultur. Morfar gir seg ikke.
Fanget en fisk i fiskespillet
Vi var tidlig oppe og efter å ha spist blir hun søvnig.
Dupp på Kastrup
Heldigvis er dét heller ikke noe problem, og hun legger seg til rette på en sofa og sovner. Jeg bærer henne ombord og hun sover mesteparten av veien til Oslo. Når hun våkner får hun litt juice og er blid som en sol efter noen minutter.
Det er spennende å se på bakken når vi lander, men hun synes ikke det er skummelt. Og, merkelig nok, ingen problemer med trykk i ørene.
Klistremerkene fulgte med i et blad vi kjøpte på Kastrup. Hvorfor Anna skulle ha de fleste på hodet forsto jeg aldri. De ble med resten av ferien (og henger der fremdeles).
Ankomsthallen på OSL
Merenda på Flytoget
Vel fremme i Gardermoen tar vi Flytoget til Oslo. Jeg kjøpte tre hekto skinke av Liana i går og det gomler vi på. Hun spiser mesteparten. Morfar er opptatt av at hun skal spise proteiner så han er fornøyd.
Fra Oslo-S går vi over til Bussterminalen, og rekker akkurat Valdresekspressen. Det holdt på å gå galt for ruten heter Årdal, hverken Fagernes eller Valdres. Som trøst for det som skal bli en lang busstur kjøper vi en is.
Is på bussen
Da vi setter oss ned poengterer hun at det er belter i bussen, fordi vi er i Norge. Hun sitter tålmodig i setet sitt i lange to og en halv time. Det er veldig lange to og en halv time, men hun blir ikke sur bare utålmodig.
Lykken er stor da vi ser at Oldemor venter på oss. Livia blir litt sjenert, men det går fort over. Hun er heller ikke så fornøyd med at vi enda ikke er fremme men også den siste halvtimen går greit. Vi snakker om at det blir færre og færre hus, og at vi er langt inne i skogen uten at det finnes noen by i nærheten.
Når vi endelig kommer til hytta har vi reist i 13 timer. Det er en fryd å reise med Livia. Hun er uendelig tålmodig, finner ikke på noe tull, er aldri trassig, bærer sekken sin og går på egne ben. Av og til virker det som om Morfars ønske om å bære henne er minst like stort som hennes “behov” for å bli båret.
Oldemor på kjøkkenet
Vi er helt enig om at hytta er et typisk norsk hus: Laget i tre. Livia får ikke ligge i overkøyen enda hun veldig gjerne vil det. Da vil hun ligge i sengen til Morfar. Han på sin side forsøker å si at sengen kun er 50 cm bred og ikke laget for to (hvorav den ene en stor mann), men til ingen nytte. Hun sover som en engel mens Morfar ikke sover så mye.