Griselørdag

Det er lørdag 23. februar og Livia sov helt til åtte.  Morfar fikk henne til å vente helt til halv ni før hun gikk for å vekke Tante Marianne.  Livia lovet å gjøre det forsiktig men Marianne sa hun ikke kunne huske å ha fått en så hensynsløs vekking på svært lenge.  Marianne lager grønn te til de voksne mens Morfar koker havregrøt.

Livia tror ikke på Morfar når han sier det er kaldt ute så hun løper ut i undertøyet for å kontrollere selv.  Hun er ikke ute i mange sekundene.

Det er ikke plass til Oldermor her i Grisehuset så hun har overnattet hos en venninne.  Når hun kommer har hun spist frokost og ikke vil hun ha kaffe heller.  Vi er fire generasjoner og tilbringer en times tid sammen.  Oldemor leser fra en ny bok som hun har tatt med.

Livia synes det bli så kjedelig inne, og lager hytte ute i sneen som Anne og Fantorangen skal bo i.  De må ha utstyr så hun låner to kasseroller som holder dem med selskap.

Marianne har jobbet på en gård i nærheten.  Der er spesialiteten “lykkelige dyr”.  Det betyr i praksis at griser, kyr og hester får leve ute med all den plassen de måtte ønske.  Hun vil gjerne vise oss gården, og introdusere oss til Åse.  Åse bor på andre siden av elven (Glåma) og der ligger også gården.

Vi kjører først hjem til Åse.  Der introduseres vi til hennes barnebarn Sigurd og Åsne.  Sammen drar vi til gården til Heinrich som ikke ligger så langt unna.  Gården heter Åmot og leverer kjøtt til Grøstadgris.

Heinrich er ikke hjemme, men vi har fått lov til å se oss rundt.  Det mest fantastiske er tre purker som nettopp har fått et kull med unger.   De har hver sin “hytte” og de omlag ti unger hver.  Fra “huset” sitt kan de fritt gå ut i hver sin “bakgård”.

Når vi kommer så titter purkene nysgjerrig på oss.  Både gjennom vinduet i døren og ute i luftegården de har.  Marianne anslår purkene til å være 250 kg. De små husene er isolert men ikke oppvarmet; når vi stikker inn armen kjenner vi varmen slå mot oss.  En diger purke og ti unger er altså mer enn tilstrekkelig for å holde varmen oppe selv her i kalde Solør.

Marianne forteller at disse grisene er de heldigste i hele Norge.  Vi ser flokker med griser som traver rundt på jordene med “husklynger” de kan bo i, og altså de tre purkene som ser ut til å storkose seg med ungene sine.  Her er helt stille, ikke den hylingen som er i alle grisefjøs rundt om i verden.

Husene har et tykt lag med halm på gulvet.  Det er rent og pent inne, og åpenbart at grisene ikke “griser” når de ikke er innestengt slik at de ikke har noe valg.  Når mamma går ut for å se på de besøkene blir ungene igjen inne i varmen.

Det er mye annet å se på.  En flokk med kyr betrakter oss med stor interesse.  Også de ute hele året.  Tykk pels og god plass gjør at de ikke har noen problemer i kulden.  Mellom kyrne ser vi også fire hester.

Vi forsøker å få Livia interessert, men hun vil mye heller være med Sigurd og Åsne i å klarte opp på et fjell.  Hun er ikke lite stolt over å komme seg opp samme med de store barna.  De sklir ned og klatrer opp flere ganger.

På vei ut passerer vi en stall.  Ungene går inn og titter på en stor hest som står og spiser.  Morfar er livredd for at noen av dem skal gå for nær bakbena; han har engang blitt sparket av en hest og det satte sine merker for å si det slik.

Vi blir invitert hjem til Åse på pizza.

Åse bor på et gammelt gårdsbruk noen minutter fra gården til Heinrich.  Marianne bodde hos Ase da hun jobbet for ham.  Stilen på hovedhuset er umiskjennelig 70-talls.  Livia vil gjerne låne et par flotte ull-tøfler og tasser omkring med dem hele tiden mens vi er der.

Hun har laget pizza-deig.  Den ene lager hun til på klassisk vis med kjøtt og ost.  Den andre deler hun i fire, skriver ungenes navn på kanten, og lar dem komponere sin egen blanding.  Det blir stor suksess.  Hun server også salat, samt julebrus til barna.  Livia blir overlykkelig over å få brus, men drikker ikke mer enn én eneste slurk.

Sigurd lager kaffe til oss, og serverer boller av kokos og kakao som han har laget; de fantastisk gode!  Vi sitter et par timer og prater mens ungene leker.  Åsne er fantastisk flink med Livia og stiller opp i alt Livia vil undersøke i rundt om i huset.  Hun hjelper til og med Livia med å “perle” et langt kjede.

Takk for oss!

På veien hjem er det nesten umulig å holde Livia våken, men vi kommer oss frem til butikken på Kirkenær.  Der handler vi inn middag til søndag, melk til kaffen søndag morgen, og så videre.  Derefter hjem til Grisehuset.

Livia spør om vi ikke kan gå på ski; Morfar og Tante Marianne er naturligvis med på notene.  Mens tre generasjoner ungdommer er ute i sneen tar Oldemor seg en hvil.

Livia mangler fremdeles grovmotorikken til å stå mange sekundene på ski, men holder humøret forbausende bra oppe.  Hun faller hundrevis av ganger, men er like blid.  Vi er invitert til Vanebo på middag og Livia protesterer høylytt da vi efter en time må avslutte skituren for å gå på besøk.

Vi spiser kveite og prater mens Livia ikke spiser opp lørdagsgodtet sitt.  Isteden kommer hun tilbake til bordet og vil ha mer fisk, mer agurk og mer gulerøtter.  Hun drikker heller ikke Coca Colaen som hun ble lykkelig over å få.  Morfar setter pris på at hun ikke liker søte ting.

Hun er i seng litt over åtte og sover før halv ni.