Vinterjente

Som alltid i Livias blog kan du klikke på alle bildene for å få se dem i full størrelse!

Ski

Godjenta

Torsdag 28. februar, denne nest siste dagen i barnehagen, er det ikke noen tvil om at Livia har lært å gå på ski.  Hun har øvd og øvd og øvd og øvd.  De første dagene greide hun ikke engang å stå oppreist, nå går hun i motbakke, snur selv om det ikke er flatt, og kjører ned.  De voksne forteller at hun har gått opp, snudd og kjørt ned sikkert hundre ganger bare i dag.

Hun sovnet veldig tidlig i går kveld.  Klokken halv syv hadde hun sparket av seg dynen, og fordi hun var blitt kald hadde hun krøpet inn under dynen til Morfar og sov bak ryggen hans.  Men det visste ikke Morfar, så da han snudde seg dro han dynen av henne, hun protesterte høylytt og da våknet vi begge to.  Halv syv er veldig tidlig, synes Morfar.  Livia var som en sol og da er det ingenting som hjelper.

Om og om igjen

Lykkelig

Hun har bestemt seg for at hun skal være den aller siste som går fra barnehagen hver eneste dag.  Derfor blir det enda hundre turer opp og ned før barnehagen endelig er helt tømt for barn og ansatte.  Solen skinner, det er fem varmegrader, og Morfar har det egentlig ganske bra.

De voksne forteller at Livia var veldig trett i tretiden, men at hun blomstret opp igjen.    Morfar kan se på øynene hennes at hun er trett.  Men Livia går opp, snur, kjører ned, om og om igjen.  Skiene er alt for lange, og de er heller ikke smørefrie.  Men når hun har greid å beherske disse så vil hun ha fantastisk glede av å gå på kortere ski.  Neste gang skal vi sikre oss at vi har (enda) mer passende utstyr.

Livia sover

Utslitt

Med en kraftanstrengelse greier hun å holde seg våken til vi kommer tilbake til Grisehuset.  Men heller ikke et sekund lenger.  Hun faller om i armene til Morfar og sover allerede når han legger henne på sofaen.  Med de herligste roser i kinnene!

Hun får sove i hele tyve minutter før Morfar tar seg sammen og vekker henne.  Det gjør vondt for oss begge.

Kvikklunch

Kvikklunch

Til nettopp å ha våknet spiser hun forbausende bra til middag.  Og siden det bare er noen ytterst få dager igjen, og Morfar derfor er mykere enn han vanligvis er, så får hun en “stripe” fra en Kvikklunch som dessert.  Ikke er det lørdag og ikke er vi på tur–jeg forklarer nøye at dette ikke kommer til å vare.  Hun smiler lurt og jeg tror vel hun forstår det.

Vi skal på tur

Min lille sol

Eftersom Astrid heller ikke i dag er hjemme er vi er helt enige om at det beste vi kan gjøre er å gå på tur.  Planen er å gå til lekeplassen som i går, ha med kakao, resten av Kvikklunchen, en mandarin, og lommelykt slik at Livia kan leke i dukkehuset selv om det er mørkt.

Det er ikke så kaldt som i går, men under null er det naturligvis og påkledningen må være derefter.  Ikke ett eneste ord om mye klær eller klaging om at noe klemmer eller ikke passer.  Hun drar på seg jakke og bukse i fleece, ullsokker og hals selv men må ha hjelp til skiskoene.  Hun vil ikke gå på ski, sier hun, men skiskoene de skal hun ha på seg.

Til og med votter tar hun på seg uten å protestere.  Saken er at når det ikke er kaldt så gjør jeg et poeng av at hun ikke trenger votter.  Nå tror hun på Morfar når han sier at det er så kaldt at de må på.  Det er også viktig å ikke bruke tykke votter når tynne er tilstrekkelig!

Elsker å være ute

Elsker å være ute

Da går vi

Ut i den blå timen

Når vi kommer ut blomstrer hun opp og blir full av liv.  Ingen spor av å være sigen som hun var før vi gikk ut.  Vi er midt i den blå timen og det er bare et par stjerner å se.  Ingen måne.

Først går vi til lekeplassen hvor hun tar av seg sekken mens Morfar legger pledd på benken og finner frem termos, kopper, mandarin og sjokolade.  Hun prøver begge huskene, et par turer i sklien og enda mer husking før hun tar lykten og løper bort til dukkehuset.

Dukkehuset

Dukkehuset

Avtalen er at om en liten stund skal Morfar komme bort og banke på, og spørre efter Livia.  Da vil Mamma i huset fortelle at Livia er i barnehagen og derfor ikke hjemme.  Et Cetera.  Når Morfar ankommer dukkehuet og banker kraftig på døren hyler hun av glede.  Hun spiller sin rolle perfekt så det gjør Morfar også.  Mer enn én gang før hun er fornøyd.

Bildet av dukkehuset er forresten tatt med manuelt fokus fordi det ikke var lys nok til å AF.  Tatt med ISO 500, håndholdt på 1/4 sekund med f/1.4.

Vi sitter på benken og drikker kakao.  Den er med stor omhu alt for varm og vi har stor glede av å finne ren snø å kjøle den med.  Vi snakker om at at det blir stadig flere stjerner å se.  Morfar demonstrerer at om han tenner lykten der vi absolutt ingen.  Ti ganger gjentar vi det.

Hjerte av sne

Hjerte av sne

Spise sne

Spise hjertet

Ta med hjem?

Ta meg hjem?

Fordi det har vært varmegrader i dag er det en fin skare på sneen.  Morfar forklarer og demonstrerer at når det er skare, da man kan skjære ut figurer i sneen.  For eksempel et hjerte som han så kan gi til Livia i gave.  Et sne-hjerte.

Hun synes det er fantastisk, spiser halvparten og vil ha med resten hjem.  Men som vi vet så er skare skjøre greier og når vi kommer til Grisehuset er det ingenting igjen.

Hun spiser to halve brødskiver med gulost og en kopp kakao, dusjer, og er i seng klokken åtte.  Morfar leser to bøker og hun sover tyve minutter senere.

I morgen er det siste dagen i barnehagen.