Norgesferie – alene hjemme

Å sove på samme rom som Tante Marianne er på spennende at Livia ikke finner grunn til å komme inn til Morfar i løpet av natten.  Hun vil heller ikke stå opp før Marianne gjør det.

I dag blir en spennende dag, for Oldemor skal besøke en venninne.  Dermed blir Livia, Tante Marianne og Morfar helt alene på hytta.  Jentene mine fortsetter sin “bli-kjent”-greie og Livia viser Tante Marianne om-og-om igjen tegnebøkene sine.  De låner Morfars tusjer, og Livia forklarer at Tante Marianne må være forsiktig med dem, ellers bli Morfar sint.  Marianne er tålmodigheten selv!

Været er ikke så bra som i går, men vi voksne gjør et poeng av å ikke snakke om det.  Så når tegningen endelig opphører i tolvtiden er vi klare til å gjøre det vi “egentlig” har kommet for å gjøre: Gå på tur.  Hva er vel litt yr i møte med turglede smurt med Kvikklunsj?

Morfar er kjentmann i egenskap å oppnevne seg selv til det.  Vi går opp bakkene og inn i dalen på nedsiden av Fjellsvarden.  Men Morfar har ikke vært her på 30 år og vi tar av for tidlig.  Bakken er mye brattere enn Morfar husker, og naturligvis har han tatt feil.  Derfor kommer vi ned på veien igjen omtrent ved Setra.  Men det er jo bare han som vet at vi har vært på en liten svingom; jentene klager ikke over omveien de ikke vet om.

Stemningen er herlig — akkurat slik den skal være på fjelltur.  Kvikklunchen har akkurat den funksjonen den skal ha, og hver gang noen blir sliten passer det med en stripe.  Tante henger seg på spisingen og det er godt Morfar har store lommer med mye Kvikklunch.

Nede på veien møter vi sauene som vi så i går.  Med Marianne som hjelper og instruktør er det ikke vanskelig å få dem lokket helt inntil oss.  Livia gir dem gress, og søya spiser mens lammene står i betryggende avstand og ser på.

Tante Marianne er hele tiden i Livias fokus.  Klenge er vel et ord som kan brukes.  Det er tydelig at å se hva Marianne gjør, og gjøre likedan, det fyller et behov.  Morfar som vanligvis er klatrestativet er fornøyd.

Fra Setra går vi oppover mot Fjellsvarden.  Været er litt bedre og det har i det minste sluttet å regne.

Vi har vel gått en tre-fire kilometer nå, og hele tiden oppover.  Livia begynner å bli sliten, og selv ikke Kvikklunch kan skjule det.  Da er det Tante Marianne viser hva hun kan: Livia hyler av glede over sin nye hest!

Men isteden for å gå helt opp tar vi Elgskaret ved i dalen igjen.  Det er ganske bratt, men Morfar er jo som en gaselle og jentene leker seg ned som ingen ting.  Livia begynner å bli lei av at det hele tiden tas bilder.

Det kan ikke stikkes under en stol at når man kommer ned i dalbunnen, da forsvinner stien.  Vi kjemper oss gjennom ur-skogen en stund før vi vader over en myr hvor vannet surkler i skoene.  Men ingen sure miner!  Litt hyling over det kalde vannet, men slikt må man regne med.

Til slutt kommer vi da endelig ned til hytta i dalbunnen, og traktorveien som går derfra tilbake til “sivilisasjonen”.  Det er ingen på hytta, men vi stopper likevel ikke.

Jentene finner ut at Morfar er et troll (eller var det en løve) og de må løpe avgårde for å redde livet.  Hvor Livia får kreftene fra er vanskelig å forstå, men hun løper lykkelig avgårde sammen med Marianne.  Morfar ser ikke noe mer til dem før vi alle er trygt tilbake nede på hytta.

Turen tok halvannen time.  Selv om vi ikke fikk skrevet navnet vårt i boken på Fjellsvarden i dag var det likevel en fin måte å avslutte formiddagen på.

Vi spiser lunch sammen, slik man skal efter en tur.  Alle passe slitne og sultne.  Noe av det aller beste med “hytteliv” er den sunne apetitten.

Efter lunch går det som det må gå.  Marianne sa at hun “egentlig” ikke skulle sove, men når Morfar kommer inn på soverommet ligger de som to prinsesser.  Ikke bare fikk Livia sove med Marianne, hun fikk gjøre det i overkøyen.  Lykken er fullkommen!  Og når Morfar ser at de to sover, da er han ikke sen om selv å sovne.

Eftermiddagen går med til hytteaktiviteter.  Som alltid starter vi med tegning.

Dernest skal vi spikre.  I “kattehuset” finner vi alt vi trenger.  Og endeveeden i en stor stokk er akkurat passe lett å jobbe med.  Hun blir flink efterhvert selv om hammeren er i tyngste laget.  Hun greier til og med å holde spikeren med ene hånden og hammeren med den andre.  Ingen blå negler så langt.

På hytta er jo alt nytt.  Alt skal prøves, og alt skal undersøkes.  Hun oppdager at det er perfekt å stå på kne på kjøkkenbenken og pusse vinduer.  Tydeligvis ingen andre steder det er slik for det vaskes og pusses ganske lenge.  Hun snakker for seg selv hele tiden, som om hun instruerer noen.

Marianne lærer Livia hvordan man lager små bøker med tegneserier.

Vi snakker om at i morgen skal vi kjøre til Grisehuset.    Det er litt langt, men ikke så veldig langt.  Sier de voksne uten riktig å vite hva de snakker om, skal det vise seg.

Eftersom det er siste kvelden foreslår Marianne at de skal skrive i bytteboka.  Vi ser på hva Morfar skrev for førti år siden, og så setter jentene i gang.  Morfars tusjer kommer virkelig til sin rett.  Som vanlig vil Livia tegne sammen med Marinne.  Riktig fint blir det, og et fint minne fra hennes aller første tur “på fjellet”.