Vannet er bare litt kaldt
Tre generasjoner fra Norge
Det er søndag, solen skinner, Tante Marianne er på besøk, og alternativene er enten å gå på Verruca eller dra til stranden; Livia foretrekker det siste. Mormor vil også være med. Mens vi venter sier Livia “Skal bare hente en sak” og kommer ut med badedrakten. Vi smiler alle sammen, og sier at i desember er det ingen som bader.
Vel fremme spiller de tre jentene badminton en stund i sanden. Efter italienske mål er de ganske lettkledte.
Vel fremme er det vindstille, fint og varmt (norsk skala). Det varer ikke lenge før Livia har skiftet til babedrakt og løpt ned i vannet. Tante er ikke dårligere og vrenger av seg klærne, og da kan ikke Morfar være den eneste som står igjen på tørt land. Mormor føler liksom at hun ikke inngår i akkurat denne sammenhengen, selv om hun også er med på turen.
Morfar passer på
Vi anslår at vannet er mellom ti og 15 grader. Nesten som i Tromsø om sommeren, altså. Frisk men ikke på noen måte iskaldt. Og absolutt ikke så kaldt som det var på Tomma i sommer. Der var det ingen som deltok i mer enn en symbolsk dupp, og alle hadde behov for å fortelle hvor herlig frisk det var. Her drev vi på og lekte en stund i vannet.
Det er ingen overdrivelse å si at vi vekket oppmerksomhet. Italienere med lue og boblejakke så forbløffet på oss. Det er, tross alt, vinter. Vi får bevist enda en gang hvor viktig det er med kulturell forståelse av selv de enkleste ting. Men skulle liksom tro at hvorvidt det er varmt eller kaldt ikke trengte å tolkes. Men det er altså feil.
Ellers må det sises at ryktene om at Morfar ikke passer på barnet er overdrevet. Han har falkeblikket sitt på henne hele tiden. Særlig på stranden om vinteren.
Italienere med lue, og en halvt italiener ute lue.
Ingen barnemeny
Efter badingen gikk vi på trattoriaen og spiste lunch. Livia ville ha sin yndlingsrett, som er spaghetti allo scoglio. Hvor herlig er det ikke å slippe snakk om pølser, om barnemeny, og om brus.
Alt i alt en herlig søndag formiddag.