Klokken halv tre våknet Morfar av en liten pike som hadde mistet smukken sin; den burde ha vært tapet på. Noen minutter senere kommer en liten pike tassende inn på soverommet mitt. Hun har med seg to hunder og tøflene sine, legger tøflene på gulvet og krabber opp i sengen og in under den varme dynen.
Klokken seks våkner hun og vil stå opp. Morfar får henne til å ligge helt frem til klokken syv; hun sov ikke noe særlig. Da vekkerklokken ringte hadde Morfar gleden av å foreslå at hun skulle løpe inn til Mamma og Babbo og rope til dem at de skulle så opp. Nå med en eneste gang!
Og det gjorde hun med den aller største glede.
Vi ankommer barnehagen i åttetiden. Alt går bra, og vi drikker kaffe mens Livia spiser frokost med de andre. Men så gjør Morfar en feilvurdering.
Mamma og Babbo planlegger å dra til byen med ni-bussen. Siden alt er bare velstand går Morfar hjem halv ni mens Mamma og Babbo skal gå til bussen litt senere.
Livia satte ikke pris på at Mamma og Babbo gikk sin vei. For å si det på en pen måte. En trist avskjed som forhåpentligvis ikke setter tonen for det som skal skje på onsdag.
Da vi kom for å hente henne klokken fire var hun veldig glad for å se oss alle. Hun var sikkert redd for at Mamma og Babbo skulle være dratt sin vei. De voksne sa at det hadde gått greit. Det er uklart hva det betyr for sarte hjerter.
På den vanlig timen det tar å komme seg hjem tar først Livia med seg familien sin på toppen av et fjell. Dernest demonstrerer hun at hun kan score mååål.
Det med fotball er litt sårt: Mamma spilte mye fotball da hun var “liten”. I Italia er slikt ikke i fokus. Det er rett og slett for ulekkert. Når man funderer litt over det der blir man satt lit ut.
Vel hjemme sover hun i sofaen da Sigrid kommer på besøk. Når Livia blir vekket efter 15 minutter går de begge til Sigrid for å se på NRK NettTV. Halv åtte spiser vi hvalkjøtt, litt over åtte sover hun.