Utsikten fra huset "vårt"
Krabber, hummer, flyndre og en blekksprut
Det er ikke lett å få grep om hva som skjer. Det er lørdag morgen, Byneset er dekket av hvit sne, det er (mer eller mindre) blå himmel, og det er flott utsikt ned forbi barnehagen and the rolling hills of Trøndelag. Alt som er gjort, det er glemt. Hverdagen er mer enn full nok av utfordringer. Derfor, når jeg står med kaffekoppen og ser ut over dalen er det ikke så lett å få grep om hvor mange elementer som har falt på plass, hvor mange som har lagt godsiden til, hvor mye som kunne ha fått alt dette til å gå i vranglås for lenge siden. Men nå står jeg her, Livia snorker lykkelig sammen med ved siden av Mormor, en kopp kaffe i hånden, og det er stille slik det bare er langt ute på landet.
Besluttsomhet!
Tenke seg til at jeg skulle greie å overtale foreldrene til å låne ut Livia i fire uker. De er modige, det må jeg si. Eftersom jeg på alle måter funderer på om dette blir en suksess så vet de enten noe jeg ikke vet, eller så er de modigere.
All besluttsomhet til tross, flaks er også nødvendig. At jeg kan stå i stuen i en enebolig, det er vanskelig å fatte. Noen jeg aldri har møtt har latt oss få låne huset deres, med innbo, i fire uker. Ville du latt noen fremmede flytte inn i huset ditt om du var borte en kort periode?
Den tillitt som vises oss gjør virkelig at det er mulig å finne tilbake troen på det gode i folk.
Livia sovnet brått i ellvetiden, og sov til halv ni. Storøyd gikk hun rundt i huset, kjente gang på gang med hendene på det varmet gulvet på badet og i gangen, studerte intenst lekene som var lagt frem til henne, og sa uendelig mange ganger at sono grande e dorme sola.
Merete og Geir, med god assistanse fra Sigrid, stiller også opp. Derfor er første post på dagen en behagelig tur til Trondheim for å kjøpe inn så mange som mulig av alt vi manger. Jeg skriver behagelig for vi tilbys skyss, frem ogtilbake. Det er lettere å slepe poser inn i en bil enn inn i en buss.
Listen er lang av klær det er umulig å oppdrive i Toscana. Har det paljetter eller farvener hvit, da er det greit. Om materialet er ull eller det ikke skal synes (undertøy, med andre ord), så er det umulig. Hvem vil bruke penger på noe som ikke synes? Det er åpenbart at vi trenger noen som kan utvise besluttsomhet i shoppingen. Merete fyller rollen.
Vi besøker Ravnkloa, hvor Merete gjør oss lykkelige ved å handle inn romslige mengder skrei, lever og rogn. Større lykke en fiskedisken gjør imidlertid et stort akvarium med krabber, hummer, to flyndrer og en stor blekksprut. Livia står og studerer dem i det uendelige.
Huset "vårt" til høyre, Sigrid sitt til venstre.
Det vil være feil å si at været er stabilt. Når vi endelig kommer hjem fra byen er det iskaldt regn. Men vi må kjøre kjelke likevel. Sigrid stiller opp, og vi har en fin time i sørpen.
For oss voksne er dog dagens desiderte høydepunkt å bli invitert på skreimølja. Vårt eneste bidrag er å sette en flaske akevitt på bordet. Livia spiser fisk, rogn og poteter i store mengder.