Ikke så lett....
De har laget sølekaker i barnehagen
I den evige historien om det ustabile været er dagens kapittel at det er frost i morgentimene. Det har også kommet noen millimeter nysne. Og når vi går til barnehagen så kommer det faktisk noen nye snefnugg. Livia gjør sitt beste for å fange ett av dem i munnen.
Hun våknet litt før syv. Vi tar oss god tid om morgenen så vi kom ned til barnehagen rett før åtte. Det skal være opphold hele dagen så hun har på seg parkdressen isteden for regntøy.
Fredager er det pyntedag i barnehagen og jeg har en kjole i lommen på jakken. Når vi kommer frem er det av med ullunderbuksene og på med kjolen. Stor lykke.
Jeg henter henne igjen klokken halv fire. Det er en god del is igjen på bakken, men de stedene den har smeltet er det fin gjørme. Hun og de andre har laget sølekaker. Lenge og vel. Alt er vått og alt er grimete av skitt. Jeg er glad barnehagen lar barna leke i gjørmen. Det er sundt å kunne bli skitten uten å bry seg om det.
Mestring!
Som alltid tar det litt tid å komme hjem. I dag er det å klatre opp på toppen av et fjell helt alene. Det er deilig å kjenne på mestringen. Å vite at man kan klatre til topps på et fjell om man virkelig vil. Naturligvis, Morfar venter mens Livia klatrer på et fjell. Intet nytt her.
Nå er det et mildt drag i luften, solen skinner, og det er ingen tegn til det dårlige været vi har hatt de siste to ukene.
Da alt dette ble planlagt var det språket som var tema. Noen uker sammen med norske barn skulle lokke frem flere ord og viljen til å bruke dem. Det fungerer så i det lyset er alt bare velstand.
Men nå ser jeg at det noe annet som er mye viktigere: Klima. Riktignok er det typisk norsk å sette estetikken til side (“jammen det er så praktisk”). Men vi kan kle på oss, og fordi vi kan kle på oss legger vi ikke merke til været. Vi planlegger våre aktiviteter uabhengig av været. Vi avlyser ikke et middagsbesøk fordi det regner eller en tur fordi det sludder.
Eller med andre ord: Er man robust og kan kle seg, da har man et bedre og friere liv. Større rom for livsutfoldelse.
Vi kommer hjem noen minutter på fem. Hun er like utslitt som i går. Ingen annen utvei enn å la henne sove. Vi er invitert til naboene på norsk middag: Tre forskjellige Pizza Grandiosa. Vi går herfra 18 minutter efter at hun sovnet; det vil si at Morfar går med en sovende pike på armen.
Hun våkner i den kalde luften, og det er alltid spennende å komme hjem til Sigrid. Middagen er, vel, norsk. Men salaten var god. Livia spiste litt pizza, en del salat, og mye sjokolade.
Litt over syv skal vi gå hjem. Livia demonstrerer hvordan hun skal dusje, vaske håret, bena, ryggen, armene, og så videre. Men når det kommer til stykket vil hun heller bade. Derefter rett i seng, og hun sover før halv ni.
Nå mens hun sover ankommer Mamma og Babbo. Det skal bli et lurveleven i morgen tidlig når hun oppdager det.