Med kake!
Før vi visste ordet av det så var fire uker gått. Den ene dagen tok den neste, den ene utfordringe tok den neste, og plutselig så var det over. Ganske vemodig! Mormor har tatt med en påskekake fra Italia og den skal barna få spise. Det er faktisk sol og ikke særlig kaldt (seks varmegrader). Men det er meldt regn så regndressen er med i sekken. Som vanlig!
Først skal det lages sølekaker.......
Vi er ikke hjemme enda og det er ganske mye som skal vaskes og ryddes her oppe i Huset til Margrete. Derfor er det for tidlig å komme med noen vurderinger. Men fakta, det er greit.
Det første er at Livia nå snakker bra norsk. De første tre ukene var det liten eller ingen fremgang. Jeg hadde allerede fått en bekyret rynke i pannen. Men denne siste uken har det løsnet. Nå kommer det hele setninger. Uttalen er ofte underlig, men det er norsk!
Dialekten har festet seg. I det minste midlertidig. Jeg har lenge undret på hvorfor hun ikke sier eple men epel. I dag fikk jeg vite at på Byneset sier “alle” æppel og ikke det mer moderate eple. Tidligere har jeg nevn fotan (for føtter) og vottan (for votter). Vottan har forresten perfekt Byneset’sk uttale.
.....så skal de serveres.
For det andre så har grovmotorikken blitt veldig mye bedre. Både henne evne til å klatre og balansere og at hun nå tør å gjøre ting som tidligere var utenkelig.
Det tredje og mest uventede var at hun nå ikke lenger legger så mye merke til hvordan været er. Hun har lært hva gode klær er, og at med riktige klær hundrer ikke vær og klima livsutfoldelsen.
De som jobber på Lia på Rye barnehage har gjort en fantastisk jobb. De har greid å overkomme hennes fullstendige mangel på fysisk styrke, hatt henne med på tur høyt og lavt selv om hun aldri tidligere har spist lunchen sin ute mens det regner, og fått henne integret inn i gruppen på en forbilledlig måte. Jeg er imponert over den gode jobben de gjør!
I gave hadde de laget et “poster” med bilder av Livia i turutstyr på is og sne, og av hele Lia ute i skogen i full mundur. Herlige bilder og en veldig hyggelig overraskelse.
Selv om det var siste dagen brukte vi likevel en hel time på å komme oss hjem, Sølekaker er rett og slett for viktig til å kunne utsettes.
Også i natt våknet hun i tretiden og gråt fordi hun var sulten. Aktivitetsnivået hennes er nå så høyt at hun ikke greier å sove tolv timer i ett strekk. Neste uke er det tilbake på (nesten) null igjen, vil jeg tro.
Snipp, snapp, snute så var eventyret ute.