(Her skulle det være en film-snutt, men det ser ut til å være problemer med YouTube. Filmen som viser veien til barnehagen kommer når tingene ordner seg)
Ingen sure miner!
Det er torsdag 7-februar og Livia våkner klokken syv. I fyr og flamme. Morfar har såvidt begynt å tenke på helgen med en viss bekymring. Det kan bli en lang lørdag; søndag kommer Edel så da blir det nok greit.
Innsovning ser nå ut til å være under kontroll. Ingen protester om at hun må soven alene, og ingen om at hun må skru av lyset selv. Det neste å ta tak i, det er at hun kommer inn til meg om natten. Men dette, sier de, går over av seg selv. Og Morfar må få si at gleden ved at hun kommer krypende opp i sengen (med Anna) klokken tre om natten for å få ligge inntil ryggen hans, den er stor. Det problemet tror jeg vi overlater til foreldrene å håndere. Noe skal da Morfar få slippe.
Ingen skal si at det er noen sure miner her i huset selv om det er iskaldt om morgenen. Ikke alle er så fornøyd med å måtte kle så mye på seg bare for å gå til bilen, men alternativet det er å ta på dressen. Og det vil man absolutt ikke.
Hunden Anna er naturligvis med!
Veien herfra og til barnehagen er smal og svingete. I baksetet sitter Livia og spør hvert femte sekund om vi er fremme. Morfar svarer at hun er en dust, hun ler, og spør igjen. Vi snakker om den blå timen.
Kulturlandskap
Enda en syv-euros lunch + fire euro for avisen
Kirkenær har naturligvis et kjøpesenter, med en Kiwi som er vert for en Post-i-butikk. Dit går jeg for å sende en tykk konvolutt med tegninger på A2-ark til Mamma. Jeg har fått streng beskjed om at de er ikke alle til henne, men at hun må dele dem med Nonna, Nonno, Zia, Zio og Alberto.
En vaffel og en kopp kaffe fra termos koster 52 kroner.
En ny fase i livet
Når jeg henter henne har hun roser i kinnene av å ha vært ute. Og de voksne kan fortelle at hun har gått på ski. Det ble litt knall-og-fall men efter smilet å dømme var det gøy likevel. Jeg lovet å sende bildet til Babbo så han kunne få se at hun kan gå på ski. Det er helt klart to skritt frem. Selv skiene var litt for lange.
I tillegg sa de at vi gjerne kunne låne skiene med oss hjem i helgen slik at vi kunne øve.
Er det ikke fantastisk?
Det lille tilbakeskrittet var at i ellvetiden hadde hun blitt så trøtt, så trøtt. Hun ville hjem og til Morfar. Til slutt hadde hun rett og slett hadde sovnet på en sofa hvor de lot henne sove en halvtime. Så døgnet var nok ikke helt snudd likevel. Vel, vi får bare holde oss på den smale sti så får vi se hvordan det går. Fordelen med duppen om formiddagen er naturligvis at hun er kvikk og opplagt klokken fire.
Rå og stekt laks
Solørbanen
Vel hjemme er det laks til middag. Hun spiser rå (Salma) og stekt laks om hverandre. Da jeg varmet ertene sa hun et par ganger Æsj, Liker ikke og Bærsj. Da måtte Morfar heve stemmen litt, og si at slikt var helt uaktuelt. Hun startet med laks og ris, men med neste påfyll tok hun erter også. Alle ertene ble spist opp. Og nesten all laksen. Både den rå og den stekte.
Først så vi Fantorangen, så fikk vi besøk av Astri. Det er nå herlig å være Morfar og ikke ha andre forpliktelser så man kan være med å leke gjemsel, tegne med dem, og kose seg.
Før sengetid spiser Livia to skiver brød med leverpostei og tre store sykker pecorino, og skyller det ned med to glass juice. Hva det er plass til nede i den lille kroppen!
Fordi vi måtte følge Astri hjem ble vi forsinket i dusjen og kunne ikke begynne å lese før halv ni. Morfar leste i ti minutter og hun slukket lyse og sovet fem minutter senere (altså kvart på ni). Det er litt for sent, men det var ikke til å unngå.