En viktig del av det å være norsk, det er å gå på tur. Det at en tur ikke har noe annet formål enn seg selv, det er noe vi nok er alene om. Derfor er det naturlig at vi går på tur sammen med Margrete. “La oss gå en tur” er noe alle (fra Norge) forstår hva betyr, og stadig oftere så spør Livia om vi ikke kan gjøre akkurat det. Og da er det typisk at det ikke er så viktig akkurat hvor vi går, bare vi går sammen avgårde. Man må nok bo i utenfor Norge for å se hvor norsk det er å gå på tur. Og hvor hyggelig det er.
I skogen er kongler tingen og jentene samler sammen så mange at vi ikke riktig vet hvordan vi skal få dem med oss hjem igjen. Og, sier foreldrene, Margrete får ikke ta med seg sine hjem. De blir nok brukt til opptenning gjennom vinteren her i Montemagno.
Ved kirkegården er det noen få vinranker. Druene er ikke modne men jentene studerte dem lenge og vel. De smakte ikke godt så resten fikk henge i fred.
Vi var en formiddag på Serra di Sotto. Margrete og hennes pappa gikk seg bort. Mens vi ventet gjentok Livia mange ganger at “det er bare tull med gjestan”.
Det er esler som går fritt omkring der oppe og det var spennende. Og så selger de is!
Vannet er (naturligvis) ikke oppvarmet så om morgenen var det kaldt. Men efterhvert ble det bedre. Det er ingen grense for hvor mange ganger Morfar kan dykke henne under vann og så løfte henne høyt opp. Om og om igjen. Det hyles, men kreves “mere, mere”. Heldigvis for Morfar kom Mamma og Pappa til slutt innom og hentet henne med seg til Viareggio hvor de skulle på søndagslunch.
Alle bildene er tatt av Margretes mamma Katrina.