Med en panino
Vi feirer kvinnedagen 8. mars
Det var nok godt å komme hjem til Mamma og Babbo efter en måned i Norge. Men heldigvis ser det likevel ikke ut som om de aktivitetene Morfar har å tilby helt har gått av moten. Forrige helg dro vi i parken selv om det pøsregnet og denne uken gikk vi på tur selv om det var kaldt. Vi fra Norge er naturligvis overbevist om at Ute er et bra sted å være og at det er vanskelig å tenke seg for mye uteliv. Særlig her hvor det ellers ikke praktiseres i særlig grad.
Merenda under klatrestativet i 2011
Ingenting eksisterer uten å være i kontrast til noe annet. Trolig blir Morfar mer ute-orientert enn han ellers ville vært. Men Livia har vært to ganger i Norge så hun vet at å være ute uavhengig av været, det er ikke rart eller unormalt. Kanskje ender hun opp med å huske Morfar som han fyren med det dårlige været.
Men til ukens opplegg. Torsdag gikk vi først på tur med Alsessandro. Kirkegården var spennende, men Livia syntes det var litt skummelt med alle de døde; jeg forstår ikke at hvorfor man skal fortelle barn slikt. Derefter butikken, den lille parken, og retur. Til middag ville hun ha laks. Vi ser på Knerten før vi leser om Snehvit.
Fredag startet med en tur til vannkilden før vi gikk hele veien til La Corte. Det er kaldt så Oldemors genser passer perfekt. Energi til turen henter vi fra en panino som Liana lager til oss i butikken. På circolo treffer Livia en annen jente og har ikke tid til å spise så mye. Da vi kommer hjem har Alessandro også kommet. Først er hun hos ham, så han hos henne, før vi går på tur igjen. Også nå til kirkegården (litt mindre skummelt i dag), butikken, før vi kommer ned på parkeringsplassen.
Støvler?
Kaldt?
Hun har fått nye sko (av Morfar). De er laget for å være ute med, men det er jo ikke et par støvler. Hun hyler litt når det kalde vannet strømmer inn. Alessandro har støvler, men det er lett å finne steder hvor vannet er dypt nok til at de fylles til randen. Han hyler av glede han også. De har en herlig halvtime der i vannet.
Litt selvinnsikt er kanskje plass til, og det er nok dekkende å si at hans foreldre nok ikke hadde sett for seg at de skulle få ham hjem relativt kald og skitten efter en gåtur i landsbyen. Faktisk tror jeg man kan si at de ble litt satt ut.
Livia snakker stadig mer, og oppholdet på Kirkenær har virkelig gitt norsken en dytt. Nå venter vi bare på at Livia skal lære å lese slik at vi kan lese norske bøker sammen. Kanskje blir det i fremtiden bilder av andre ting enn at Livia spiser og at Livia er ute i regn.