To helger i Montemagno

To helger i Montemagno.  Som alltid er det en blanding av friluftsliv og familieaktiviteter.

Middag med gjester, og Mormor og Livia pyntet seg skikkelig.  Med sminke, hårbøyler, og fine kjoler.  Hun er litt sky der hun står men hun er synlig stolt både av seg selv og sin Mormor.

I flere år har det vært faste rutiner her i landsbyen.  Torsdag eftermiddag har Morfar hentet Livia i barnehagen.  Vi har tullet og lekt, og kommet til Montemagno i fem-sekstiden.  Om kvelden har vi gått en tur i landsbyen, besøkt butikken, vært på den lille lekeplassen, spist middag og ofte sett på film.  Fredag har vi vært en tur i butikken, derefter lunch i La Corte, en dupp, lek om eftermiddagen, før vi har dratt hjem om kvelden.

Men verden endrer seg.  Det første som har skjedd er at Circolo Cortemagno i La Corte har stengt.  Det vil si at programmet fredag formiddag må endres.  Dette gjelder forsåvidt hele familien.  Og alle vennene våre som vi pleide å treffe i La Corte hver fredag.

Denne første fredagen spiser vi lunch på Trattoria Vecchia Pieve i Calci.  Der har de pranzo di lavoro og maten er som vanlig god.  Problemet med Vecchia Pieve er at lokalet har en grusom akustikk; det er helt umulig å føre en vanlig samtale.  I tillegg er det (relativt) trangt, og langbordene som vi har hatt så mye glede av på Circolo er ikke mulig.  Vi har ikke klart for oss hva vi skal gjøre.
Men er man i Calci er det naturlig å avslutte lunchen med en is.

Det å ha et program, det synes Morfar er litt viktig.  Livia har en betydelig dørstokk-mil–sikkert en en følge av at det ikke er såp mange andre i familien som tar henne med ut på tur–og den beste måten å overkomme den på er at tur inngår i en fast rutine.  Det som er fast, det behøver man ikke engang tenke på å endre.  Og det er ikke nødvendig å diskutere ting som det ikke kommer noe godt ut av å snakke om.

Det er 2,5 km fra Montemagno til Downtown Calci.  Livia går nå den strekningen uten engang å reflektere over det, og nå uten å bli sliten.  Vi stopper én eller to ganger underveis, men ellers er det smooth sailing hele veien.  Turen tar en times tid.

Morfar fremstår nok som sprekere og mer tur-orientert enn han egentlig er.  Men synet av klossete unger er skremmende.  Særlig fordi håpet er at Livia skal kunne finne seg godt til rette i Norge dersom hun ønsker.  Om å gå på en sti i seg selv er en utfordring kan det bli vanskelig å føle seg hjemme i et land hvor ute er et annet sted enn inne, og hvor det å være ute har egenverdi.

Livia har bedre grovmotorikk enn de fleste av sine jevnaldrende.  Men naturlig nok ikke så god som mange norske unger.  Det var lett å se da hun var i norsk barnehage at det er mye å hente.  Der er det forresten bemerkelsesverdig hvor stor forskjell man kan se på fire uker.  Hvilket forteller litt om hvor godt hun har av oppholdene i Norge.

En annen viktig ting man lærer i Norge, det er at noen ganger pynter man seg, men det gjelder ikke når man er ute (på tur).  Det er befriende å se henne i shorts og (ulekre men) gode sko i skogen.  Når det er klart at hun kan få på seg en kjole når vi kommer frem, da er det uproblematisk å ha funksjonelle klær på i skogen.

Det andre som har skjedd er at Livia har blitt kjent med Alessandro.  Hun har visst om ham i lang tid, men det er først nå at hun har blitt interessert i å være sammen med ham.  Faktisk er det nå slik at Livia inesten ikke spør om annet enn når Alessandro kommer hjem og de kan leke sammen.

Alessandro er en meget aktiv gutt.  Så aktiv at det er komplisert å ha ansvaret for ham både i hagen og i landsbyen.  Han løper avgårde uten kontroll og utgjør en betydelig fare for seg selv i trafikken.  Fordi han er så aktiv, og det ikke virker som om han har så mange arenaer å få ut energien, så er han veldig vant til at foreldrene roper kom hit, stopp, kom tilbake, ikke gjør det, Et Cetera.  Dermed er han ganske døv for slikt, og det er bare et spørsmål før han løper ut foran en bil.

Tilsvarende er det komplisert å ha ham i huset.  Tilværelsen vår er basert på at Livia lar ting være i fred.  Det gjør ikke han.  I hvertfall ikke i mange minutter av gangen.  Det beste stedet for ham å være, og det beste stedet å ha ansvaret for ham, det er i skogen.  Der er det plass, ingen biler, og han kan brenne av så mye energi han måtte ønske.   Vi har prøvd kirkegården, men det er (fremdeles) for nære landsbyen.  Det er for lett å løpe tilbake.

Livia synes det er gøy å ha med Alessandro i skogen.  Selv Morfar forstår at det er morsommere å leke med en gutt som er fire år enn en gutt som nettopp har fylt femti 🙂

Men det er et problem med ulver.  Både Livia og Alessandro har fått seg fortalt at det er ulver i skogen.  Muligens for å skremme dem fra å gå dit (og heller leke i trafikken; hva vet jeg?).  Ved å appellere til fornuften hennes forstår Livia at det ikke kan være ulver i skogen; vi har jo vært der hundrevis av ganger uten å se en.  Dét blir for komplisert å forklare på Italiensk, så hun benytter sjansen til å overbevise ham om at faren for å bli oppspist er betydelig.  Morfar gjør sitt til å berolige ham og stogge henne, men Livia koser seg med å fortelle om hvordan hun har blitt spist opp av ulv her mange ganger.

Om kveldene er det middag, og når vi har gjester så skal hun pynte seg.  Hun forsvinner på badet sammen med Mormor.  Når de sammen gjør sin entré blir hun rent ut flau over all oppmerksomheten.  Kjolen har hun fått av Fabiana; efter flere år på loftet passer den nå helt fint.

Som alltid har hun stor glede av å hjelpe til med å dekke på, lage mat, stelle i stand.  Iført sitt Livia-forkle iler hun frem og tilbake.  Morfar gleder seg til å få en så ivrig assistent.  Om et par år vil hun kunne tjene ekstra lommepenger ved å hjelpe til på Tages Cena.  Det blir flotte greier!

Livia har stor glede av å spise.  Kanskje er det skyldes at måltidene alltid er et samlingspunkt, at det aldri er stress og tidspress, alle er ferdige med dagens dont, og den egenrelt positive stemningen smitter over på barn.

Det bare én ting hun ikke spiser, og det er sopp.  Årsaken er, sier hun, er at Babbo har sagt at man får sopp mellom tærne å spise sopp.  Jeg gir ikke så mye for slike kommentarer.

At vi leser om Knerten, ser på film(er) om Knerten, og hun har en egen, det gjør at han er den mest populære “dukken”.  Han får være med overalt, akkurat som Lillebror.  I tillegg til å få servert alt hun selv liker, så som oliven, har hun snekret et eget hus til ham, han får sove på hodeputen hennes, og så videre.

Som regel er det absolutt ingen problemer med sovingen.  Av naturlige grunner er hun helt utslitt når kvelden kommer.  Det er greit at hun skal ligge i sin egen seng, og sovne alene.  Hun våkner bare unntaksvis om natten, men da kommer hun sikkert som banken til morfar og vil ligge hos ham.

En kveld Morfar ikke passer på benytter hun sjansen og legger hun seg godt til rette sammen med kosedyrene.  Alle får være med, og hun sover tilfreds “alene”.  Det er som å se Tante Marianne.