Norgesferie – Tante Marianne

Efter en natt nesten helt i sin egen seng opprinner dagen med strålende sol.  De voksne er så trege med å komme i gang at Livia danser en halvtime i stuen.  Hun har åpenbart lært noe, for her er ballett-trinn og sving-om.  Hun hører musikken i hodet og tar elegante trinn.  På gamle, slitte furugulv er det alltid risiko for flis så Morfar er natuligvis bekymret; vi ønsker ingen dårlige minner fra første turen på Gjentebu.

I dag står det to ting på programmet: Gå tur på i fjellet (norsk type), og hente Tante Marianne i Bagn.  Alle i Norge vet hva snaufjell er, så det må Livia også få erfare.  Å vite hvordan det er å stå på en topp med det vide utsynet som norske fjell byr på er en viktig del av å være norsk.  Morfar er litt opptatt av det norske, må vite.  Det er nå timene på vandring fra Montemagno til Calci og rundt i skogen skal komme til nytte.

Tante Marianne kommer med bussen i eftermiddag. Det er jeg veldig glad for at hun setter av helgen til oss.  En viktig del av fornorskningen er å knytte bånd til den norske familien.  Man besøker ikke noen man ikke kjenner.  Det har vært mye snakk om hvor Tante skal sove, og Livia gleder seg veldig til å dele rom med henne.

Efterhvert blir gulvet for lite og hun trekker opp på sofaen og bruker den som scene.  Endelig er frokosten klar; noe mer norsk enn brød med ost, og melk, i et hyttekjøkken kan man vanskelig tenke seg.

Før vi kan gå tur må Oldemor male en yttervegg.  Livia melder seg frivillig, og utstyrt med en t-shirt fra Vatikanet (!) setter hun i gang.  Efter å ha øvd seg litt på en benk får hun være med på veggen.  Oldemor er streng og dette er ingen lek.  Det som skal males blir malt, ikke mer søl enn man kan forvente, og alt er vel.

Mens det males går Morfar ned på gressbakken for å forevige den norske orkidéen tettbrudespore.  Naturligvis er det Gjentebu vi ser i bakgrunnen.

Ikke overraskende blir hun snart lei av å male.  Da er det på tide med en oppdagelsesferd i jungelen.  Det er nemlig ingen overdrivelse å si at Oldemor har latt den store tomten gro litt igjen.  Faktisk er det meste av den helt ufremkommelig.  I gamle dager var det helt sikkert beitemark her, men nå er det fullstendig overgrodd.  Eftersom det ikke er ovn på hytta, bare peis, har hun ikke bruk for ved, og derfor blir skogen heller ikke tynnet.  Tomten deler skjebne med resten av kulturlandskapet i Valdres.

Vi lager en historie om at flyet vi var med i har styrtet i jungelen.  Nå må vi kjempe oss tilbake til hytta.  Jungelen er full av løver, tigre og ulver.  Det er derfor hun er utstyrt med en stor blomst til å forsvare seg med.  Vi finner en benrest og alle våre mistanker om ulver bekreftes.  Vi trøster oss med at ulver nesten bare er ute om natten.  Vi vil jo tross alt ikke ende opp som middag hos en ulvefamilie.

Akkurat som Morfar husker fra bardommen er det en myr gjemt inne mellom trærne.  Der synker vi ned i mosen og blir våte på bena.  Det hyles av skrekkblandet fryd.  Vi undersøker om det er fisk i myrvannet.  Det er det ikke.

Efter to turer rundt hytta er Oldemor endelig klar, og vi drar på tur.  Vi kjører opp gjennom Nordre Fjell, og går fra bommen oppover i fjellet.  Det er ikke lenge før vi passerer tregrensen og er på fjellet.  Dagens ord er derfor sti.  Hittil har vi jo stort sett vært i norsk natur om vinteren, og da er det ordet løype man må kunne.  Sandalene vi kjøpte på Declaton fungerer utmerket!  Det er vind (når er det ikke vind på snaufjellet?) men den er ikke så veldig kald.

Det er kjølig og ingen tenker på å bade i Lustjern.  Men vakkert, dét er det der det ligger.

For å holde varmen har vi med den vindtette jakken Mormor kjøpte på Fretx i fjor.  Den er litt stor, men perfekt.  Tynn, men vindtett.  Akkurat hva en liten pike trenger.  Før vi setter oss ned holder hun høyt temo og er så varm at jakken ikke er nødvendig.

Målet er (naturligvis) Fjellsvarden.  Alle som går på tur med Gjentebu som utgangspunkt må besøke Fjellsvarden.  Så enkelt er det.

På en norsk fjelltopp er det to ting man må gjøre (i tillegg til å spise Kvikklunch), nemlig skrive i boken og bygge videre på varden.

Boken ligger i postkassen som Turistforeningen har satt opp.  Livia spør hvem som bor her, og må titte grundig ned i kassen når vi tar frem boken.  Hun skriver navnet sitt selv, og legger seg tilfreds til rette når vi forteller at bare fantastisk flinke folk greier å gå helt hit og at premien (igjen, i tillegg til Kvikklunch) er å få skrive navnet sitt.  Morfar lurer på hva hun tenker på der hun ligger.

Det andre man gjør når man er på fjellet, det er å bygge videre på varden.  Til oldemors store forbauselse husker hun feil: Det er ingen varde på Fjellsvarden.  Men det er nok med varder andre steder, og bygges både her og der.  Men tålmodigheten har sin grense: “Én til, etterpå nok” sier hun.

Livia har blitt forbausende flink til å håndtere Morfars kamera (Fuji X100s).  Selv om hun har remmen rundt nakken skal ikke stikkes under en stol at morfar er bekymret.  Men hun ser gjennom søkeren, og har helt klart for seg hva som skal til.

Hvorfor vi voksne skal holde hendene over hode er ikke helt klart, men vi gjør som vi får beskjed om.  Oldemor synes forresten Morfar er veldig stor 🙂

Efter en stund på fjellet går vi en annen rute tilbake til bilen.  Morfar kjenner igjen rutene, hyttene og stedene selv om det er (minst) 30 år siden han var her sist.  Mye har skjedd med hyttene siden dengang.

Vi treffer noen sauer, og det er ikke lett å si hvem som synes det er mest spennende.  Men i det minste lærer vi forskjellen på et lam og en sau.

Tilbake orker ikke Oldemor å kjøre på veien så hun drar sin Subaru bortover en krøttersti et godt stykke.  Passasjerene har stor glede av å være med på eventyr.  Det går bra til slutt, og vi sparte sikkert flere minutter.l

Vel hjemme, og efter lunch, drar Morfar og Livia avgårde med Oldemors bil for å hente Tante Marianne i Bagn.  Vi er tidlig ute så vi venter i klatrestativet på Bagn skole.  Når bussen endelig kommer blir Livia sjenert, men det går heldigvis fort over.  Efter å ha handlet litt kjører vi tilbake.

Livia er facinert av Tante, og limer seg fast i henne.  Hun vil ikke være med på noe om ikke Tante er med.  Det er herlig å se båndene knyttes.

Naturligvis må vi gå en kveldstur for å plukke blomster.  Oldemor vil nemlig ha ferske blomster på middagsbordet hver eneste kveld.  “Jentene” leker og har det gøy.  Morfar føler seg akkurat som morfedre skal føle seg der han følger med.  Det er en fin og varm kveld.

Morfar vet ingenting om blomster så det er Oldemor jentene må gå til for å finne ut hva de heter.  Men heller ikke hun kjenner dem alle.

Mens vi venter på middag bruker Livia tiden på å fortelle Tante alt om bøkene sine, om hva figurene heter, vise frem hvor sengene hennes er, og så videre.  Marianne er herlig tålmodig.  Det er tydelig et behov for å bli kjent.  Begge veier, vil jeg tro.

Livia er skuffet over at hun ikke får ligge i Marianne sin seng; det er bare Morfar som orker å dele en seng som bare er 45 cm bred.  Men, trøster Morfar, hun skal ligge på samme rom som Tante.  Det hjelper!

Været er rett og slett fantastisk og vi spiser middag ute på terrassen.  Fire generasjoner, friske blomster, sol og middag på terrassen med norsk flagg i Valdres; kan det bli bedre?