Hei lille vennen
Det spises, heldigvis
Om Morfar skulle ønske seg en endring i livet så er “Våkne sakte og forsiktig” ganske høyt opp på listen. Derfor må man tro at andre setter slike stor pris på det. Her har Livia blitt båret ut på terrassen mens hun enda sov, for sakte å våkne i frisk luft. Ikke så rart at jeg har en smørblid unge her når overgangen fra pennicella til eftermiddagen skjer så mykt som dette.
I går spiste vi (blant annet) asparagi alla fiorentina. Hun likte absolutt ikke asparges. Men så fikk hun klar beskjed om at å gå fra maten uten å smake, det er utelukket. Først én bit. Så en til, Og dermed forsvant alt sammen.
Derefter haadde vi laks. Det likte hun heller ikke, men da middagen var over hadde hun spist en hel skive (250 gram!).
Når jeg tenker på alt jeg bekymrer meg for så blir jeg dårlig ved tanken på at jeg også skulle bekymre meg om at hun ikke spiste.