Ski- og akedag

Denne onsdag 27. februar er det store at det skal være ski- og akedag i barnehagen.  I går fortalte Livia at hun skulle gå på bena og ikke på ski, men om jeg forsto det riktig hadde hun gått på ski likevel.  To runder.  Selv var hun kjempestolt og fortalte at hun hadde fått premie: Hun har nå diplom som sier at hun har deltatt på ski- og akedagen!

Når jeg kommer for å hente henne litt før klokken fire øver hun (fremdeles) på å gå på ski.  Men nå uten staver; som alle fra Norge vet så blir man flinkere til å gå på ski om man trener uten staver!  Jeg vet ikke om noen har fortalt henne det eller om hun føler at det er mer krevende.  Skiene er alt for lange men hun er blitt kjempeflink til å manøvrere seg omkring.  Og snu!

De er to stykker som går frem og tilbake, frem og tilbake.  De voksne sier at hun har vært i kontinuerlig aktivitet siden klokken 11.  Hun har vært ute hele dagen og har herlige roser i kinnene!  Skiskoene hun har brukt så langt har vært for store.  Nå har hun fått låne et par som passer perfekt.  De er gule og hun viser dem stolt frem.  Gul, sier hun med perfekt norsk u.

Men å dra hjem, det er uaktuelt.  Først alle de andre barna, sier hun.  Så morfar venter mens Livia går ytterligere fire runder og barnehagen sakte tømmes for andre barn.  Så går vi inn og tar av dressen, desinfiserer hendene med sprit (hun elsker det!), tar på jakke, og gjør oss klare til å dra.  Fremdeles noen barn som ikke er hentet, og Livia bruker alle muligheter til å dra ut tiden.

Først må hun hente skistavene og lage vei som Morfar skal gå i; ikke lov å gå andre steder.  Veien går naturligvis alle andre steder enn til porten.

To ganger stikker hun av og gjemmer seg inne i barnehagen og to ganger må Morfar hente henne i akebakken.  Morfar tenker at det aller viktigste, det er at Livia husker at i Norge er det gøy å være!

Men til slutt er det nok selv for Morfar.  Livia settes på skuldrene så hun ikke kan stikke av, og så er vi endelig klare til å gå.  Ikke bare har alle barna blitt hentet, barnehagen er lukket og låst når vi endelig får satt oss i bilen.

Når vi endelig kommer oss avgårde er solen på vei ned.

Når jeg graver i hvordan hun har det i barnehagen pleier hun å si at det er fint, men at hun ikke har noen venner.  Jeg vet ikke hvorfor ingen leker med meg, sier hun.  Og at i Italia har hun venner i barnehagen, men ikke her.  Det smerter Morfars hjerte ganske sterkt å høre slikt.  Hva kan man gjøre?  Med språk- og kulturutfordringer er sikkert fire uker for kort til å komme inn i etablerte vennskapsforhold i barnehagen.  Det eneste er å spørre de voksne i barnehagen om jeg kunne ha gjort noe anderledes, forberedt noe, tatt noen grep.

Hei. Fint at du spør.  Jeg så mailen din i går, men måtte snakke med de andre før jeg svarte.

Vårt inntrykk av Livia  er at hun har funnet seg godt til rette, hun tar lett kontakt med alle de voksne, mer enn andre nye barn ville ha gjort. Dette viser at hun er tillitsfull. Hun tar kanskje ikke selv så mye kontakt med andre barn, men blir ofte kontaktet av andre og leker mye sammen med andre. Hun har ikke funnet seg noen bestevenn, men leker med mange.  Vi hører stadig:”Kom Livia”.  Jeg ser henne i lek og samtale med andre barn eller en voksen dagen lang. Noen ganger foretrekker hun å leke med en voksen i stedet for å innvolvere andre barn, sier de ansatte.  Jeg mener ikke at det ikke er riktig det hun sier, men ser at hun hele tiden har venner å være med om hun vil.

Jeg tenker at hun sikkert føler seg ensom av og til. Slik som i går lå hun i bakken ute og rullet.  Da de voksne spør, så vil hun hjem til lekene sine.  Dette skjedde på ettermiddagen, da er hun litt trøtt og da blir det nok gjerne litt kjedeligere å være henne.  Så følelsen er sikkert reel, men sett som voksen så er dette bare små episoder i hennes dag.  Kanskje den første spenningen ved å være her begynner å dabbe av og at hverdagen nå har kommet.  Uansett har hun fått rikelig med muligheter til å lære seg språket, noe hun også har gjort.

Jeg kan ikke se noe du kunne annerledes, jeg syns at det har vært fint å bli kjent med dere og spennende å lese bloggen fra en som ser bygda vår utefra 🙂

Livia er en herlig unge og heldig som kan få både det beste fra Norge og det beste fra Italia med seg videre i livet.

Hilsen Berit

Fantastisk!

Vi har oppdaget at det er en heks på taket av Grisehuset.  Livia har derfor ombestemt seg: Det bor ikke lenger to griser i Grisehuset; én stor og én liten, men derimot én stor gris og én heks.  Så vet vi det.

Har jeg forresten husket å nevne at de ansatte på Solungen er fantastiske?

Mens Morfar lager middag leker Livia ute.  Med mye strev fyller hun en bøtte full av sne; ikke så lett når man ikke vil ha votter på.  Vi setter den på badet for å se hva som skjer med sneen når den kommer inn i varmen.

De gule skiskoene er det eneste som får være på bena hennes for tiden.

I dag er det til Livias store sorg ikke fiskekaker til mddag men derimot hamburgere.  Med ris, grønne erter og egg.  Hun “liker” hverken egg eller kjøtt, men Morfar holder nok en moralpreken om å smake.  En hel 150 grams burger, ett egg, to spisesjeer med ris to to med erter forsvinner ned i gapet.  Smurt med tre (!) teskjeer rømme.

Det er ikke til å unngå at små piker blir trette av å være i så mye aktivitet hele dagen.  Når det så viser seg at Astrid ikke kan komme på besøk i kveld gjelder det å være kreativ.

Hun får en sjokoladekjeks for å få sukker i blodet så hun ikke sovner.  Hun synes følgende er en strålende idé: Vi går på ski bort til lekeplassen på baksiden av Astrids hus.  Der kan hun huske, leke litt i dukkehuset, og jeg kan lage i stand varm kakao som vi tar med.  Og, som kronen på verket: Jeg lover at kakaoen skal være så varm at hun må ha sne i den for å kunne drikke.

Den røde kjeledressen er våt så vi tar den sorte.  Vi er enige om at dette er siste sesongen hun kan bruke den.  I fjor var den litt i største laget mens nå sitter den som et skudd.  Neste vinter er den for liten.  Du vokser, sier Morfar og øynene hennes stråler.

Hun vil ikke bruke staver, men efter noen titalls meter blir hun rett og slett for sliten.  Det er rart det der: Både i barnehagen her og på Lia i fjor sa de at det er underlig med en unge som ikke kjenner følelsen av å bli sliten.  Alle andre setter seg ned for å hvile, det gjør ikke hun.  Hun går og går og går til hun stuper.  Og det var det som skjedde nå; hun er så sliten at hun begynner å gråte.

Vi tar av skiene og hun setter seg godt til rette på Morfars arm.  Ingen problem for ham å bære ullteppe, termos, kopper, kamera og en unge dit bort.

Kveldens pedagogiske poeng er å snakke om alle stjernene.  Borte på lekeplassen er det bekmørkt og jeg forsøker å vise frem noen stjernebilder.  Men det er ikke så lett uten å ha forberedt det litt.  Poenget er imiderltid npåe annet: Når vi kommer tilbake under flombelysningen ved Grisehuset forteller Morfar at det er stjerner også om dagen, men vi kan ikke se dem fordi det er så lyst.  Det gir ikke mening for henne.  Men så sier jeg at vi skal forsøke å se på stjernene vi nettopp så på.  Hun blir mektig forbauset over at de er borte!  Vi går til baksiden av Grisehuset hvor det er mørkt, og da kan hun se dem igjen.  Fire ganger gjør vi det!

Vi kommer inn kvart over syv.  Hun spør om hun kan få se én tegnefilm fra BarneTV.  Hun er så trett og sliten at det er så vidt hun greier å holde øynene åpne.

Efter å ha spist en halv skive brød med gulost og drukket litt mer kakao, pusset tennene med ikke dusjet, så ligger hun i sengen kvart på åtte.  Morfar leser en liten bok men hun sovner mens han leser.