Solungen barnehage – Takk for oss!

Fredag 1. mars, og så kom den da, den siste dagen i Solungen barnehage.  Men før vi kom så langt så hadde vi stått opp klokken syv og besøkt Astrids Farmor for å si farvel.  Farmor sa forresten at hun hadde strikket votter til Livia.  De hadde ikke vi sett, men vi fant dem i eftermiddag.  De har en jente strikket inn i tommelen, og Livia var henrykt!  Takk Farmor!

På vei tilbake til bilen vil Livia bæres av Morfar.  Han sier nei, så hun sier bare litt og viser hvor lite.  Det er ganske søtt så Morfar bærer henne et stykke.  Dette må ta slutt, sier Mofar.  Livia smiler lurt.

Morfar har fått lov til å kjøpe kake til barna i Livias gruppe.  Erfaring tilsier, sier de voksne, at sjokoladekake, boller, muffins eller tilsvarende er det som faller best i smak.  Krem blir skjelden suksess, sier de.  Efter litt om-og-men blir det bestilt to hvetestenger; la oss si “lange skolebrød”.  De er maksimalt 15 barn på Rødhette så begge stengene er delt i åtte biter.  Fungerte fint, sa de voksne.  På vei sier Livia hun ikke likte kaken, og det gjorde ingen andre heller: Jeg liker krem.  Sånn er det med den saken.

Da vi skal dra hjem for siste gang insisterer Livia på å være aller, aller siste som drar derfra.  Hun husker og husker, husker og husker fra kvart på fire til halv fem mens vi ser på at alle barne, og så de ansatte, drar hjem.  Så, endelig, kan vi dra vår vei.

Oppholdet på Solungen har vært fantastisk!  Intet mindre enn fantastisk!  Hun har ikke én eneste gang klaget over noe i barnehagen.  Ikke én eneste gang har hun fortalt at noe trist har skjedd.  Ikke én eneste morgen har hun vegret seg for å dra dit.  Ikke én eneste eftermiddag har det vært enkelt å få henne med seg hjem.  Morfar har fått lov til å sitte en stund og drikke en kopp kaffe hver eneste morgen mens Livia har spist frokost.

Bente, Berit, Monica, Kari og Sigrun har utstrålt ro, erfaring og omsorg.  De har svart på alle mine spørsmål, mine bekymringer, mine Morfar-nykker, og tatt hånd om Livia på en måte som hvertfall hun ikke forstår hvor god er.  De har lånt ut ski og skisko, de har tålmodig lært henne å bruke dem, de har trøstet når hun har slått seg, og mye, mye mer som jeg sikkert ikke vet om.

De voksne på Solungen har lært Livia å gå på ski.  Bare dét er i seg selv ubetalelig.

Fjorårets tur til Lia var så til de grader vellykket at jeg var i tvil om jeg burde forsøke å arrangere tur i år.  I fjor fikk vi full klaff på alle, absolutt alle områder.  Årets besøk kunne bli en nedtur som satte minnene om fjorårets suksess i fare.

Alle dystre spådommer er gjort til skamme.  Grisehuset har vært et fantastisk hus å bo i for den store og den lille grisen.  Oldemor var fantastisk og lånte ut bilen sin i ukevis.  Astrid har vært en fantastisk nabo.  De voksne i nabohuset har vært fantastiske ved å låne oss utstyr av alle mulige slag fra stålspade til ullsokker.  De ansatte på Grøset har vært fantastiske og vinket til oss hver eneste morgen.  Damen i bokhandelen har vært fantastisk hyggelig.  Og, som sagt, de voksne i Solungen barnehage har vært fantastiske på alle måter.

Livia elsker å være ute.  De er ute i barnehagen, og når vi kommer hjem vil hun ut igjen.  Hun elsker å klatre, base i sneen, gå på ski, ake, og alle mulige aktiviteter vi kan finne på.

Og–vi har holdt oss friske!  Sykdom–to uker i sengen for oss begge–har vært skrekkscenarioet.

Vel hjemme fra den siste dagen i barnehagen er Livia så trett som Morfar ikke kan huske å ha sett henne.  Intet er mer utenkelig enn at hun ikke skal sove.  Tyve minutter senere blir hun vekket, men det er nesten umulig å få liv i henne.  Aldri har jeg sett henne slik; hun gråter av tretthet og vil sove, sove.  Det tar en lang halvtime før hun kommer til hektene igjen, men efter varm mat og juice er hun klar for å besøke Astrid.

Noe av det aller viktigste og beste med å besøkt Astrid, det er at hun for lov til å gå dit helt alene.  Enten det er lyst eller mørkt: Morfar, du være her.  Så løper hun fryktløst avgårde alene.

Morfar baker boller og efter en times tid sender han melding til dem der borte om jentene har lyst til å komme til Grisehuset for å spise boller.  Det har de absolutt og er på plass noen minutter senere.  De spiser hver sin bolle og ser på BarneTV på NRKSuper.  Så er det hinke-konkurranse før de leker gjemsel en stund.  Men så vil de ut.  Særlig Astrid som ikke har vært i barnehagen i dag.

De kler på seg og flytter inn i snehulen som Morfar har gravet ut.  Der sitter de på et pledd og hvisker de vi må anta er hemmeligheter til hverandre en lang stund.

Fordi Livia har sovet, og fordi vi ikke skal i barnehagen i morgen får Astrid være til klokken åtte.  Men klokken er kvart over åtte før hun går.  det gjør ikke noe for Livia er oppspilt og ikke trett.  Hun løper omkring og ser på at Morfar pakker.  Hun får øye på sine egne sko.  De har ikke sett dagens lys siden vi landet på Gardermoen for fire uker side.  Hun prøver dem og sier alt for liten.  Morfar forklarer tålmodig at i Norge er det kaldt så der må klær og sko være rommelige.  Mens i Italia er det ikke så kaldt så der er alt trangere.  Jeg ikke like trange klær sier hun og sparker skoene av seg.  Akk o’ve hvordan skal det gå.

Kvart på ni har Morfar lest og går ut i stuen for å fortsette med pakkingen.  Livia finner frem boken med alle bildene av ting med norske navn og sitter i sengen og gjentar alle ordene hun har lært.  Morfar blir rørt av å høre lenestol, badekar, lampe, sko, trøye, sko, elefant, elg, Et Cetera, Et Cetera.

Først kvart over ni sovner hun endelig.

Det er vemodig, men Snipp, Snapp Snute, så var Eventyret ute.