Livia

Rare greier

Nå efter tre uker kan vi slå fast at døgnrytmen er snudd slik at den passer til norske forhold.  Hun sover nå fra i syvtiden om kvelden til syvtiden om morgenen.  Godt å vite til neste gang at før det har gått tre uker må man være på “vakt”.

Vannet er kaldt

Som en del av vær-menyen som tilbys oss mens vi er her fikk vi i morges nysne.  Livia synes det er rart at hun kan lage spor.  Vi tok av ene støvelen for at hun skulle kunne se med selvsyn at hennes støvler lagdr andre spor enn mine.  Derfor kan vi se hvem osm har gått hvor.  Det ble mye tråkking frem og tilbake før vi var ferdige og kunne gå til barnehagen.

Isen har gått i Gaula og nå fyller den fjorden.  Når jeg står i flomålet og ser på isen føler jeg at det er langt til Toscana.  På mange måter.  Regnet strømmer ned men for én gang skyld er det ikke vind i tillegg.  Kanskje går det mot vår.  Ryktene forteller om andre klimatiske forhold der hjemme.

Hun som egentlig bor i huset, hun heter Margrete.  Livia har lært av de andre barna at hunset heter “Huser til Margete”.  Så det kaller hun det nå.

Regn, vått, skitt

Klokken fire  er Morfar på plass.  På tavlen ved inngangsdøren står rapporten fra dagens aktiviteter.  For dem som trenger hjelp fra Google Translator, her er hva det står:

Felles tur til Høstadhaugen i dag.  Det var vått , men mildt og det var herlig lek.  Blant annet var det en gjeng på 12 barn som holdt på i et veltet tre – veldig fin balanseøvelse.  Resten hjelp Sissel med å samle kvister og grener.  Alle barna ble skikkelig skitne og mange trenger å få skiftet klærne som ligger i sekken og i kassen.  Vennligst se over begge to.

Er det ikke fantastisk?  Det er fantastisk at de små barna går på lange turer i naturen selv om været er forferdelig.  Det er fantastisk at barnehagen tar seg tid til å orientere.  Og det er fantastisk at barna liker det.  Nevnte jeg at det er fantastisk?

Se - skolen!

Som vanlig tar det en drøy halvtime får vi endelig kan komme oss avgårde.  Livia skal huske.  Det er herlig å høre hvordan hun ler og koster seg.  Det regner og kanskje er det så mye som frem grader.

Hun er veldig sulten.  Vi åpner matboksen og hun har ikke spist brød i dag.  Hun får en skive med ost i hånden.  Glad for fornøyd står hun på et fjell av sne.  Skolen med trær på taket er like interessant hver eneste dag.

Hun er fremdeles ikke vant til å spise brød på norsk manér.  Når de har brødmat i barnehagen spiser hun stort sett pålegg.  Men jeg ser at hver eneste dag så spiser hun litt mer.  Jeg kjøper gode brød for å hjelpe henne.

Dette er gøy!

Vi kommer hjem klokken fem.  Halv seks begynner Fantorangen på BarneTV, samtidig med at middagen er ferdig.  Hun løper litt til og fra.  Hun spiser mest potetmos og ikke så mye kjøtt.  Alt for lite, mener nå Morfar.

Litt over seks vil hun sove.  Vi fyller dusjen med Livia og ballonger som Morfar blåser opp.  Litt søl blir det naturligvis, men det er kjempegøy.

Kvart over syv er hun i seng og halv åtte sover hun.

Slik går nå dagan.

Så lenge, så lenge

Selv om hun hadde sover i mer enn ellve timer så våknet hun ikke av alarmen.  Klokken syv vekket jeg henne.  Jeg tror vi kan slå fast at døgnet hennes nå endelig er snudd til å passe med et norsk liv.  Det ser til og med ut som om hun kan spise middag uten å sovne.  De siste dagene har vi kommet fra barnehagen klokken fem, spist middag halv seks, sett barnetv, og så vært i seng  senest halv åtte.

Jeg må nok si at det er deilig med unger som sover sammenhengene fra klokken åtte om kvelden til syv om morgenen.  Når denne uken er over blir det vel et år til neste gang vil jeg tro.

Hva som er best er ikke så godt å si.  Selv er jeg helt klar på at det er bedre å sove to ganger i døgnet.  Seks timer om natten og én efter lunch er det jeg trenger.  Syv timer om natten uten pennichella er ikke tilstrekkelig.

Livia spør om hun kan få én eneste liten Per kjeks (Sætre) sammen med det glasset med juice hun alltid drikker.  Morfar har lyst til å si nei, men sier ja.

Vi bruker tre kvarter på å gjøre oss i stand.  Morfar er fremdeles ikke bra i ryggen så alt tar lengere tid enn strengt tatt nødvendig.  Likevel kommer vi oss avgårde kvart på åtte slik vi må for å rekke frokosten.

I dag kan hun rett og slett ikke bli båret og det aksepterer hun.  Hun gleder seg til å komme frem til barnehagen skolen og hun løper avgårde.  Men Morfar går så sakte at hun må vente.  Det er så lenge, så lenge.

Glad pike i regn

Da vi kommer frem vil hun ikke ha frokost.  Spist hjemme sier hun til Gunn.  Så lærte Morfar at i morgen blir det ingen kjeks med juicen. Med det aktivitetsnivået de har i barnehagen så må hun spise skikkelig.

Jeg henter henne klokken fire.  Vi er skal på middag klokken fem.  Derfor vil Morfar gjerne forlate barnehagen skolen.  Men det vil ikke Livia.  Hun vil fortsette å klatre og skli og hun deomonstrerer klatrestativet. Se hvor lett hun beveger seg i regntøyet.

Men Livia behøver ikke gå i trappen.  Hun kan også klatre opp på de glatte stenene.  Morfar må innrømme at han er litt nervøs, men det er ultra-sunt for barn å klatre og øve grovmotorikken.

Dersom noen funderer på om det er klokt å være så eftergivende og utvise slik mangel på konsekvens så vit at det er utelukkende her på lekeplassen at det er slik.

Mens jeg venter (og venter, og venter) funderer jeg litt på det med sykdom.  Er det én ting alle vet, så er det at når en unge kommer i ny barnehage da får man en serie med sykedager.  Alle de nye bakteriene og virusene som sirkulerer skal “prøves”.  Nå har vi snart vært fire uker her på Rya Barnehage – Lia uten at hverken Livia eller Morfar vært syke.

Hun er ikke frisk som en fisk fordi hun skjermes mot vær og vind.  Det er helt sikkert.  Hun er frisk ene og alene fordi barna her er ute hele tiden.  Smittepresset er naturligvis mye lavere i en utebarnehage enn i den bakterie- og virussuppen som barnehagen hennes i Italia er.  Et dårlig ventilert lokale hvor barna kan utveksle kroppsvæsker åtte timer i døgnet uten et vindpust.  Begge gangene hun har begynt i ny barnehage i Italia har hun og familien vært slått ut i flere uker.

Nei – takke meg til regn, vind og lunch under åpen himmel her på Byneset fremfor innebarnehage i Italia.

Vi må passere en stor dam.  Livia må naturligvis vasse.  Den er litt i dypeste laget og støvlene fylles med isvann.  Det er ikke godt å få støvlene fylt med isvann.  Men det gjør ingenting!  Det er ingen annen utvei enn at Morfar må bære henne opp bakken og hjem.

Det er tre-fire grader, regnet strømmer ned, Livia har begge støvlene fulle av isvann og hun smiler som en sol.  Det er ikke så lett å beskrive hvor stolt Morfar er.  Det må være genene.

To grader, regn og vind.

Vi er invitert til Sigrid på middag.  Da vi skulle gå fra skolen gikk hun en runde og fortalte alle at spise middag hos Sigrid.  Åpenbart at Morfars kokekunster kommer i andre rekke her.

Det regner og blåser så selv de tyve metrene fra vårt hus til Sigrid sitt krever litt innsats.  Her er det ikke bare å slentre over til naboen.  Man må være bestemt.  Da vi er nesten fremme husker hun at vi har glemt stjernen hun skulle ha med for å gi til Sigrid.  Da må vi løpe tilbake.
Vi har forresten en hemmelighet: Vi skal ikke fortelle til dem i Italia at i Norge går man ut uten skikkelig med klær hvis man ikke skal så langt.  Vi tror kanskje at ikke alle i Italia liker å høre at hun er ute når det er to (2) grader, regn og vind iført kun strømpebukse og uten hverken voter, lue eller skjerf.

Da vi kommer dit blir Livia overlykkelig over at både Sigrid og Storebror er der.  Sigrid er forresten veldig utholdende med en treåring som er full av energi.  En herlig fiskegryte.

Klokken syv kommer hun og spør om vi ikke kan gå hjem.  Halv åtte er hun badet og kvart på åtte sover hun.

Oldemor slik Livia ser henne

Det er ikke lett å si hva som er den største gleden i verden.  Men det Morfar opplevde i morges kommer ganske langt opp på listen.
Det startet med at Livia ikke sovet før klokken ni i går kveld.  Det er for sent.  Klokken 05:42 vekket hun Morfar og ville stå opp.  Vanligvis er det ingen vei utenom, men Morfar sa “Det er natt, så nå skal du gjøre noe som gjør Morfar veldig glad.  Du skal ligge stille litt til”.  Og tro det eller ei: Hun sovnet igjen!  Neste gang hun vekket Morfar hadde klokken blitt over åtte.  Å få sove to timer ekstra på søndag morgen, det er ganske deilig.

Oldemor og Tante Marianne var helt forumlet da de ble vekket.  Hvem forventer å få sove til åtte med en vilter treåring i huset?  Tante Marianne tok seg av Livia og de leste historien om det røde eplet flere ganger.  Morfar har en rolig start på dagen mens ungdommen koser seg der opp i andre etasje.

Vi har en rolig formiddag.  Halv ett går bussen som Oldemor og Tante Marianne skal ta til byen.  Frem til da er det huslige sysler som gjelder.  Livia tar tre bilder: Av Oldemor, av Morfar, og av en skive med appelsinmarmelade.  Jeg husker helt klart at hun tok bilder også av Tante Marianne, men de kan det ikke ha blitt noe av.  Dustekamera!

Kameraet vi snakker om en et Olympus µ TOUGH-3000.  Fint at det er st;tsikkert og vanntett.  Men tre ting gjør det til en pine å bruke.  Først at det tar  fem veldig lange sekunder fra du skrur det på til det er klart til bruk.  Dette kompliseres av at det ikke finnes noe “sleep mode”.  Lar man kameraet stå på tømmes batteriet på null komma nix selv om skjermen blir sort.
Dernest: Linsen er senket ned i “kroppen”.  Trolig for å beskytte den.  Men dermed er det heller ikke mulig å tørke av den.
Til slutt: Kvaliteten på bildene e3r dårlig.  Det er bare i helt utsøkte lysforhold at bildene ikke blir flate med all himmel fullstendig utbrent.  Og bilder tatt med blitz er rett og slett grusomme.

I tillegg er knappene så små og plassert så nær hverandre at de er umulig å bruke med hansker på; et vanntett kamera som ikke kan brukes med selv de tynneste hansker?  Sukk.

Vogn pga ryggen

Nok om det; planen er at Livia og Morfar skal følge Damene til bussen.  Derefter skal vi gå ned til fjæra og bruke en del tid der.  Det er jo mandag i morgen og da er det en fordel om Livia ikke sover i løpet av dagen i dag.  Skal en liten pike holdes våken da er nytter det ikke å henge omkring i stuen.  Ut på tur — aldri sur.

Iskald vind og regn.  Vi kler meget godt på oss.  I sekken har vi sitteunderlag, varm saft, matboks med godsaker, Kvikklunsj, vann, kjeks, tørre votter og sokker, tørkepapir i plastpose, and what not.

Og vogn.  I går kom smertene i ryggen krypende tilbake.  I dag kan ikke Morfar bære på Livia medmindre det er helt påkrevet.  Egentlig burde han nok ikke gjøre det overhode, men hva skal en bløthjertet Mofar gjøre?  Men her er vi da: Oldemor klar til å reise og vi andre klare til tur i fjæra.

Sjekk det teknisk dårlige bildet.  På en overskyet dag ligger alt til rette for god lysmåling.

Uansett, det gikk ikke som planlagt.  Damene nådde ikke bussen.  Dermed måtte vi nok en gang ringe og starte samtalen med “Kjære Merete”.  Hun er ikke hjemme men er på vei.

Damene venter hjemme mens vi andre går på bensinstasjonen og trøstespiser en sjokolade.

Tidsfordriv

Halv to forbarmer Merete seg nok en gang over oss.  Med bil går det greit å komme oss til Royal Garden.  Vi står ute i kulden og venter på at Damene går på bussen.  Har jeg forresten nevnt at Byneset ser ut til å være fullt av flotte folk: Noen låner ut huset sitt mens andre låner ut bilen.  Jeg kan anbefale Byneset!

Det er en strek i regningen at Livia må sitte stille i bil.  Det er med nød og neppe at vi greier å holde henne våken helt til vi kommer frem.  Før vi returnerer må vi bruke litt tid på Royal Garden.  Hun drikker en kopp kakao og snurrer lenge på stolene i lobbyen.  Efter en halvtimes tid kan vi kjøre tilbake uten problemer.

Vel hjemme inviterer vi Sigrid på besøk.  De leker ikke så veldig godt sammen; Sigrid forsøker å konstruere en lek for begge men Livia hater at noen skal bestemme hva hun skal gjøre.  Kombinert med en god dose problemer med å kommunisere er det ikke så lett.  Men Livia sier Sigrid er min beste venn.  For to uker siden sa hun Sigrid e amica mia så Morfar er fornøyd.

Da Sigrid skal gå hjem inviteres vi på bollebaking og spising efter middag; det er ikke nei i vår munn.  Livia klager det er så lenge men vi spiser hvalbiff så hun overlever.

Bolledeig er godt

Mye skrik og skrål

Hun er veldig fornøyd med å kunne ta på seg forkleet vi har hatt med hjemmefra; det er en gave fra Liisa og Ari.  Da Merete spør om hun harbakt boller tidligere svarer hun ja, hos bestemor.  Bestemor?  Hvor har hun det ordet fra?  I vår familie er damene enten Nonna eller Mormor.  Har hun på “egen hånd” plukket opp ordet bestemor og forstått at Nonna er bestemoren hennes?

Nei, bildene er ikke tatt med mitt Olympus med med en 700-kroners Casio.

Bollene Sigrid og Livia har bakt spises under mye skrik og skrål.  Livia og Sigrid setter seg sammen.  Håvard kommer og leker med Livia; Sigrid ser ut som om hun synes det blir litt i meste laget.

Med hørselsvern

Besøket hos Sigride avsluttes med en tur på låven.  Der har Håvard sitt “band rom”.  Iført hørselsvern får Livia sitte på fanget til Merete og spille trommer.  Aldri har hun vel fått bråke så mye mens alle ler og oppfordrer til enda mer!

Vi kommer hjem klokken syv.  Rett i badekaret som er fylt med skum fra Oldermors såpe.  Derefter i seng.  Før åtte sov hun.

I morgen er det meldt 50 mm nedbør på Byneset.

Kan man ha det bedre?

Utrolig men sant: Barna sover

Hun sover i samfulle tolv timer.   Som forventet er hun glad som en sol da hun våkner.  Solen skinner og det er flott å gå til barnehagen.

Livia mener forresten at hun er så stor at hun ikke lenger kan gå i barnehagen.  Derfor er vi enige om at hun går på skolen, ikke barnehage.  Sigrid er veldig stor og hun går på skolen så det vil Livia gjøre også.

Det er egen avdeling for småbarn på skolen til Livia.  Naturligvis sover barna ute.  Det er fem grader og regn.  Igjen er vi tilbake til hva det betyr å være norsk: hvor lenge skal en italiener bo i Norge før barn som sover ute ikke virker rart?
Trolig like lenge som en normann skal bo i Italia før man ikke lenger reagerer på at det ikke er noen restriksjoner på salg av 95% sprit.  Eller like lang tid som det tar å venne seg til at vinen som er igjen i flasken når måltidet er slutt, den skal tømmes ut.  Hverken drikkes eller puttes i kjøleskapet.  En vinslant er som en halv potet – uten verdi i kjøkkenet.
Kultur er kraftige greier.

Når jeg henter henne klokken fire er alt så bra at det tar en hel time å komme hjem.  Det skal lekes.  Livia kaster søle på Morfar og Livia klatrer.  Barnehagen Skolen må være et godt sted å være når man ikke vil hjem på en fredag eftermiddag.

På kalenderen har vi sett at vi skal få besøk igjen.  Idag er det Oldemor og Tante Marianne som kommer.  De skal bare være to dager.  Vi gleder oss.  Flyet lander klokken åtte.  Igjen er det Merete som redder oss med å låne ut bilen sin; livet er enklere når man har slike naboer!

Morfar hadde nok ønsket at Livia kunne sove litt om eftermiddagen, men hun er for oppspilt.

Fordi det er Oldemor som kommer tar Livia på seg den flotte ullgenseren.  Klokken åtte kjører vi avgårde.  Livia kjemper og greier å holde seg våken til vi er fremme på Royal Garden.  Det varer og rekker.  Så lenge, sier Livia, så lenge.  Endelig får vi beskjed om at de skal ankomme fem over ni.  Det kommer en buss men ingen Oldemor og Tante Marianne.  Vi venter og venter.  Det viser seg at sjåføren ikke sa i fra da de kom til Royal Garden, så Oldemor og Tante Marianne er på rundtur i Trondheim.  Vi må kjøre for å finne dem.  På plass i bilen greier ikke Livia mer, og sovner.

Hun våkner ikke når hun bæres i seng.

Fantastiske magnetleker

Livia sovnet ikke før nærmere halv ti i går kveld.  Det var fantastisk å ha Mamma ved sengekanten.  Våken halv syv.  Det er for lite søvn for en treåring som opplever så mye nytt hver eneste dag.  Det vil si at dersom ingen tar et grep vil behovet for en dupp i eftermiddag være enda større enn i går, som gjør at hun sovner enda litt senere, Et Cetera.  En ond sirkel.  Dagens mål må være å få den krypende eftermiddagsduppen under kontroll.

Mamma og Babbo er akkurat like entusiastisk over å bli vekket klokken syv som de andre morgenene.  Det er bare Morfar som hører på stemmene at de gjerne villa ha sovet et par timer til.

I barnehagen spiser Livia frokost mens vi drikker litt kaffe.  Jeg tar bilde av henne mens hun leker med magnetene fra Polydron.  Fantastiske greier jeg skal forsøke å få kjøpt.

Efter en stund går Mamma og Babbo sin vei.  Helt udramatisk.  Når Morfar går får han et kyss på hvert kinn.

Flott vær, og på turen fra barnehagen beklager jeg igjen min nød; det er fint med godt vær men det er litt synd at Mamma og Babbo ikke får føle på kroppen hvordan vi har hatt det de to siste ukene.  De fortjener, selv om de ikke ønsker det, å få erfare hvor fantastisk flink Livia er.  Å se dårlig vær i en blogg er noe annet enn å kjenne det.
Ikke ofte at jeg blir bønnhørt, men i dag ble jeg det.

En litt bekymret Babbo

Klokken ti er det gode været bokstavelig talt blåst vekk.  Huset knaker i vindkastene.  Det begynner og regne og sludde.  Ufyselig på alle måter.  Kanskje blir flyplassen stengt.  Slikt snakker vi om da en gruppe med små mennesker kommer til syne ned i bakken.  Det er barnehagen på tur.

Ungene går tett inntil hverandre.  Været er faktisk svært dårlig.  Mens vi ser på bestemmer de voksne at vinden rett og slett er for sterk.  Vi ser en unge som blåser overende.  Vi kan tydelig se Livia blant ungene som vinden river og sliter i.  Vi følger med men de går tilbake til barnehagen.
Babbo ser litt bekymret ut av vinduet.

Nesten sluttet å sludde

Været er litt bedre når Mamma og Babbo skal dra.  Ikke veldig bra, men mye bedre enn da barnehagen var her på tur for en times tid siden.  De tar bussen halv tolv til byen ogskal ta flybussen videre.  Vi håper flyene går som normalt.

Takk for besøket.  Livia satte stor pris på at dere kom.

Da vi gikk til barnehagen var det opphold og tørt.  Nå må jeg bringe ned regntøy.  Jeg snakker litt med Kasper.  Han forteller at så vidt han kan huske har de aldri snudd når de først har gått på tur.  Men det var jo vanskeligt å holde seg oppreist, og da blir det for surt.

Livia, fortalte han, hadde vært ved godt mot helt til det siste stykket.  Det viste seg at som den eneste av barna visste hun ikke at når vinden pisker sneen mot ansiktet, da skal man snu det andre kinnet til.  Tenk, selv å snu ansiktet bort når det er kuling er noe man må lære.  Utenfor barnehagen forsøker jeg å fortelle akkurat det.  Når man er tre år, og ikke vet at man må snu ansiktet bort, da er det lov å gråte en skvett.

Morfar kommer for å hente henne klokken fire.  Først forteller hun at hun hadde grått litt i eftermiddag.  Jeg spurte om det var kaldt ute, og det var det absolutt.  Så spør hun efter Mamma og Babbo.  Jeg sier at de har reist hjem.  Da sier hun vi snart reise hjem også.  Og det skal vi snart gjøre!

På veien hjemk blåser det fremdeles.  Men Livia tar det med godt humør.  Som alltid!

Hun er veldig, veldig trett og sliten.  Men isteden for å lese setter vi oss og ser på TV.  Hver gang hun begynner å henge med hodet skifter jeg kanal, severer litt saft, en kjeks med prim, eller forteller et eventyr.  Jeg inviterer Sigrid på besøk som en avledningsmanøver.  Hun kommer ikke, men efter en stund får vi øye på naboene i vinduet.  Hun henter lommelykten, skrur den på, og vi blinker med lyset til de ser oss.  Vi inviteres heldigvis på besøk.

Sammen med Sigrid er trettheten som blåst vekk.  Litt over syv går vi hjem.  Morfar lager en enkel middag som hun spiser massevis av.

Ti på åtte er vi på soverommet.  Det siste vi gjør er alltid å krysse ut på kalenderen dagen som er ferdig.  I går var det Babbo som hjelp henne å krysse ut.  Vi ser at hun skal gå én dag i barnehagen.  Fredag er det kjoledag.  Lørdag kommer Oldemor og Tante Marianne.  Noen dager i barnehagen før Mormor kommer og, sier vi i kor så skal vi reise hjem.  Fem over åtte er hun i dyp søvn.

I dag har hun trolig lært noe helt nytt: Når kulingen pisker i ansiktet skal man snu seg vekk.  Fantastisk!