Livia

Mormors pannekaker

Livet er herlig

Det har vært en flott langhelg hvor Livia og Margrete har lekt sammen.  Som med tre-fireåringen flest var det en del knuffing i begynnelsen, og Livia er ikke så flink til å dele lekene sine med andre.  Som enebarn er hun ikke vant.  Men det gikk seg til.  Efter noen dager lekte de rundt om i huset, løp opp og ned, de badet sammen på stranden og i bassenget, og alt hva nå fireåringer gjør.  Vi forsøkte så godt vi kunne å la dem være i fred; foreldrene til Margrete var nok flinkere enn Livias Morfar.

Flott jente!

Som vanlig var det ikke helt lett med døgnrytmen.  Her hos oss skjer det ikke noe før åtte om morgenen, så da hjelper det ikke at Margrete er våken fra sekstiden.  Til gjengjeld skjer det ganske mye efter klokken åtte om kvelden, men da var hun naturligvis trett.  Særlig kinokveld er en utfordring for en fireåring som er vant til å legge seg lenge før kinoen begynner.  Livia, derimot, ser gjerne på film frem til miednatt om hun får lov.
Til tross for disse små vanskelighetene fikk alle sett hele Totoro.  De voksne var kanskje enda mer fascinert enn ungene.

Mormor laget både pannekaker med bacon, og vafler; begge deler typisk norsk mat.  Unger elsker jo slikt.  Også halvt italiensk unger.

Morfar er ikke noen strandløve men det ble likevel to lange dager i sanden og bølgene på oss.  Mange timer ble det også i bassenget på terrassen.  Efterhvert lakk vannet ut nesten like fort som vi greide å fylle på, men de første dagene var det bare velstand.

Men det aller viktigste var at å leke med Margrete lokket frem norsken igjen.

Det var jo oppholdet i norsk barnehage som fikk lokket frem norsken hos henne.  Men efter at vi kom hjem i mars har det sakte men sikkert blitt mindre norsk.  Både færre og færre norske ord, men også stadig flere italienske ord innimellom.

Mormor og Morfar kom nettopp tilbake efter å ha vært på sommerferie og borte (fra Livia) i nesten to måneder.  Mamma kunne fortelle at norsken nå var nesten helt forsvunnet.  Vår forbauselse var derfor stor da det viste seg at hun snakker bedre norsk enn noen gang!

To episoder får illustrere språkutviklingen.  Det første var at Margrete med familie ikke kom tilbake fra Volterra som planlagt.  Livia og Morfar hadde sett filmen Knerten gifter seg dagen før, og der leter storebror Phillip, Lillebror og Knerten efter Mor i mørket med lommelykt.  Når gjestene ikke kom tilbake ble Livia i fyr og flamme.  Hun ville at vi også skulle gå ut med lommelykt og lete.  Akkurat som Mor kunne de ha blitt påkjørt av en bil.  Vi hadde snakket lenge sammen før jeg kom på å ta opp samtalen.  Hør selv.

Neste kveld var hun på kontoret sitt og arbeidet.  Hun gav meg telefonrøret og sa “Det er Nonna”, før hun raskt rettet det til “Bestemor”.  Jeg tok røret og lot som jeg snakket med Bestemor.  Efter en stund sier Livia plutselig “Morfar, morfar, morfar – Bestemor snakker ikke sånn.  Hun snakker sånn som Babbo!”

Mormor og Morfar er i fyr og flamme.

Det leses for Anna

Livia fikk boken om Lillesøster av Helle.  Den leser vi ofte i.  Men noen ganger vil hun greie seg selv.  Her leser hun for Anne (hunden).

Hei lille vennen

Det spises, heldigvis

Om Morfar skulle ønske seg en endring i livet så er “Våkne sakte og forsiktig” ganske høyt opp på listen.  Derfor må man tro at andre setter slike stor pris på det.  Her har Livia blitt båret ut på terrassen mens hun enda sov, for sakte å våkne i frisk luft.  Ikke så rart at jeg har en smørblid unge her når overgangen fra pennicella til eftermiddagen skjer så mykt som dette.

I går spiste vi (blant annet) asparagi alla fiorentina.  Hun likte absolutt ikke asparges.  Men så fikk hun klar beskjed om at å gå fra maten uten å smake, det er utelukket.  Først én bit.  Så en til, Og dermed forsvant alt sammen.

Derefter haadde vi laks.  Det likte hun heller ikke, men da middagen var over hadde hun spist en hel skive (250 gram!).

Når jeg tenker på alt jeg bekymrer meg for så blir jeg dårlig ved tanken på at jeg også skulle bekymre meg om at hun ikke spiste.

Livet er herlig!

Livia ønsker seg en lillesøster

Livia elsker å være sammen med barne fra Norge.  Denne uken er vi så heldige å ha besøk av Henrik og Sofia; de har også med seg Mappa og Pappa.  Det er fredag, og da er det bare én ting som gjelder: Efter å ha lekt i parken er det lunch på circolo i La Corte.  I parken forsøker Pappa Fredrik og Morfar å snakke sammen, men Henrik og Livia hyler av glede så det er ikke så lett å komme til orde.  Det er yr i luften og ikke så mange gradene som de voksne skulle ønske.  Den vanlige halvannen time går greit.

Livia spiser masse og Morfar får ingen secondo.  Klok av skade bestilles det egen tira mi su con fragole til henne, og hun spiser den opp.

Livia er mye større enn Henrik og hun benytter fortrinnet til å belære ham om alt mulig.  Nei, nei, nei – ikke lov sier hun strengt nesten uansett hva han gjør.  Henrik, stakkar, vet ikke riktig hva han skal gjøre.    Men han får låne leker, og Livia forteller det stolt til alle som vil høre.  Er så stor, sier hun nøkternt om seg selv.

Henrik har noe som Livia ikke har, nemlig en Lillesøster.  Henrik leker med en lastebil men Livia vil heller sitte ved siden av Sofia.  Lykken er stor når Pappa spør om Livia vil ha Sofia på fanget.  Henrik, derimot, blir svært sjalu når han oppdager at Livia har “tatt” lillesøsteren hans og det blir en liten scene.  Men det ender vel.

Det var en gang.......

Mellom rettene kan det bli lenge å vente for små barn.  Morfar leser om de tre grisene som bygde hus.  Tre genger må han lese samme boken.  Det gjør han gjerne!

Med kake!

Før vi visste ordet av det så var fire uker gått.  Den ene dagen tok den neste, den ene utfordringe tok den neste, og plutselig så var det over.  Ganske vemodig!  Mormor har tatt med en påskekake fra Italia og den skal barna få spise.  Det er faktisk sol og ikke særlig kaldt (seks varmegrader).  Men det er meldt regn så regndressen er med i sekken.  Som vanlig!

Først skal det lages sølekaker.......

Vi er ikke hjemme enda og det er ganske mye som skal vaskes og ryddes her oppe i Huset til Margrete.  Derfor er det for tidlig å komme med noen vurderinger.  Men fakta, det er greit.

Det første er at Livia nå snakker bra norsk.  De første tre ukene var det liten eller ingen fremgang.  Jeg hadde allerede fått en bekyret rynke i pannen.  Men denne siste uken har det løsnet.  Nå kommer det hele setninger.  Uttalen er ofte underlig, men det er norsk!

Dialekten har festet seg.  I det minste midlertidig.  Jeg har lenge undret på hvorfor hun ikke sier eple men epel.  I dag fikk jeg vite at på Byneset sier “alle” æppel og ikke det mer moderate eple.  Tidligere har jeg nevn fotan (for føtter) og vottan (for votter).  Vottan har forresten perfekt Byneset’sk uttale.

.....så skal de serveres.

For det andre så har grovmotorikken blitt veldig mye bedre.  Både henne evne til å klatre og balansere og at hun nå tør å gjøre ting som tidligere var utenkelig.

Det tredje og mest uventede var at hun nå ikke lenger legger så mye merke til hvordan været er.  Hun har lært hva gode klær er, og at med riktige klær hundrer ikke vær og klima livsutfoldelsen.

De som jobber på Lia på Rye barnehage har gjort en fantastisk jobb.  De har greid å overkomme hennes fullstendige mangel på fysisk styrke, hatt henne med på tur høyt og lavt selv om hun aldri tidligere har spist lunchen sin ute mens det regner, og fått henne integret inn i gruppen på en forbilledlig måte.  Jeg er imponert over den gode jobben de gjør!

I gave hadde de laget et “poster” med bilder av Livia i turutstyr på is og sne, og av hele Lia ute i skogen i full mundur.  Herlige bilder og en veldig hyggelig overraskelse.

Selv om det var siste dagen brukte vi likevel en hel time på å komme oss hjem,  Sølekaker er rett og slett for viktig til å kunne utsettes.

Også i natt våknet hun i tretiden og gråt fordi hun var sulten.  Aktivitetsnivået hennes er nå så høyt at hun ikke greier å sove tolv timer i ett strekk.  Neste uke er det tilbake på (nesten) null igjen, vil jeg tro.

Snipp, snapp, snute så var eventyret ute.