Livia

Også i natt våknet Morfar av at en liten pike hadde mistet smokken og ropte på ham for hjelp til å finne den.  Klokken er halv tre.  Når Morfar går tilbake til sengen sin følger Livia efter; hun sier voglio ligge la.  Det er 1/3 norsk for “jeg vil ligge der”, hos Morfar altså.  Og Morfar er naturligvis for bløthjertet til å fortelle henne at hun skal sove i sin egen seng.  Så han henter dynen hennes slik at han kan dytte henne vekk fra sin egen hodepute når hun har sovnet igjen.  Det tar ikke mange minuttene.

Også i dag gledet Livia Morfar med å våkne klokken syv.  Jeg foreslo hun skulle gå inn til Mamma og Babbo.  Men også i dag var det littfor sterkt.  Så Morfar måtte stå opp og hjelpe til.  Litt hjelp til å tore å åpne døren, og litt hjelp til å komme over dørstokken så ble alt bra og gleden stor.
Rart at det skal være så skummelt med Mamma og Babbo bare efter to uker.

Mens vi spiser frokost benytter Livia anledningen til å ta bilde av alle tre.  Jeg er forbløffet over hvor flink hun har blitt med det kameraet.  Selv vil hun ikke bli tatt bilde av.  Kanskje hun føler at det tas bilder av henne hele tiden, hva vet jeg?
Det er veldig fint å sitte på Babbos fang og leke med hans PC, akkurat som hjemme.

Eftersom vi var på Pirbadet i går skal vi spise lunch på Tyholttårnet i dag.  Takket være at Merete har vært så snill å låne oss bilen sin.

Men først må vi ut på tur.  Vi går til Kanonplassen.  Dit pleier barnehagen å gå.  Det er viktig å vise Mamma og Babbo både hvor langt Livia går til daglig, og hvordan lekeplass hun nå venner seg til.

Det er sol men med en veldig sterk iskald vind.  Det er isete og glatt og Livia blir formiddagstrøtt.  Men efter å ha spist en banan er det viktig å kunne balansere over stokken for ikke å falle ned i dragegropen.

Sammen med de norske barna kan man lett se at Livia har dårligere grovmotorikk.  Uten muskler og balanse er det heller ikke så lett å ha glede av uteliv og klatrestativ.  Hun blir flinkere for hver dag.  Morfar må kanskje begynne å planlegge “neste trekk”.  Hvordan friske opp de norske minnene neste år?
Kreative forslag mottas med takk.

Da vi kom hjem tok Livias formiddagstrøtthet helt overhånd.  Det var ingen annen råd enn å la henne sove et kvarter.  Derefter kjørte vi til byen; har jeg nevnt hvor hyggelig det er av Merete å låne ut bilen?

Selv for ukjente er tårnet ikke vanskelig å finne.  Vi kom dit litt over tolv.  Vel oppe spiste Mamma og Livia pizza mens Babbo og Morfar valgte “frokost”.   Stedet huskes neppe for maten.  Gassballongene er dog en suksess.

Været var u-trøndersk så utsikten upåklagelig.  Som vi fikk vite da vi ringte i går så ankommer folk fra totiden og utover.  Da vi kom ut av heisen ble vi møtt av en lang kø av folk som skulle opp.  På søndager er klokken tolv er tydeligvis en fin tid å spise lunch på.

Vi er invitert il Sigrid på middag.  Vi fyller tiden med å besøke fjæra.  I Middelhavet er det i praksis ingen forskjell mellom flo og fjære.  Derfor er det heller ingen tang og tare.  Livia finner fort ut at tang er nesten som hår.  Hun ønsker seg langt hår og nå kan hun øve seg.

Vi finner skjell, snegler og rare stener som vi må love å ta med hjem.  I sekken har vi varm saft og Kvikklunsj.

Det er også en annen familie på strandtur.  De har fire barn; vi gjetter på at den eldste er seks år gammel.  En av guttene går i barnehagen sammen med Livia og roper på henne.  Hun later som om hun ikke hører.

Til middag får vi sauekjøtt stekt i ovn med grønnsaker.  Og Barolo!

Litt over åtte kommer trettheten sigene igjen, og halv ni sover hun som en stein.

I den evige historien om det ustabile været er dagens kapittel at det er frost i morgentimene.  Det har også kommet noen millimeter nysne.  Og når vi går til barnehagen så kommer det faktisk noen nye snefnugg.  Livia gjør sitt beste for å fange ett av dem i munnen.

Hun våknet litt før syv.  Vi tar oss god tid om morgenen så vi kom ned til barnehagen rett før åtte.  Det skal være opphold hele dagen så hun har på seg parkdressen isteden for regntøy.

Fredager er det pyntedag i barnehagen og jeg har en kjole i lommen på jakken.  Når vi kommer frem er det av med ullunderbuksene og på med kjolen.  Stor lykke.

Jeg henter henne igjen klokken halv fire.  Det er en god del is igjen på bakken, men de stedene den har smeltet er det fin gjørme.  Hun og de andre har laget sølekaker.  Lenge og vel.  Alt er vått og alt er grimete av skitt.  Jeg er glad barnehagen lar barna leke i gjørmen.  Det er sundt å kunne bli skitten uten å bry seg om det.

Som alltid tar det litt tid å komme hjem.  I dag er det å klatre opp på toppen av et fjell helt alene.  Det er deilig å kjenne på mestringen.  Å vite at man kan klatre til topps på et fjell om man virkelig vil.  Naturligvis, Morfar venter mens Livia klatrer på et fjell.  Intet nytt her.

Nå er det et mildt drag i luften, solen skinner, og det er ingen tegn til det dårlige været vi har hatt de siste to ukene.

Da alt dette ble planlagt var det språket som var tema.  Noen uker sammen med norske barn skulle lokke frem flere ord og viljen til å bruke dem.  Det fungerer så i det lyset er alt bare velstand.

Men nå ser jeg at det noe annet som er mye viktigere: Klima.  Riktignok er det typisk norsk å sette estetikken til side (“jammen det er så praktisk”).  Men vi kan kle på oss, og fordi vi kan kle på oss legger vi ikke merke til været.  Vi planlegger våre aktiviteter uabhengig av været.  Vi avlyser ikke et middagsbesøk fordi det regner eller en tur fordi det sludder.

Eller med andre ord: Er man robust og kan kle seg, da har man et bedre og friere liv.  Større rom for livsutfoldelse.

Vi kommer hjem noen minutter på fem.  Hun er like utslitt som i går.  Ingen annen utvei enn å la henne sove.  Vi er invitert til naboene på norsk middag: Tre forskjellige Pizza Grandiosa.  Vi går herfra 18 minutter efter at hun sovnet; det vil si at Morfar går med en sovende pike på armen.

Hun våkner i den kalde luften, og det er alltid spennende å komme hjem til Sigrid.  Middagen er, vel, norsk.  Men salaten var god.  Livia spiste litt pizza, en del salat, og mye sjokolade.

Litt over syv skal vi gå hjem.  Livia demonstrerer hvordan hun skal dusje, vaske håret, bena, ryggen, armene, og så videre.  Men når det kommer til stykket vil hun heller bade.  Derefter rett i seng, og hun sover før halv ni.

Nå mens hun sover ankommer Mamma og Babbo.  Det skal bli et lurveleven i morgen tidlig når hun oppdager det.

Det er lett å bli på enda bedre humør når Sigrid som er hele 12 år gammel skal følge med oss til barnehagen.  Sigrid har overnattet og Livia synes det er veldig stas at la mia amica skal følge med oss.  Sigrid går på skolen som vi passerer hver eneste dag.  Livia sier hun også skal begynne på skolen.

Livia har en norsk regnjakke.  Den er funksjonell.  Ikke vakker, men for barn er det (mye) viktigere at ting fungerer godt enn at de er vakre.  De vet det ikke, så de kan læres opp til at det er en del av livet å gå i trange lakksko hele dagen.  Hvordan skal de vite hvor deilig det er å gå i sandaler?  Når det gjelder regnfrakken så er den passe stor, lett å åpne og lukke, hun kan bevege seg godt i den, og den har gode reflekser.  Alt annet er tull.

Hva er typisk norsk?  Vanskelig å si, men det er hverfall kraftisk utypisk italiensk å gå med ryggsekk og “GoreTex” om man ikke er på ekspedisjon i fjellet.  Det er typisk norsk å svare “Men det er praktisk”.  Gjerne det, men vakkert er det ikke.  Jeg håper at Livia vil bli i stand til å kle seg både praktisk og vakkert samtidig.  Øvelse i påkledning, det får hun utvilsomt.  Forresten gikk hun med lette ben hele veien til barnehagen i yr glede over å gå sammen med Sigrid.

Jeg sitter ved stuebordet og skriver.  Plutselig ser jeg barna fra barnehagen.  Det er fire grader, det regner kraftig, men heldigvis ingen vind.  De er på tur.  Jeg griper kamera og styrter ut.  Det falt en stor regndråpe på linsen så dette er det eneste bildet som er brukbart.  Livia er i skjul av den ene voksne.

Det regner så kraftig at luen hennes og begge parene med votter fremdeles var gjennomvåt da jeg hentet henne om eftermiddagen.

Man skal aldri ønske sine gjester dårlig vær.  Men Mamma og Babbo kommer på besøk i helgen.  Værmeldingen er fantastisk; det blir strålende sol, vindstille og snefritt.  Det er synd for de hadde fortjent å erfare på kroppen hva datteren deres gjør.  De hadde fortjent å forstå hvor robuste barnet deres er.  De hadde fortjent å erfare hva gode klær er, og at tykke greier som gjør at alle ser ut som Michelin-mannen ikke er løsningen.

Det er ikke mulig å forklare med ord at å ha med en hel barnehage på tur i fire grader og regn ikke er barnemishandling.  Det er uproblematisk, det er sunt, og det er utviklende. I mangel på dårlig vær får gjøre det beste utav det.

I dag spiste hun bare det stykket med prosciutto og pecorino som jeg hadde lagt ned i matboksen.  Heller ikke til middag spiste hun noe særlig.

Fordi Sigrid var her også i kveld fikk jeg ikke Livia med på å sove litt fra 17:10 til 17:30.  Da klokken var blitt syv var hun helt sigen; kanskje var det derfor hun ikke spiste godt.  En rask dusj og i seng klokken åtte.  Hun sov fem minutter senere.

Livia sover altså 11 timer i strekk hver eneste natt.  Dersom noen plages av at hun enten våkner veldig tidlig eller sovner veldig sent, eller begge deler, da finnes det empiri for at med et gjennomført regime sover hun som alle andre treåringer.  I tillegg kan man tillate seg å la henne sove 15 minutter om eftermiddagen (men ikke mer!).

Livia våkner klokken syv, som forventet.  Morfar er fremdeles stiv i ryggen så alt tar litt lengere tid enn planlagt, men Livia er en drøm å ha med å gjøre.  Efter å ha sovet i elleve timer er hun i så fin form at det er vanskelig å tro.

Det regner såpass heftig at det ikke er mulig å bruke parkdressen.  Den er mye bedre enn regntøyet for den er mykere.  Sydvest ville ha vært fint, og vi har sydvest med oss, men det blir for kaldt.  Lue først og sydvest på toppen blir ikke praktisk.

På vei til barnehagen slår det meg hvor riktig det er at lykken står den kjekke bi.  Eller, kanskje riktigere, at flaks er et resultat av innsats. Saken er:  Dette går så bra!  Livia snakker nye norske ord hver eneste dag.  Ikke til meg, riktignok, men barnehagen forteller at det blir lettere og lettere å forstå hva hun sier.

Når vi skal gå om morgenen, titter hun ut av døra.  Som vanlig er det fire grader, vind, og regn.  Hun sier freddo.  Men uten noe om-og-men setter hun seg på fanget mitt og vi begynner å dra på henne klær.  Hun forsøker ikke å gå ut uten både lue og votter.  Ikke fordi hun ikke får lov, men fordi hun har fått lov og oppdaget at det ikke er noe gøy.  Akkurat som jeg hadde håpet: Å kle seg riktig er noe man må erfare.  Særlig: Riktig betyr som regel ikke “dobbelt så mye”.  Dersom hun hadde hatet det og gått i vranglås hver eneste morgen hadde dette ikke blitt en suksess.

Livia er tillitsfull, og efter to dager var hun fortrolig med barnehagen og de voksne der.  Når vi kommer om morgenen løper hun først en tur inn og ser hvem av de voksne som er tilstede, og så kommer hun løpende tilbake for en bacino.  Dersom hun ikke hadde trivdes i barnehagen, da hadde dette ikke blitt en suksess.

I dette skal vi heller ikke glemme at vi faktisk har barnehageplass.  Det er ren og skjær flaks.  Uten den smidigheten som barnehagen har utvist ville dette ikke blitt en suksess.

Og vi har bolig; jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: Jeg er imponert!  Uten bolig hadde ikke dette blitt noe av i det hele tatt!

Har jeg nevnt hvor fantastisk det er at vi har fått bolig?

Nå, efter en uke, er alle toalett-problemer borte.  Hun går på do både hjemme og i barnehagen med den største selvfølgelighet.  Dersom hun hadde nektet å gå på do i barnehagen—jeg minner om at de er ute i timesvis—da hadde ikke dette blitt en suksess.

I Italia har man en ganske annen døgnrytme enn her.  En stor usikkerhet var om jeg på så kort tid ville greie å snu Livias søvn slik at den passer til hverdagen her.  Det har vist seg å være uproblematisk.  I det minste, dersom jeg er konsekvent og gjør den innsatsen som er nødvendig.  Hun sover fra rundt åtte til syv.  Dermed er hun våken hele dagen i barnehagen.  Dersom hun ikke hadde greid å være våken i barnehagen, eller vært så trøtt at hun ikke hadde greid å være med på tur, da hadde ikke dette blitt en suksess.

Åpenbart, men ingenting av dette hadde vært mulig uten at foreldrene hadde “lånt ut” Livia til meg i fire uker.  De er modige, og uten det motet hadde ikke dette blitt en suksess!

I en slik situasjon av fantastiske folk og opplevelser er det vanskelig å forstå hvordan det i alt dette er mulig å få gode nyheter.  Men det har vi fått i dag.  I tillegg til bolig, barnehageplass, dorutiner, vær, påkledning, foreldre og døgnrytme henger det hele på enda én ting: Henne egen evne til å gå tur.  Dette er en utebarnehage og de går på lange turer med sekk på ryggen.  Land og strand rundt!  Livia har aldri gått noe sted, aldri med sekk, og aldri i tre grader og regn.

Fordi det var vinterferie forrige uke og derfor færre barn i barnehagen har de bare vært på småturer.  I dag var første dagen med en ordentlig langtur.  Jeg var spent.

Da jeg hentet henne sa Kasper at Morfar kunne være stolt av Livia.
Hun hadde gått hele dagen med sekk på ryggen uten å klage.  Da de kom frem hadde hun ikke vært utslitt, men lekt fint med de andre barna.  Hun hadde spist opp all nistematen jeg hadde laget i stand til henne, og så hadde hun gått hele den lange veien tilbake.  Uten en slik pågåenhet fra hennes side hadde ikke dette blitt en suksess!

Sigrid er med meg i barnehagen for å hente Livia.  Det er opphold så jeg tar på henne dressen isteden for regntøyet.  Noen minutter senere strømmer det ned igjen.  Det er nå fem grader.

Livia er veldig, veldig sliten, men fordi Sigrid er her holder hun koken.  Så sover hun fra ti over fem til halv seks, raser rundt med Sigrid frem til middag klokken syv, dusjer helt alene, inklusive å vaske håret med shampoo(!), før hun er i seng halv ni.

Som i går leser jeg en stund før jeg setter i gang med å ordne ting og tang.  I dag protesterer hun ikke men finner frem boken og leser for hundene.  Så legger hun seg ned for å sove.  Jeg går stadig forbi og titter inn.  Så snart jeg ser hun legger seg ned er jeg på pletten og synger det halve minuttet det tar før hun sover.

Toppen av kransekaken er dette: Da de spiste hadde Kasper sagt til henne “Livia, du må ikke bare spise pålegget, du må spise brødet også.”.  Hun svarte “det er ikke brød det er en bolle”.
Morfar får tårer i øynene av glede.

I går sovnet hun halv ti og sov rolig til tretiden.  Da våknet jeg av en liten stemme som ropte på Morfar.  Som alltid svarer jeg “Kom, kom” og da tar hun hundene med seg, tasser fra rommet sitt og til mitt, krabber opp i sengen, kravler over meg, kryper inn under dynen, og krøller seg sammen inntil meg.  Kan man ha det bedre?

Uansett – hun våknet 07:05 og ville umiddelbart gå ned.  Det er altså ingen grunn til å bekymre seg over døgnrytmen hennes.  Men i morgen er det mandag så for at hun ikke skal bli så trøtt i morgen formiddag er det viktig at hun ikke sover for mye i dag.  Det vil si at det må være et aktivt program frem tilo 17:15.  Da kan det soves femten minutter til halv seks.  Da begynner BarneTV for de minste.  Dette er altså rammene for dagen.

Været er ubegripelig stabilt ustablit.  Når vi har spist frokost og lekt litt med tog så skinner solen.  Det passer med en tur.  Det er ikke så lett å få opp porten men Livia jobber med saken.

Det tar ikke mange minuttene før en ny snebyge feier inn over oss. Men vi er godt kledt så det spiller ingen rolle.  Livia er enda ikke helt vant til sne.  For eksempel spiser hun fremdeles sne når hun får anledning.  For eksempel ved å leke at hun er på gelateria.  Når filmen begynner har hun allerede spist én is.

Vi går ned på jordet og studerer snemannen vi lagde forrige uke.  Det er bare en liten klump igjen.  Hun kan ikke forstå at den store snemannen er borte helt av seg selv.  Jeg må forklare gang på gang at den ikke har dratt noe sted, den har smeltet.  Rare greier.

Sne er gøy.  For eksempel kan Morfar feie gatene med Livia.  Om noen tror at Morfar blir fort sliten kan jeg fortelle at vi hadde lekt slik en stund før jeg begynte med filmingen.  Været er, som sagt, ikke det beste.

Naboen Merete ser oss ute og sender SMS for å spørre om vi vil komme inn til dem og drikke kaffe og kakao.  Vi får ikke meldingen før vi kommer hjem; det er jo umulig å høre en telefon som er nede i en eller annen lomme.  Vi tar på oss mer passende antrekk og går på besøk.

Livia har med seg den nye hunden hun fikk i går.  Den har også hatt hedersplassering på hodeputen hele natten.  Akkurat da vi går er det opphold igjen.  Har jeg nevnt at været er litt ustabilt?

Morfar drikker kaffe mens Livia herjer rundt sammed med Sigrid og Håvard.  Mer med Håvard enn med Sigrid for Sigrid har ikke tålmodighet nok til å tilfredsstille en treåring.  Det er det ikke så mange som har, faktisk.

Efter en times tid returnerer vi hjem.  Livia lager to tegninger som hun sier jeg skal sende til Zia og Zio.  De vil bli sendt i morgen.

Når klokken blir ett så kommer trettheten sigende på henne.  Men det er åpenbart at om hun får sove nå, om så bare ett kvarter, så kommer det til å påvirke kvelden.  Derfor bærer det ut på tur igjen.

Vi låner Sigrids kjelke og drar avgårde.  Fordi hun er trøtt er det riktigere å si at Morfar drar mens hun sitter.  Men slik er livet.  Jeg har forutsett det så hun har tilstrekkelig med klær til ikke å bli kald selv om hun sitter i ro et kvarters tid.

Vi går til gapahuken som er her borte i skogbrynet.  I tillegg til sparken som ingen stjeler skal vi gjøre tre ting for aller første gang.

På BarneTV har vi sett Kråkeklubben.  Der setter Kråka seg på en grein på et tre, hopper opp og ned, og så kommer det masse sne.  Det skal vi prøve.  Her skal man lære at sne faller ned som alle andre ting.  Du kan selv se Livias første møte med sne som faller ned.

Det andre vi skal gjøre er å spise Kvikklunsj.  Det er umulig å tenke seg en nordmann som ikke vet hva det er.  Men Livia er ikke glad i søte ting.  Hun spiser knapt én “stripe” og overlater de andre tre til meg.  Jeg greier å la være å spise mer enn én jeg også.  Andre grunner, samme resultat.

Det tredje er å undersøke nærmere hva sne er.  Morfar har med saft som ble tømt kokende ned i en forvarmet termos.  Poenget er at den skal være så varm at den ikke kan drikkes.  Som kjenttar det evigheter før varm saft i en isolert kopp blir kald.

Hva gjør man da?  Livia lærer at da kan man ta litt sne og putte nedi.  Fordi sne er vann på ordentlig så blir den til kaldt vann.  Effekten er som å tømme litt kaldt vann ned i den vame saften.

Vi forsøker med litt sne.  Det er ikke nok for saften er fremdeles for varm.  Vi tar litt til, og tredje gangen er den passe lunken.  Tilsammen drikker hun fire kopper med lunken saft for å få lov til å gjøre eksperimentet flere ganger.
Meget vellykket, om jeg skal si det selv.

Det virker også som om hun har spist seg mett på sne.  Kanskje har hun forstått at man blir kald av å spise sne, men det er vel tvilsomt.

Tilsammen er vi rundt gapahuken en times tid.  Vi finner flere trær å riste på, vi kaster sneball, kjører litt kjelke, spiser kjeks, og har det i grunnen ganske bra.  Jeg skal undersøke når det er folk her.  Ryktene forteller at søndag formiddag er et bra tidspunkt; vi var nok for sent ute i dag.

Vi drar hjemover.  For å korte tiden drar jeg kjelken frem og tilbake, ut i grøften og slik at hun hele tiden faller av.  Hun klukkler hele veien hjem.  Jeg lager en liten film om hvordan Livia “kjører” kjelke.

Vi er hjemme i tretiden.  Det tar litt tid å skifte, rydde opp, spise en brødskive og leke litt med tog. Men klokken fem er det helt slutt.  Hun får sove 20 minutter på sofaen.  Men ikke mer!

Vi spiser fiskepinner til middag.  Klokken halv åtte ender hun i badekaret og klokken åtte i sengen.  Hun bruker flere sekunder på å sovne.

Her er værvarselet slik det var på yr.no søndag kveld: Fra sent i natt litt snø og sludd, til dels regn på kysten.  Fra mandag ettermiddag sørvest stiv kuling 15 på kysten, mandag kveld økende til liten storm 22. Regn, snø i fjellet. Mest nedbør i ytre og nordlige områder.