Livia

Noe nytt hver dag

Snebyge

Så langt har vi hatt hverdag.  I dag er det vår aller første helg sammen.  Lange timer uten program.  Når man ikke er vant er det en utfordring å fylle alle de timene.

Jeg hadde håpet at dersom hun fikk sove i fred så ville hun sove lengere.  Tross alt sover hun som en sten når jeg vekker henne klokken syv.  Klokken syv, kanskje ett eller to minutt over, våknet hun og ville stå opp.  Med å fortelle eventyr og synge sanger greide jeg å bli liggende i sengen helt til halv åtte.

Hosten er nesten helt borte.  Jeg våknet i natt av hoste i totiden, men det ble stille igjen efter en times tid.  Hun har ikke hostet i hele dag.

Dagen starter med enda en snøbyge.  Vi har lest en bok som handler om at det sner; Lboken heter Det sner, det sner sa gutten med hunden.  Hvordan ett og ett snefnugg blir til masse sne.  Nå kommer det store våte filler og vi må ut for å se på dem.  Livia forsøker å fange dem, hun smaker på et par hun tar fra Morfars hår, og det hele er kjempegøy.

Det blir ikke mindre gøy når vi kommer inn og ser på at den fine sneen sakte blir borte.  Både den vi har på hendene, men også den som ligger på håret og på klærne.  Rare greier!

Været er helt utrolig ustablit.  Ti minutter senere er det blå himmel.  En tett snebyge passerer ute i fjorden.  Det er synd på dem som bor her om det er slikt hele året.  Ryktene forteller at det er slik hele året.

Sne ingen hindring

I dag er det lørdag, barnehagen er naturligvis stengt, og vi skal dra til byen.  Til Livia skal vi jakte på bøker om Ingrid mens Morfar håper på å få kjøpt en ti meter lang CAT-5 kabel slik at nettet her i huset kan bli bedre.  I tillegg vil Morfar gjerne få kjøpt seg bukser bedre egnet til klimaet og en tykk ullgenser.

Vi kan enten ta bussen klokken ni eller halv tolv.  Det første er for tidlig for lørdag morgen hvor i det minste Morfar har lørdag morgen-fart.  Tar man den som går halv tolv er første buss tilbake halv fire.  Dermed er man sikret meget god tid i byen.

Høneblund til byen

Vi har vært her nøyaktig i én uke.  Nå er det ingen protester mot å bli påkledt masse greier før vi går ut, og hun beveger seg forbausende lett.  Hun har altså vent seg til å gå med en tykk kjeledress.  At det er null grader og nysen legger hun ikke engang merke til.  Men vann er blitt gøy; morfar venter tålmodig mens Livia vasser.

Vi går på butikken for å kjøpe et eple og en bolle som vi skal spise når vi kommer til byen.  To, sier hun.  Bussturen er akkurat så kort at jeg kan la henne sovne; det tar henne mellom fem og ti minutter å falle til ro og sovne, og da kan hun sove i 15 – 20 minutter.  Akkurat nok til at hun er frisk og uthvilt, men ikke så lenge at det i nevneverdig grad påvirker nattesøvnen.  Legg merke til beltet: Sjåføren sjekker i speilet at man tar beltet på ungen.

Hun er varm og det første vi gjør når vi kommer til byen er å ta av dressen; Morfar har en vindtett jakke med i ryggsekken.

Trøtt pike fra byen

Vi starter med å spise berlinerbolle på et bakeri.  En fersk berlinerbolle har akkurat så mye sukker på utsiden som et barn som nettopp har sovet trenger.  Skyll den ned med juice så har vi en knallstart på byturen.

Vi er på bokhandel og finner Ingrind og dyrene.  Så er vi på Clas Ohlson og kjøper CAT-5 kabel, reflekser til å bruke i Italia og mer tegnepapir.  Til slutt på en “army shop” og skaffer Morfar nok en stor ullgenser samt skikkelige bukser.

Norsk mat

Med lange pauser, en del gåing og spising av både eple og bolle fra lokalbutikken så blir klokken halvfire og vi er klare til å ta bussen tilbake.  Også når man drar fra byen passer det med en dupp.  Det eneste er at når man ankommer byen kan man gå rett inn på et bakeri hvor hun kan våkne.  Her ute er detet bra stykke å bære henne før vi er i hus.

Livia og Alfa. Alfa ser på.

Vi er invitert til Merete og Geir på norsk middag: Tacos.  Før vi går dit rekker Livia og lage to malerier med vannfarver.  Det ene er til Morfar og viser en skog.  Det andre er til Mormor og viser niente e nessuno (ingen og ingenting).

Hun spiser forbausende mye tacos.  Det blir lett muntert i salen når det blir klart at Livia må lære Morfor hvordan man bretter en Tacos.  Det virker som om hun har spist norsk mat før.  Hun får tilbud om Cola til maten, men velger vann.

Geir har vært i Mexico kan fortelle at det vi spiser er food not entirely unlike taco.

Sigrid og Merete har kjøpt en gave til Livia.  Hun løper til Morfar og sier apri insieme.  Det viser seg å være en flott hund.  Hun stråler av lykke!  Merete sier at hunden heter Alfa.  Derefter jakter Livia på Alfa (den sorte) for å vise frem Alfa (den beige).

Livia hjelper til

Magnus har kjøpt en stor lastebil av Lego til Sigrid.  Livia slipper den i gulvet.  Lego er ikke hva det engang var og lastebilen løser seg opp i et utall små biter.  Ikke små som i “små legoklosser” men som i “små spesialdeler”.  Med Livias hjelp greier Geir og Morfar å få den sammen igjen.  Uten bruksanvisning er det neppe mulig uten å bruke timesvis.

Vi kommer hjem klokken ni.  Jeg rekker akkurat å fylle i badekaret før hun sier hun er så trøtt at hun vil legge seg.  Så da blir det ingen bading.  Ti minutter senere sover hun.

Føret er suboptimalt

Endelig har hverdagen kommet.  Vanligvis er det ikke hverdagen man drømmer om.  Men dersom jeg skal komme gjennom disse fire ukene uten å slite meg helt ut så må jeg ha noen hverdager.  Hverdagene skal nemlig brukes til å få gjort alt det som venter.  SiToscana står ikke i ro selv om jeg sitter her i regnet.

For regne, det gjør det.  De har rett de som sier at Trøndelag er Tromsø uten frost. Temperaturen ligger rett over null, det er regn og yr, sneen fra forrige uke er forvandlet til is, og det meste er ubehagelig.  Iskald vind og iskaldt regn på speilblank is.  Det er en hyllest til menneskets robusthet.  Det er jo en avveining mellom hvor godt kledt man kan være, opp i mot hvor mye man kan bevege seg.  Her har altså en 3-åring tilstrekkelig med klær på seg til å kunne være ute i tre grader, vind og regn i timesvis.  Men ikke mer klær enn at hun kan gå en kilometer eller to.  Jeg lurer på om det er mulig å forstå at klær og påkledning er en kunst man må lære om man ikke har vært her?

Farvelegging

Hvordan kommer hun til å reagere når studievennene hennes sier de ikke kan komme i selskap fordi det regner.  Eller ikkevil gå ut og spise fordi det er vind.

Som kjent skal ikke barn gå ut i sølepytter.  For det første koster et par barnesko gjerne 70 euro eller mer.  Og lakksko tåler åpenbart ikke vann.  Akkurat det der har ergret meg en god del.  For også sammen med meg går hun helst i bue rundt vanndammer.
Jeg tror vi kan slå fast at det tullet der har vi nå kurert.  De første dagene ble3 det en del hyling da huhn gikk utpå så dypt vann at støvlene ble fylt opp med isvann.  Men  så lærte hun det poenget, og nå går hun rundt med den største selvfølgelighet.
Se Livia i vannet.  Legg merke til hvor selvfølgelig hun går bort for å se på det som sitter fast på veggen.  Ingen nøling selv om hun må vasse.

Hun er tung. Det er tre grader og regn

Da jeg hentet henne i barnehagen i dag var hun opptatt med å lage en tegning til Nonna og Nonno.  Det er den hun arbeider med her.  I morgen skal jeg sende den til Toscana, sammen med tre andre laget med vannfarver.  Og en rosa klut.  Jeg fant frem en klut for å tørke av kjøkkenbenken.  Hun sa sende Nonna.  Efter litt frem og tilbake ble det klart at hun er overbevist om at Nonna vil ha, eller trenger, en rosa klut.  Så da sender jeg den; la barna få det som de vil så gråter de ikke.
Det er forresten strengt forbudt å fotografere andre barn i barnehagen, men den unge damen kastet seg frem for å få være med på bildet så alle lo godt og det var greit.

Hun blir fremdeles sliten.  I dag sovnet hun på fanget til Martine mens de var ute.  Et aktivitetsnivå hun aldri har vært i nærheten av krever sitt.  Og hun får time efter time med frisk luft.  Hun fortalte at alle de andre ungene hadde samlet seg rundt henne, og så hadde alle hylt samtidig slik at hun våknet.  Det var visst veldig morsomt.  Jeg skal finne ut i morgen hvorfor hun satt på fanget.

Snart er det isfritt

Hun er så sliten når vi skal hjem at jeg bærer henne opp hele bakken.  Selv om det er iskaldt svetter jeg av anstrengelsen.  Hosten min skyldes trolig at jeg ikke kan bruke skjerf når jeg blir så varm.  Jeg er iskald på halsen når vi endelig er hjemme.  Fordi hun skulle lage ferdig tegningne og vi brukte en god del tid nede på skolen så var vi ikke i hus før klokke fem.  Hverdagen inkluderer at kvart over fem lar jeg henne legge seg ned på sofaen, og jeg legger et tepper over henne.  Hun sovner i løpet av et par minutter.  Halv seks begynner barneTV og da vekker jeg henne igjen.  Og serverer et glass solbærsirup.

Klokken syv er det middag; i dag spiste hun en hel karbonade, ett egg, og to store skjeer med grønnsaker.  Derefter et eple til dessert.

Denne skal også sendes til Toscana i morgen

Merete har lært meg at badekar er fine greier.  Både fordi det bruker tid omk kvelden.  Men også fordi ungene blir trøtte av det.  Hun sitter i det varme vannet en halvtimes tid.  Klokken åtte er hun i seng og halv ni sover hun.

I morgen er det fredag.  Da skal de ikke på tur før lunch, bare efter,  Derfor kan de ha på seg kjole og hvit strømebukse om formiddagen.  Livia gleder seg til å pynte seg.  Jeg burde ha planlagt slik at jeg kunne ha hatt neglelakk.  Men å huske på neglelakk, det ble for mye for Morfar.

I går viste det seg at glidelåsen i regnfrakken vi har fått låne, den er ødelagt.  Derfor tok jeg bussen til byen for å kjøpe en ny.  Jeg bommet på bussen fordi klokken min gikk en time for fort.  Så hadde jeg ganske mye jeg skulle handle når jeg først var i byen.  Jeg kom hjem litt over tre, og var på plass i barnehagen før fire.

Snipp snapp snute så var den dagen ute.

Klar for nye eventyr

Hverdagen starter klokken syv.  Hun er ikke vant til å bli vekket så tidlig, men efter noen minutter har dagens tema gått opp for henne: Den første virkelige dagen i barnehagen!

Barnehagen åpner kvart over syv.  Vi er der kvart på åtte.  Det tar altså tre kvarter å ordne det som skal ordnes, til tross for at jeg hadde funnet frem alle klærne på forhånd, matboksen ferdig og det ikke er noen overraskelser.

Ferdig påkledd for turen til barnehagen, med sekken på ryggen, står hun utolmodig og venter på Morfar som skal ta et bilde.  Kan man tenke seg noe som ser bedre ut en enn treåring med røde kinn og forventningsfulle øyne?  Hun strutter av sunnhet der hun står.

Mormor ønsker oss lykke til, og står som Mormødre skal i kjøkkenvinduet ogvinker når vi går.

Det tar bare to meter før hun sklir og faller.  Sålen på skoene vi har fått låne er stenhard og glatt.  For å si det mildt blir det en litt surmuling, så det er godt at Morfar med letthet bærer en treåring med sekk og greier ned hele den lange bakken.

Det er snålt å se småbarn ute på tur i drittvær

Vel fremme forteller hun meg at i barnehage ikke lov å gå inn med sko.  Efter å ha blitt kvitt alle uteklærne er det håndvask, og et hyl av glede når vannet også i dag kommer helt av seg selv.  Fin ordning det der: Regner med at det reduserer smittepresset at alle barna vasker hendene hver gang de kommer utenifra.

Klokken åtte er det frokost.  Det er en skags havre-flak som serveres med melk eller yoghurt.  Livia spiser ikke så mye; hun er jo tross alt fra Italia.  jeg sitter i en krok og leser A-magasinet.

Halv ti er det klart for tur.  Det er dette, uteaktiviteter i februar, som blir den store utfordringen.  Det går veldig fint, men det blir fort klart at Livia har gått glipp av noe alle norske barn vet: Når man blir sliten, da skal man sette seg ned og hvile litt.  Uansett hvor gøy man har det.  Når skal et barn i Italia lære hvordan man skal forholde seg til å være sliten?

Været er grusomt.  Iskald vind som bringer med seg sne og sludd.  Huttetu.  Men barna har det gøy i akebakken.  Fullstendig uten trening blir Livia fort helt utslitt.  Da er det bare Morfar som gjelder.  Jeg står et godt stykke unna men hører gost at hun gråter.  Martine er kjempeflink og vinker på meg først når det er klart at ikke noe annet vil fungere.

Barna i akebakken

To minutter på min arm er alt som skal til.  I praksis betyr det å få hvile seg litt.  De andre ungene har allerede lagt seg ned som selunger på isen.  Men hun vet altså ikke at det er slik man skal gjøre det når man blir sliten.

Men så snart hun kommer til hektene igjen er det aking som gjelder.  Søndagens tur med Morfar endte jo i knall og fall så hun kjenner risikoen.  Hun aker ned, trekker akebrettet opp alene, kjører ned, opp, ned, opp, ned.  Til slutt er det bare henne igjen; alle andre har gitt opp.  Da filmer jeg Livia i barnehagen.

Utenfor hennes italienske barnehage er det et stort klatrestativ.  Efter ett år i barnehagen har hun fremdeles ikke vært der.  Barna er ikke ute i barnehagen.  Avstanden i kultur er trolig uoverstigelig mellom overbeskyttede barn i Italia og en voksen i denne barnehagen (det heter ikike barnehagetante lenger) som dytter henne utfor.

Jeg skal ikke forsøke å si hva som er “best”, for i Italia ser man en boblende kreativitet som er helt ukjent i Norge.  Så helt uten kvaliteter kan ikke samfunnet være.  Men hver gang jeg ser Livia aker nedover den lange bakken i regi av barnehagen får jeg nesten tårer i øynene.  Tenk å være så heldig å få begge deler!  Tenk å ha en fot i en kreativ kultur og en i en “robust”.

Noen minuter opphold

Litt før klokken ellve går vi tilbake til barnehagen.  Det er noen minutter opphold men en tett snebyge er ikke manhe kilometrene unna.  Den er så tett at man ikke kan se over fjorden.

Halvveis tilbake er det et stort stykke med blank is; vinden har blåst bort all sne.  Livia legger seg ned for å smake.  De ansatte gjør ikke noe forsøk på hindre henne.  De sier at alle barn vil smake på is på bakken før eller senere, og å hindre dem har ingen hensikt.  La dem gjøre det først som sist.
Avstanden til Italia er en avgrunn.

Til lunch får de varm saft og spiser fra nisteboksen sin.  Derefter skal de leke inne utover eftermiddagen.  Bare avbrutt av en times tur ut i totiden.  På eftermiddagen leker de i klatrestativene og andre spennende ting i nærområdet.

Jeg henter henne klokken fire.  Hun er oppspilt, men utslitt.  Vel hjemme er det ingen vei utenom, og hun sover femten minutter på sofaen.  Sigrid kommer på besøk og de ser på barneTV før vi spiser middag.  Klokken syv er vi invitert på vafler hos Sigrid.  Livia lærer et nytt ord, og spiser to hele plater.  Så er det igjen den fjernstyrte bilen som tar oppmerksomheten.  Mormor ordner med togbiletter og skal dra avgårde i morgen tidlig.

Klokken halv ni kommer hun og sier hun er trøtt, så da går vi hjem.  Jeg rekker bare å lese noen få sider i Ingrid og Pappa før hun sover.

Livia skal besøke Sigrid

Efter den svært begivenhetsrike lørdagen sov vi til ni før vi tok oss god tid med frokosten.  Mormor er ekspert i å få Livia til å dra ned tempoet, til å forstå at ikke alt kan skje med en eneste gang.

Morfar trekker Livia og Vera

Været er relativt ustabilt.  For å si det mildt.  Tykke snebyger med sterk vind ruller inn.  Mellom dem skinner solen.  Det gjelder å kjenne sin besøkelsestid.

Hva er mer naturlig enn å bruke søndag formiddag til et kaffebesøk?  Selv for de femten metrene til Sigris hus krever en god påkledning.  Ikke fordi vi er pyser, men fordi været er veldig pågående.

Det har tatt tre dager, men nå er det ingen problem å få Livia til å ta på seg massevis med klær selv for å stikke over til Sigrid.  Hun har fullt ut forstått at Morfar ikke tuller når han sier at det er kaldt ute.  Det er egentlig ikke så kaldt, bare rundt null, men vinden er iskald.

Efter et par timer kommer også Vera på besøk.  Hennes oldemor het Livia!  Alt ligger til rette for en ake-eftermiddag.

Det er akkurat passe godt akeføre.  Med en to- og en treåring som mannskap og en 12-åring som kaptein bør farten kanskje ikke bli for høy.

På slutten av en herlig dag

Men ikke for det.  Når en femtiåring setter seg ved rattet går det egentlig ikke så mye bedre.   Den videoen kan du se her.

Ikke nok med at vi ble invitert på mølja i går, i dag blir vi invitert på uer.  Vi har ikke kommet i orden så middagsinvitasj

on er gull verdt.  Alle ungdommene er til stede og det er middag slik middager skal være.

Plutselig, i syvtiden, kommer Livia og vil sitte på fanget.  Før jeg får sukk for meg sovner hun; naturligvis utslitt efter dagen.  Hun er helt i svime, og vi bestemmer at vi må forsøke å få henne til å “sove rundt”.

Det fungerer ikke.  Da vi kommer hjem våkner hun.  Morfar får gleden av å underholde henne frem til halv ett.

Utsikten fra huset "vårt"

Krabber, hummer, flyndre og en blekksprut

Det er ikke lett å få grep om hva som skjer.  Det er lørdag morgen, Byneset er dekket av hvit sne, det er (mer eller mindre) blå himmel, og det er flott utsikt ned forbi barnehagen and the rolling hills of Trøndelag.  Alt som er gjort, det er glemt.  Hverdagen er mer enn full nok av utfordringer.  Derfor, når jeg står med kaffekoppen og ser ut over dalen er det ikke så lett å få grep om hvor mange elementer som har falt på plass, hvor mange som har lagt godsiden til, hvor mye som kunne ha fått alt dette til å gå i vranglås for lenge siden.  Men nå står jeg her, Livia snorker lykkelig sammen med ved siden av Mormor, en kopp kaffe i hånden, og det er stille slik det bare er langt ute på landet.

Besluttsomhet!

Tenke seg til at jeg skulle greie å overtale foreldrene til å låne ut Livia i fire uker.  De er modige, det må jeg si.  Eftersom jeg på alle måter funderer på om dette blir en suksess så vet de enten noe jeg ikke vet, eller så er de modigere.

All besluttsomhet til tross, flaks er også nødvendig.  At jeg kan stå i stuen i en enebolig, det er vanskelig å fatte.  Noen jeg aldri har møtt har latt oss få låne huset deres, med innbo, i fire uker.  Ville du latt noen fremmede flytte inn i huset ditt om du var borte en kort periode?

Den tillitt som vises oss gjør virkelig at det er mulig å finne tilbake troen på det gode i folk.

Livia sovnet brått i ellvetiden, og sov til halv ni.  Storøyd gikk hun rundt i huset, kjente gang på gang med hendene på det varmet gulvet på badet og i gangen, studerte intenst lekene som var lagt frem til henne, og sa uendelig mange ganger at sono grande e dorme sola.

Merete og Geir, med god assistanse fra Sigrid, stiller også opp.  Derfor er første post på dagen en behagelig tur til Trondheim for å kjøpe inn så mange som mulig av alt vi manger. Jeg skriver behagelig for vi tilbys skyss, frem ogtilbake.  Det er lettere å slepe poser inn i en bil enn inn i en buss.

Listen er lang av klær det er umulig å oppdrive i Toscana.  Har det paljetter eller farvener hvit, da er det greit.  Om materialet er ull eller det ikke skal synes (undertøy, med andre ord), så er det umulig.  Hvem vil bruke penger på noe som ikke synes?  Det er åpenbart at vi trenger noen som kan utvise besluttsomhet i shoppingen.  Merete fyller rollen.

Vi besøker Ravnkloa, hvor Merete gjør oss lykkelige ved å handle inn romslige mengder skrei, lever og rogn.  Større lykke en fiskedisken gjør imidlertid et stort akvarium med krabber, hummer, to flyndrer og en stor blekksprut.  Livia står og studerer dem i det uendelige.

Huset "vårt" til høyre, Sigrid sitt til venstre.

Det vil være feil å si at været er stabilt.  Når vi endelig kommer hjem fra byen er det iskaldt regn.  Men vi må kjøre kjelke likevel.  Sigrid stiller opp, og vi har en fin time i sørpen.

For oss voksne er dog dagens desiderte høydepunkt å bli invitert på skreimølja.  Vårt eneste bidrag er å sette en flaske akevitt på bordet.  Livia spiser fisk, rogn og poteter i store mengder.