Livia

Avreise!

Dersom vi ser bort fra at en mann som er 50 år ikke bør avbildes mens han bærer barn med ene armen og en stor bag med andre, om vi ser bort fra det så har Mamma tatt et bilde av oss i et viktig øyeblikk.  Luftige planer og ville idèer er plutselig blitt til noe.  Det er faktisk tid for å dra avgård.

Klokken er ni og Livia har på seg reiseklærne.  Kjole, gul strømpebukse og sko som det er lett å ta av.  Ikke nygredd, for det har ingen hensikt.

Ruten er Pisa – Munchen – Oslo – Trondheim.  Avreise er først 11:55 og det er derfor hun starter dagen hjemme isteden for å overnatte i Montemagno.

 

Så lenge......

Når man skal være borte i fire uker må man ha med seg en del bagasje.  Som vanlig har og tar Livia ansvaret for sine egen koffert.  Den er ganske tung men hun er kjempeflink.

Vi tok henne koffert som håndbagasje for å snike med oss ett ekstra kolli.

Ytterlommen brukes til hunden.  I valget mellom alle kosedyrene var det hunden som vant denne gangen.  I november var det er lite vakker fisk.

Da vi skulle velge bok sa hun to bok og da greide ikke Mofrar stå på at det bare skulle være èn.

Det er jo lenge å vente.  Vente på check-in, vente i sikkerhetskontrollen, vente på (et forsinket) fly fra Air Dolomiti, vente mens man flyr to og en halv time til Oslo, vente mens man flyr nordover, og så vente, vente, vente mens man kjører bil til Byneset.

Livia er tålmodig

Morfar hadde nok beregnet litt for lite tid i Oslo og det var med nød og neppe vi rakk flyet videre nordover.  Men vi rakk å løpe i TaxFree slik at vi kunne få tak i en flaske akevitt.  Vi er ¨tross alt på vei til Norge!

Vi er bra slitne når vi endelig ankommer Vernæs klokken 19:55.  Livia har reist i ellve laaaange timer.  Uten å klage. Vi er takknemlig for at Merete har kommet helt hit ut for å hente oss.

Middag i Norge

Men da vi kjører og kjører blir Livia veldig trøtt.  I en mørk bil er det umulig å holde seg våken.  Vi må stoppe og holde en liten sneballkrig for at hun ikke skal forsvinne helt.  Morfar orker ikke tanken på at hun skal sove en times tid i åttetiden om kvelden; han vil gjerne også sove om ikke så lenge.

Sigrid og Geir har ordnet med mat til oss.  Pasta med laks og en flaske Ripasso går ned med stort velbehag.  Livia er helt i hundre av  alt som skjer og alle lekene som ligger i huset.

Livia på rommet sitt

Det er absolutt ingen tvil om hvor Livia vil sove.  Hun får eget rom og sove inne på Morfars rom er uaktuellt.

På Il Colibri i Montemagno, der kan man titte ned i kjøkkenet fra terrassen.  En person som skal få forbli anonym syntes det var veldig spennende.

Vi inviterer ofte gjestene våre med på fredagslunsjen vår på ‘circolo’. Da serverers det bare fisk og sjømat. Gode katolikker spiser ikke kjøtt på fredager, så for å sikre at vi følger denne tradisjonen, møter vi venner der til lunsj. Og vi inviterer ofte gjestene våre med. Slik som denne glade gjengen fra Nord-Norge.

Livia sovnet i bilen på veien hjem – med mat over hele ansiktet.

Det er en spesiell historie bak dette bildet. Livia har hatt besøk av venninne fra Norge! De hadde riktignok ikke truffet hverandre før, men de ble venninner veldig fort – akkurat slik vi håpet. Helle er nesten et år eldre enn Livia, men var veldig tålmodig og flink. Historien bak er at vi vil at Livia skal lære norsk, ikke bare å forstå det slik hun stort sett gjør i dag, men hun må lokkes til å snakke språket vårt. Og hvem er vel da en bedre lærer enn et barn fra Norge som ikke forstår italiensk?

På bildet er de begge i Tages armer. Det regnet stort sett alle dagene, men hva gjør vel det når man har norske klær og vet at regn og sølepytter er gøy.

Takk til Helle og pappa Jo!

Nå kan man jo diskutere hva det heter, det apparatet de sitter på.  Særlig de fra Nord-Norge har noen rare forslag.  Det samme gjelder for husken, som noen kaller disse.  Stakkars barn – ikke lett å vite hva man skal kalle disse tingene når Morfar og Mormor ikke engang greier å være konsistente.

Men at det er gøy å være i lekeparken med oldemor, mormor og morfar, det er helt sikkert.  Lekeparken kaller hun forresten parco for hun snakker mye bedre italiensk enn norsk.