Livia

Fredag 15. februar starter til vanlig tid.  Bare en håndfull grader under null så hun får lov til å både bruke pannebånd istedenfor lue og (norsk) genser istedenfor jakke.  Vi har fulgt med i kalenderen hele uken og i dag skal vi møte Mamma og Babbo.  Kanskje pynter hun seg til dem.  Genseren er det Edel som har laget.

I barnehagen sier Morfar at dersom Livia vil sove efter lunchen er det bare fint; det blir noen timer å kjøre i eftermiddag og eftersom en dupp er uunngåelig er det bedre at hun tar den tidlig.  Men dengang ei; de ringer til og med for å fortelle at hun heller vil ut og leke.  Så da, så.  Forresten: Fantastisk barnehage!

Da Morfar henter henne klokken tre er det ikke noe snakk om å være litt lenger, som hun vanligvis maser om.  Vi kjører sørover, og hun synes det er vanskelig å holde seg våken.  Vi stopper i Kongsvinger og spiser merenda.  Hun får sitte i forsetet på Oldemor sin bil.  Det blir noen smuler, men hun søler ikke en dråpe av sjokolademelken.  Heldigvis.

Efter en halvtime, og efter å ha sagt så lenge, så lenge minst hundre ganger sovner hun.  Det er ikke hyggelig å bli vekket tyve minutter senere, men som alltid går det uten problemer.  Litt juice og Kvikklunsj så er hun i full vigør igjen.  At vi både stoppet for merenda og stoppet for å våkne gjør at vi er litt forsinket.  Det er fint vinterføre hele veien, men lett snefall.

Verden er akkurat så konturløs som den har vært den siste uken.

Vel fremme på Gardermoen har Mamma og Babbo allerede kommet, og de får øye på oss før vi ser dem.  Som forventet blir det litt for mye for Livia og hun klamrer seg til Morfar.  Akkurat som sist gang.  Hele veien inn til Oslo snakker hun bare norsk og later som om hun ikke forstår når Babbo forsøker å snakke italiensk med henne.

Morfar setter dem av nederst i Trondheimsveien der de har leid en leilighet.

Mens Morfar trekker seg tilbake til Lier og spiser skreimølje samt fotograferer den ene av de to kulene ved Drammenselven så drar familien Angell-Banti rundt til venner og bekjente i Oslo.  De spiser norsk, italiensk og thai, går på besøk og tilbringer søndagen i Korketrekkeren.  Der kan man leie kjelke, men man må bruke hjelm.  Livia vil ikke ha hjelm, men han som ordner med utstyret tryller frem en karamell i hetten hennes og hun er så fascinert at hun glemmer hjelmen.  Men avbildet, det vil hun ikke bli.

Trolig vil ingen akebakke imponere henne efter dette.

Vi møtes igjen mandag 18. februar om formiddagen.  Morfar har hentet en leiebil og plukker opp den lille familien der han slapp dem av før helgen.  Det sner fremdeles.  Det er en udramatisk men veldig kjedelig kjøretur helt frem til Grisehuset.  Livia sover deler av strekningen.

Vel fremme viser det seg at Morfar har glemt igjen nøkkelen til Grisehuset hos Oldemor.  Vaktmesteren på Grøset redder oss; heldigvis kommer Oldemor på besøk til helgen!  Kunne ha blitt en trist dag om vi måtte ha kjørt hele veien tilbake til Nesodden.

Vi fyrer i peisen, drikker kaffe, og Livia viser frem hele Grisehuset ned til den minste detalj.

Det er kaldt og Mamma må varme seg.  I morgen skal Livia forresten helt uoppfordret si “Mamma røyker”.  “Jeg vet det – det er litt dumt”.  “Også Pappa.”.  “Pappa også?”.  “Også Pappa!”.  Så da vet vi hvorfor de fryser selv om det ikke er kaldt 🙂
Som kjent er det av barn og fulle folks koner man skal høre sannheten.

Første stopp efter Grisehuset er (naturligvis) barnehagen, som Livia akkurat som i fjor kaller skolen.  Vi øver hver dag på å uttale skole, sko og skorpe med s; ikke så lett.  Uansett – barna er ute og aker når vi kommer dit.  Vi skal bare hilse på, men Livia vil også ake.  De voksne forteller at til daglig aker hun nesten like mye som alle de andre tilsammen.  Trekker matten opp, kjører ned, om og om igjen.  Det er derfor bare helt naturlig at Morfar får være med en tur.

Livia elsker å spise sne.  Uten votter og med klær som ikke egner seg er det ikke annet valg enn at Morfar får senke henne ned til matfatet.  Morfar lurer på hvor lenge han vil greie å sjonglere henne omkring på denne måten.

Vi spiser en tidlig middag på Skaslien.  Mamma og Morfar spiser torskenakke mens Babbo spiser elg.  Alle er veldig fornøyd.  Livia vil smake på fisken, men ikke på kjøttet.  Maten er bra, men det er dyrt.  To antipasti, tre secondi og to glass vin: 1.400 kroner!

Efter en kort tur til butikken for at Mamma skal kunne kjøpe saft og leverposetei kjører vil til bussholdeplassen på Namnå.  Det er enda en halvtime igjen til busen kommer, men det er fint å ha litt tid uten distraksjon.  Vi sitter i ro og prater.  Livia klatrer omkring i bilen.

Bussen kommer flere minutter forsinket og demonstrerer, til Babbos tilfredshet, at heller ikke i Norge fungerer alt hundre prosent prefekt.

Det er ikke til å komme i fra at det er litt trist å sitte på armen til Morfar og se Mamma og Babbo gå ombord i bussen.  Hun gråter ikke men holder hard tak i Morfar.  Vi står og ser efter bussen, og står lenge helt stille uten å si noe efter at lysene har forsvunnet mellom trærne.  Det er bra at hun er trist, og det er flott at hun er så stor at hun ikke gråter.

Så kjører vi tilbake til Grisehuset, tegner litt, en dusj, og så i seng.  Hun spør tynt om hun ikke kan få ligge i Mormor sin seng i kveld, og det får hun.  Halv ni sover hun.

Tirsdag 19. februar er det opp kvart over syv og på plass i barnehagen klokken åtte.  Solen skinner og det er tre kuldegrader.  Bedre kan det ikke bli her i Solør.   De har vært lenge ute, forstår jeg.  Det er bra, men det er ikke så bra at hun har unndratt seg å få på noe i halsen.  Jeg håper inderlig at hun ikke blir syk nå!  Dressen vi har lånt av naboene er forresten perfekt til fuktig sne; fantastiske naboer!

Jeg småprater med en av de voksne, og Livia benytter som vanlig pausen til å spise enda mer sne.  Blir ikke den ungen snart lei av å spise sne?  Greit at det er et gøyalt motiv, men før eller siden må da hun bli lei.

Vi går inn for å skifte, og hun benytter sjansen til å stikke av.  Hun gjemmer seg inne på et lekerom og det tar en evighet å finne henne; hun hyler av glede når Morfar endelig drar henne ut av en lekekasse.

Når vi kommer ut stikker hun av igjen.  Det er en gjenganger dette her: Den store Morfar som løper efter en liten jente som hyler av glede.

Vel fremme på Grøset sparker hun av seg støvlene for å løpe lettere.  Så lærer hun at strømpebukse ikke er tilstrekkelig på sneen.  Men gøy å stikke av fra Morfar, det er det likevel.

Hun tegner mens Morfar lager middag.  Vi har fire store fiskekaker og poteter kokt i fløte.  Hun spiser med stor appetitt en hel fiskekake og halvparten av potetene.  Tanken med potetene er at dersom hun ikke spiser “mat” så er det massevis av næring og energi i poteter og fløte.

Så kommer Astrid på besøk.  Det er alltid stor stas når hun kommer!  De leker fint sammen — en stund.  Men Livia er ikke så flink til å dele; hun har jo ingen erfaring.  Og når eftermiddagen siger på blir hun både trøtt og sur.  Da blir det vanskeligere og vanskeligere å se på at Astrid leker med tingene hennes.  Så på slutten sitter Livia i sekken og nekter å snakke og hun vil ikke si “Ha det bra” når Astri går hjem.  Det er ikke noe Morfar kan gjøre.

Når Astrid har gått hjem er det tid for kveldsmat.  Det er bare tre timer siden middag, men hun spiser en hel skive med leverpostei, to stykker pecorino og drikker et glass juice.

Klokken er nesten åtte når vi (endelig) er klar til å gå til sengs.  Hun er trett, og for raskere å få henne i seng tyr Morfar til en bestikkelse: Isteden for å lese vil du kanskje se en tegnefilm fra NRK Super?

Det vil hun (veldig) gjerne.  Det tar ikke mange minuttene, og kvart over åtte sover hun søtt i sengen sin.

Klokken elleve våkner hun, og kommer gråtende inn til Morfar og forteller at hun har vondt i tissen.  Typiske symptomer for blærekatar.  Vi snakker med Mamma, men det er jo ikke noe å gjøre.  Vi får håpe det ikke setter seg.

Efter en times tid med klaging sovner hun igjen.

Denne torsdag 14. februar våknet Livia klokken seks.  Lite å gjøre med det, men fordi Morfar ikke står opp klokken seks må han høre på sukking og stønning en hel time.  Når vi (endelig) står opp er hun som en sol.

Morfar går til Kirkenær.  Der oppdager han et 22. juli-monument.  Det betyr vel at noen fra Grue var på Utøya.

Det er ingen grense for hvor konturløst landskapet har vært i det siste.  Lysgrå skyer med lett sne gjør at himmel og jord går i ett på en måte jeg ikke har sett før.

Morfar får omvisning på Grue skole.  Et flott bygg som støtter opp under det jeg får inntrykk av er en fin skole.  Vi går rundt en times tid og jeg får absolutt ingen assosiasjoner til egen skoletid.  Bygget er moderne og, som Solungen barnehage, er bygget for å dempe støyen som ungdommer alltid lager.  Her er ingen klussing på veggene.

Skolen er sko-fri.  Morfar blir overveldet av å se hundrevis av ungdommer gå rundt i sokkene.  Det viktigste er nok at ungdommene hver eneste dag, mange ganger om dagen, ved å ta av skoene minnes på at det er deres skole og at de, som alle andre, må yte for at den skal forbli så god som den er.  Det er kunst fra lokale kunstnere på veggene og nedfelt i gulvene.

Det er ikke bare de unge som må ta av seg skoene.  Det må gjestene også gjøre.  Jeg er ikke forberedt og blir litt satt ut.  Men én ting er sikkert: Når man subber rundt i sokkene så blir man akutt oppmerksom på at man bidrar.

Lærerne som har inspeksjon, de har på seg gule, selvlysende vester.  Jeg får forklart at det er for at barna lett og uten tvil skal kunne identifisere en lærer.  Det vil si: Ungene skal kunne føle seg trygge på at det er voksne i nærheten.

Ellers rapporterer Aftenposten om 25% nedgang i sykefraværet i en barnehage når et strammere regime ble innført for håndvask.  Foreldrene sørger for at barna vasker hendene når de ankommer om morgenen, og de ansatte sørger for håndvask før noen spises.  Enda er vi friske her i Grisehuset; vi krysser fingrene!

I barnehagen sier de at Livia har vært ute i to og en halv time.  Hun leker og har det bra, men jevnlig kommer hun og sier hun er kald, må tisse, er sulten, og alt annet som påskudd for å kunne gå inn.

Det å våkne en time tidligere enn beregnet, det betyr en hel time mindre søvn.  Da vi kom hjem var Livia så trett at hun sovnet på den korte tiden det tok Morfar å pakke ut varene av én eneste bærepose.  Det var ikke noe annet valg enn å la henne sove 15 minutter.

Efter middag kommer Astrid.  De tegner og maler, leker med leiren som Livia fikk av Edel,  gjemsel, og et pledd over stuebordet blir en hytte.  Halv åtte vil hun absolutt ikke gå hjem.

Vi er ferdig med å lese kvart over åtte.  Men kvarteret hun sov har sin pris: Hun sover ikke før klokken ni.  Før hun sovner ringer de hjemmefra.  Livia greier heller ikke nå å snakke italiensk med Babbo, hun bare fniser.

I morgen skal vi kjøre til OSL og møte Mamma og Babbo!

Tirsdag 12. februar, og nå har vi fått så gode rutiner om morgenen at hun ikke lenger trenger å stå opp kvart på syv.  Kvart over er fint.  Tyve minutter senere sitter vi i bilen på vei til barnehagen.  Det er utelukkende mulig fordi hun er utsovet, og som alltid positiv.  Jada, Morfar er subjektiv, men selv Morfar vet forskjell på en sur og en blid unge klokken halv åtte om morgenen.

Regningen er betalt, og det er bekreftet fra Solungen barnehage av 300 kroner dekker frokost og lunch, pluss frukt som mellom-mål for en hel måned.  Om ikke det er fantastisk så vet ikke jeg!

Som vanlig er hennes frokost en halv brødskive med brunost og en kopp melk.  Det er det hele.  Jeg skulle jo gjerne sett at hun spiste mer, men er påpasselig med ikke å si et eneste ord.  De voksne sier det er greit at jeg sitter der og eftersom Livia setter så pris på det drikker jeg en kopp kaffe mens hun spiser.

Klokken halv fire ble det satt en bolledeig, klokken fire ble hun hentet i barnehagen, klokken fem spiste vi elgstek og klokken halv seks fikk hun en rykende fersk bolle i hånden når BarneTV begynte.

I barnehagen sa de voksne at hun hadde vært ute i timesvis og lekt med akebrett og andre leker i sneen.  Livia fortalte at hun hadde vært ute uten fleece.  De voksne hadde ikke funnet den.  Det hadde vært litt kaldt, sa hun.  Hennes teori var at et annet barn hadde tatt den; Morfar er helt sikker på at han så fleece-jakken i kurven.  Vi får sjekke det i morgen.

Klokken seks kom Astri på besøk.  De spiste boller og drakk saft.  Så lekte de gjemsel, malte, lekte med leiren fra Edel, malte mer, før vi hadde mye moro med en ballong som vi hengte i taket med statisk elektrisitet fra håret til Astrid.

Halv åtte kom Pappa og hentet Astri.  Efter en tur i dusjen var hun i seng fem på åtte, og efter å ha hørt på Ruffen skrudde hun av lyset før jeg hadde forlatt rommet, og sov kvart over åtte.

På kalenderen kunne vi se at det er tre dager til Mamma og Babbo kommer.

(Du kan klikke på alle bildene og se dem i full størrelse)

Det er søndag 10. februar, og det er uten tvil søndagene som er mest krevende.  Vi er jo ikke hjemme og vi har ikke alle lekene som barnerom er fylt med.  Morfar burde naturligvis hatt et pedagogisk riktig opplegg klart men det er så mye som skal læres her i Norge så av og til er Morfar faktisk tom for idéer.  Isteden takker vi NRK.no for hjelpen.

Ytterligere en halvtime går med på å vaske opp.  Hun har ikke med seg noe forkle så det må skiftes klær så snart hun er ferdig.  Men når sant skal sies så blir koppene renere og renere for hvert år som går.  Kanskje slipper man en dag i fremtiden å “eftervaske” alt sammen.  Rullegardinen er nede for å holde kulden ute.

Det store i dag, det er at Edel kommer på besøk.  Vi kjører til Kongsvinger og henter henne.  Livia synes det er så lenge, så lenge; det er 33 km og går på en halvtime.  Fint sneføre.  Vi kommer akkurat i tide til å stå på perrongen når toget kommer.  Livia hyler av glede når toget kommer inn og snøføyken står.
Det er forresten ikke noe skilt langs riksveien som forteller hvor jernbanestasjonen er; sier det noe om jernbanens plass i dagens samfunn?

På veien tilbake spiser Livia maten som hun har med seg i matboksen.  Såre fornøyd sitter hun i baksetet og gomler på brødskiver med salami.  Det er ikke uviktig at matboksen har bilde av Snehvit, Tornerose OG Askepott; tre fantastiske prinsesser på én gang!

Edel skal være hos oss i eftermiddag, og på veien blir vi enige om å spise middag på Skaslien.

Hun har jo (som vanlig) sovet litt for lite så når det blir snakk om å gå ut i to-tiden er hun så trøtt.  Det holder på å skjære seg, for Morfar har for liten tålmodighet med krokodilletårer.  Vi treffer heldigvis Farmor Kristin som hjelper til med å få vottene skikkelig på uten å høre protestene; enhver med ansvar for barn skulle hatt tyve års erfaring fra barnehage.  Astrid går på ski mens Farmor Kristin heier.

Vi får låne en kjelke og alt blir mye bedre.  Kombinasjonen av Kvikklunsj, hester vi kan se på og en akebakke gjør susen.  At det er trist å være ute, det er glemt.

Efter noen turer går vi tilbake til Astrid og Farmor Kristin.  Edel lærer å fotografere “bevegelige mål” mens Morfar sørger for tilstrekkelig fart i den slake bakken.  Bildet til høyre viser ungene i god fart, ett sekund før Livia krasjer inn i treet som kaster skyggen man ser på bildet.  Det går heldigvis godt.

Når Morfar er gjennomsvett av å dytte og bære kjelker, og Edel iskald av å stå i ro, bestemmer vi oss for å dra til Skaslien.  Astrid og Livia løper inn til Astrid og har allerede fått av seg ytterklærne når jeg finner ut hvor det har blitt av dem.  Vi går tilbake til Grisehuset for å skifte.

På vei til bilen holder Edel og jeg i én hånd hver, og svinger Livia frem og tilbake.   Bare én gang så nok, roper hun når vi nærmer oss bilen.  Den siste gangen går ikke som forventet.  Hun sparker fra og kaster bena fremover.  Resultatet blir at hun svinger helt rundt!
For å ikke vri armene av henne må både jeg og Edel slippe taket, og hun lander på ryggen og slår hodet med en dump lyd i asfalten.

Efter noen vonde sekunder for oss alle så viser det seg at det gikk bra.  Livia har vondt i hodet og gråter mens vi voksne er nummen av sjokk.

Det blir likevel middag på Skaslien, men Livia må få sitte på Morfars fang.  Der sovner hun naturligvis efter noen minutter.  Det er utrolig at en fireåring kan bli vekket efter femten minutter, i en full restaurant, uten at noen merker det.  Så flink er hun!

Fra Skaslien kjører vi til bussen, og Edel drar videre mot Bergen.  Takk for besøket!  Håper vi sees igjen i Montemagno om ikke så lenge.

I går skulle vi på tur i skogen men atten kuldrgrader satte en stopper for den idéen.  Da vi kom hjem efter å ha kjørt Edel er det bare syv under null.  Derfor skifter vi til uteklær og går i skogen.  Der fyrer vi opp bål, griller pølser og spiser med både lompe og brød.  Livia ser helt fascinert på bålet; det gir godt med varme og hun sitter uten votter.

Astrid kommer sammen med Pappa så det blir en veldig hyggelig stund der i mørket.  Efter at de har gått sitter vi og ser på at det brenner ned.  Hun spør hvorfor bålet blir mindre, hvorfor det lukter røyk, hvorfor sneen smelter, hvorfor vi sitter på et sitteunderlag, om den blå timen er slutt, og alt som en fireåring kan finne på å undre seg over en slik stund.
Om sannheten skal frem så er det ikke sikkert at Livia var den av oss som satte mest pris på denne opplevelsen.

Vel hjemme ser hun litt på barneTV før det er leggetid.  En fast del av legge-ritualet er å stryke ut dagen som har gått i kalenderen.  Her peker hun på rutene som viser at Mamma og Babbo kommer på besøk.  De kommer om fem dager.  Hun er i seng kvart over åtte.  Når Morfar har lest boken om Ruffen – sjøormen som ikke kunne svømme har klokken blitt fem over halv ni.

Fordi hun sov til halv åtte i morges, og fikk sove ett kvarter i eftermiddag, så ligger hun våken helt frem til klokken ni før hun sovner.  Hun ligger altså 25 minutter alene i sengen uten andre protester enn at hun av og til sier får ikke sove.  Jeg tror vi kan slå fast at det tok én uke å lære henne å sovne uten at det sitter noen på sengekanten.

Det er fredag 8. februar og vi var på plass i barnehagen som vanlig kvart på åtte.  Seks kuldegrader men gnistrende sol.  Hele veien til barnehaven lurer hun på hvorfor den er åpen om natten.  Frokosten er som alltid en kvart brødskive med brunost mens Morfar drikker en kopp kaffe.  Eller, riktigere, i dag drakk han te.

Dagens høydepunkt, det er karneval.  Vi har fått låne kostyme av den fantastiske naboen.  Barna skal komme til barnehagen i vanlige klær.  Klokken ti skifter alle, og så begynner det.

De bakte boller i går og nå skal de spises.  Boller er forresten veldig norsk (sett med italienske øyne).  I tillegg skal de “slå katta ut av sekken”.

Som vi kan se har de voksne i tillegg til alt annet også malt ungene.  Jeg ville vaske det av da vi kom hjem, men det var helt uaktuelt sa hun.  Det var først rett før leggetid at jeg endelig fikk vasket bort restene.

Den første uken har passert uten sykdom.  Solungen har veldig små og trange rom, så selv om det er nok plass er hvert rom ganske lite.  Det er perfekt for å holde lydnivået nede.  Men det er også perfekt for å spre sykdommer mellom ungene.  Vi som er gjester på alle mulige måter vi skal hverken komme med kritikk eller forslag, men fordi vi får oppholdet ødelagt av sykdom er jeg nok mer enn alminnelig fokusert på akkurat det.  Derfor skulle jeg ønske det var mer fokus på håndhygiene hos barna.

Solungen har både håndvask for barna og “sprit-gele” (vet ikke hva det heter) og flittigere bruk av én eller begge deler ville dempe smittepresset.

Flere har fortalt meg at at under svineinfluensaen i fjor ble det etablert rutiner for håndvask også her.  Ett av resultatene var at det var klart færre sykedager blant barna enn vanlig.  Eller med andre ord: Håndhygiene hjelper.  Men, som sagt, som gjest må jeg krysse fingrene isteden.

I tillegg til alt annet de gjør for Livia på Solungen så tar de voksne også bilder.  Jeg vil jo tro at de dokumenterer også hva de andre barna gjør.  I går gav jeg dem en minnepinne og i dag fikk jeg den tilbake med bilder fra skiturene i går og i dag.  Pluss, naturligvis, bildene fra karnevalet.

Livia sier selv at hun ikke vil gå mer på ski, for hun er ikke flink og faller hele tiden.  Men jeg håper at vi skal greie å øve også i morgen.  Vi skal starte dagen i morgen med å se på bildene og minne henne på at hun smiler på alle sammen.  Finnes det forresten noe norskere enn en smilende unge med ski på bena og en skigard i bakgrunnen?

Vel hjemme fra barnehagen rakk vi bare å drikke et glass juice og skifte før vi gikk til naboen.  Morfar hadde (som vanlig) ikke fått med seg detaljene og det viste seg å være familieselskap i forlengelsen av 14årsdag for eldstejenta.  Astri var i en annen bursdag, og Livia syntes det var veldig lenge å vente.  Men da Astri kom var det stor lykke.

Fordi vi var i selskap kom vi ikke hjem før over åtte.  Litt titting på BarneTV og en kort prat med Mamma, og dermed var plutselig klokken over ni.  Hun var helt skutt og alle planer om å dusje måtte legges vekk.  Hun brukte flere sekunder på å sovne.