Onsdag 6. februar og hun våknet av (min) vekkeklokken kvart på syv; tenk om alle hadde vært slik en sol hver morgen. Det er ikke mulig å forklare at det ikke er natt: Det er kaldt og det er mørkt. Da er det natt, så enkelt er det. Hver morgen spør hun hvorfor skolen er åpen om natten.
Det er mildvær og rundt null midt på dagen. Litt lett sne om natten og Livia må gjøre noe av det norskeste av det norske: Skrape vinduene på bilen før vi kan kjøre i en (kommunal) barnehage. Regner med at entusiasmen ikke varer så lenge.
Morfar på sin side kan fortelle at det tar en time å gå via barnehagen til “downtown” Kirkenær. Bare førti minutter tilbake. Påkledningen er ekstremt funksjonell.
Syv-euros lunch + fire euro for avisen
Klokken fire vil hun ikke gå hjem; det gleder en Morfar at hun har det så bra. De hadde brukt tiden ute til å ake og hun hadde elsket det sa de voksne. Vi prøver skiskoene de har, og de passer. De voksne lover at i morgen skal hun få forsøke å gå på ski. De forteller ellers at de tar bilder av barna hele tiden så om jeg ønsker kan jeg komme med en minnepinne så skal jeg få bilder. Det blir flotte greier!
Hun sovnet nesten i bilen hjem, men en strategisk stopp i en busslomme reddet situasjonen. Før middag spiser hun en skive med leverpostein. Til middag var det fiskekaker, ris og rosenkål (som hun gav klar beskjed om at hun ikke likte uten å smake). Hun spiste en hel fiskekake. Så gikk vi til naboen for å se på Fantorangen.
Vel hjemme i syvtiden vil hun ha mer å spise, så jeg steker opp to fiskekaker til. De går ned på høykant.
Efter å ha roet oss ned med kos bærer det i dusjen kvart på åtte. Det tar tyve minutter. Så i seng hvor Morfar leser frem til halv ni. Fem minutter senere skrur hun av lyset og bruker fem minutter på å sovne. Dermed var trolig døgnrytmen snudd!
Grøset
Til venstre ser vi hovedbygningen på Grøset mens Grisehuset er helt til høyre på bildet. Grøset Trykk AS er den lange gule bygningen i midten.
Det er tirsdag 5. februar og en typisk hverdag i Grisehuset. Fordi hun sovnet (relativt) tidlig i går våknet hun som et lys klokken syv, drakk et glass juice, og var som en sol fra første stund. Fem kuldegrader og lett sne. Vi har allerede funnet rytmen, den store og den lille grisen som bor i Grisehuset. Kvart på åtte var vi på plass i Solungen barnehage, Livia spiste en brødskive, og morfar kunne dra efter en halvtimes tid.
Bildet viser de fire viktige tingene: Først og fremst Grisehuset der vi bor. Dernest, i bakgrunnen, i det gule huset, der finner vi Grøset Trykk AS. Det er Grøset som eier Grisehuset og som har stilt det til rådighet for oss. I dag har de også vært her og installert skikkelig datanett, vaktmesteren har skiftet lyspærer ute, det er brøytet til døren, og alt man kan be om! Det er åpenbart at Morfar har opparbeidet seg moralsk gjeld til alle her ute på Grøset så han må forvente å servere Dry Martini i bøttevis til alle som har hjulpet til. Det tredje er bilen som Oldemor har lånt ut. Nå i oppstarten er det fantastisk å ha en rommelig bil til disposisjon. Til slutt: Flott norsk vintervær i landlige omgivelser. Om vi nå bare ikke blir syke så kan dette ut til å bli en minst like herlig suksess som i fjor.
Elgkarbonader
Klokken fire er Mofar på plass i Solungen. De voksne forteller at i dag har ikke Livia vært så trøtt som i går. Men hun har blitt stillere utover eftermiddagen og nå ser hun sliten ut. Som forventet sovner hun i bilen hjem selv om turen ikke tar mer enn seks minutter. Hun våkner ikke av å bli båret inn og får sove akkurat i femten minutter totalt.
Igjen er det tungt å være den som vekker, men vi vet alle hvordan det er å bli vekket efter ett kvarter når man er stuptrøtt. Som i går så tar det en stund før hun er tilbake i full vigør. Jeg er imponert over hvor fint hun tar det. Det også.
Det er ikke lett å forklare hva elg-karbonader er. Det eneste bildet jeg finner er en elg på samme side som en mus og en rev selv om en elg i virkeligheten er litt større. Hun lager herlige smatte-lyder og spiser en stor karbonade, ris og bønner. Så er klokken halv seks, og det er tid for Fantorangen.
BarneTV
Takket være FrodeF så kan hun se Fantorangen hjemme sammen med Mamma. Derfor kan hun sangen, og det gleder en Morfar som arrangerer språkkurs å høre at hun synger med. Mens hun ser på spiser hun en hel skive grovbrød med leverpostei (med jente på boksen!) og spiser en youghurt. Ja, det burde være strammere rammer rundt spisingen men det er så stramme rammer rundt så mye annet her nå.
Klokken halv syv kommer det besøk fra nabohuset. De leker i halvannen time; gjemmer skatter og lager skattekart.
Fredag er det karneval i barnehagen og vi får låne to kostymer Livia kan velge mellom: Tigergutt og Tussi. Hun velger Tigergutt for hun liker å leke katt og da passer Tigergutt perfekt. Vi får se om valget holder helt til fredag.
Halv ni er det i dusjen. Kvart på ni i seng. Klokken ni er Morfar ferdig med lesingen, og går for å rydde og ordne. Hun skrur av lyset og legger seg ned så snart Morfar er ute av rommet. Fem over ni sover hun.
Det er mandag 4. februar, og det er aller første dagen i den nye barnehagen. Morfar vekker henne klokken syv. Det er for tidlig, og hun er så trøtt, så trøtt. Hun sovnet ikke før halv elleve og det er for lite. Det blir nok en trøtt dag for henne.
Det er ikke mer enn fem kuldegrader når vi drar avgårde litt over halv åtte. Noen millimeter med nysne gjør at det ikke er så glatt som i går. Og man kan se på sporene som skoene lager. Anna skal være med, selv om vi har snakket om at hun ikke kan få være med inn i barnehagen. Isteden skal Anna sitte i bilen og passe på. I bakgrunnen ser vi Grisehuset. Det er lys i vinduene for Mormor er jo hjemme (selv om hun sover). Det er fremdeles mørkt og hun spør hvorfor barnehagen er åpen om natten. Ikke så lett å overbevise henne om at det ikke er natt. Bilen har stått med motorvarmer hele natten og blir varm på tiden det tar å skrape vinduene.
Når vi kommer inn i Solungen barnehage er det ingen tvil om at vi har kommet til rett sted. Den store skjermen i gangen forteller at vi er ventet. Det er fint å være ventet! De har laget i stand knagger til votter og sko, en par kroker med navnet hennes til yttertøy, og en kopp med navnet hennes til å drikke vann av.
Morfar får kaffe mens Livia vises rundt på huset. Alle er hyggelige og lydnivået er veldig lavt. Bygget er utformet slik at det ikke er noen lange, åpne strekk hvor lyden kan bære godt. Krinker, kroker, møbler og karnapper er gode lydfangere. Sånn sett er det meget bra.
Frokosten var flott: Brød, kjeks og knekkebrød, gul- og brunost, syltetøy, kaviar og melk eller vann. Deilig å se at det ikke er noen med sukker-skrekk i bygda. Til lunch fikk Livia med seg to skiver: én med gul og én med brun ost. Så vidt jeg kunne se spiste hun begge.
Livia leker død
I fjor var vi fire uker på Lia uten at noen av oss var syke én eneste dag. Det kommer neppe til å skje i år. For det første så var jo Lia i en gymsal. Mye å si om det, men det var massevis med luft. Det vil si at smittepresset mellom ungene var mye, mye lavere enn i trange rom med lavt under taket. For det andre så var de ute nesten hele tiden på Lia. Det er vel ikke engang teknisk mulig for én unge å smitte en annen i liten kuling. I fjor tenkte jeg ikke på det med sykdom før oppholdet var nesten forbi. Nå regner jeg at det neppe er noen vei utenom. I tillegg er vi her for tidlig, sett i forhold til influensaen. Jeg ville komme mange uker senere, men motstanden var for stor. Dersom Livia får det flere i barnehagen har og har hatt så blir vi to her alene i Grisehuset i to uker med diare og oppkast. Da blir det lite pedagogisk utbytte og stor sosial slitasje.
Ut på (en kort) tur
Efter et times tid er det klart for tur. Livia får låne en sekk; Morfar hadde fått beskjed om at de skulle til Gruehallen men hadde ikke forstått at det medførte at de skulle ha sekk med. Mens de venter leker ungene at de er døde. Jeg kan se at Livia bruker anledningen til å spise sne. Hun smiler der hun ligger. Første dagen på Lia i fjor gjorde hun det samme; da sa de voksne at å hindre unger å spise sne er umulig så man kan bare oppfordre dem til å ikke spise den gule.
Det er ikke mange hundre meterne fra barnehagen så vi er der nesten før vi har startet. Hun ser sur ut på bildet men det var hun ikke. Dagens aktivitet er å løpe fritt omkring i en gymsal. Og én ting er sikkert: Her er det energi nok til alle. Det løpes og løpes i det uendelige. Morfar som sitter og ser på angrer på at han ikke har med seg litt Shakespeare, eller Bach!
Løpingen har sin pris, og tilbake var så sliten og trett at hun måtte bæres store deler av veien. Morfar vet hva som kommer til å skje, så han drar sin vei for å slippe å se det. Isteden kjører han Mormor til bussen. Nå er vi bare to griser i Grisehuset.
De skulle være ute men hun ville bare inn. Da Morfar kom tilbake klokken fire var hun blid som en sol, men både hun selv og de voksne sa hun som forventet hadde grått av tretthet utpå eftermiddagen. Da var det bønner om Mamma og Morfar, om å få sove og om å reise hjem. Som første dagen i fjor; det er tungt å skifte døgnrytme.
Vi dro innom butikken, og halv seks satt hun satt klar i Sacco Sekken Kristin har vært så snill å låne ut. Det tok nøyaktig tyve minutter før hun sovnet. Det skjærer Morfar i hjertet å vekke henne femten minutter senere, men det går nå på et vis. Og det er nødvendig.
Kunstfoto
Det tar en halvtime før hun er seg selv igjen. Vi deler 300 gram kylling og ris; hun spiser minst 1/3. Derefter spiser hun en appelsin. Og to brødskiver med leverpostei som skylles ned med to glass melk. Så tegner hun fire store tegninger (A2), en dusj og i seng.
Efter at vi hadde lest én Albert Åberg-bok og sett på billedboken med alle de norske ordene, så gikk Morfar ut for å blogge. Livia leste en stund før hun selv slukket lyset, og sovnet kvart over ni. Dette går smertefritt!
Søndager er fine greier. Livia sover frem til halv ni, er blid som en sol, og koser seg sammen med Mormor og Morfar utover formiddagen her i Grisehuset. Vi spiser havregrøt og sorterer klær. En fireåring som skal være i barnehage i ti kuldegrader trenger jammen mye greier! Mormor gjør som alltid en fantastisk innsats med å gjøre klart, merke, sy, ordne, reparere og alt som Morfar ikke er så flink til. Vi har fått låne massevis av klær av Kristin, og alt må prøves.
Først nærmere tolv er vi klar til å gå ut. Vi som er her for å gå på kurs i norsk kultur, kan noe passe bedre enn en sparketur i ti kuldegrader? Sprakende kulde og strålende sol. Solør viste seg sannelig fra sin beste side i dag.
Efter at vi har sett oss litt rundt går vil til Astris hus og spør om hun vil komme ut og leke. Det vil hun, og Pappaen kommer også.
Ute på jordet var det en liten dam, og den er nå en perfekt lekeplass med is.
Så her er da Livias aller første sparketur alene.
Det er begrenset hvor lenge man kan sparke frem og tilbake så vi går til baksiden av huset (eller kanskje det er fremsiden). Astri demonstrerer at hun har kjørt spark før.
Lue blir for tungvindt når man leker
Det er kaldt å leke i dukkehuset, men det må absolutt prøves. Astri gidder ikke, men Livia holder ut en god stund. Det er forresten for tungvindt å ha på seg lue så en hette (i ull) gjør nytten. Faktisk er det å foretrekke for den tetter bedre mot ørene, og varmer også i halsen. Det er neppe mulig å få henne til å ta på en slik uten at det er ti kuldegrader.
En katt går forbi og lurer på om den ikke fryser på bena.
Det eneste hun ikke liker–eller riktigere, det eneste som hun nå protesterer mot–det er å gå med votter. Har man aldri gjort det så er det noe herk. Vi får snakke med barnehagen om det i morgen så de kan holde et øye med henne akkurat der.
I tillegg til dukkestuen er det et klatrestativ.
Klar til dyst
Det kan godt tenkes at underlaget er av godkjent type, men når det er ti kuldegrader da er det svært hardt. Men det affiserer ingen! Efter å ha vært ute i halvannen time går de inn til Astri for å leke. Morfar har ikke noe å bidra med så han trekker seg tilbake til Grisehuset, tar en dupp, fyrer i peisen og leser og lytter til Shakespeare.
I fjor, mens Livia var i barnehagen bruke Morfar tiden til å tvinne tomler, gå tur, synes synd på seg selv, og skrive (alt for) lange eposter. I år skal tiden brukes mer konstruktivt. Morfar skal høre på skuespill og lese om dem. Både i original og moderne engelsk. Dersom Bloom har rett så skal man lese Shakespeare ene og alene for å bli et bedre menneske. Så får vi se, da, om det hjelper.
Mye å lære
Efter at Astri og Livia har blitt uvenner om hvem som skulle brukes Astris pappas iPad, jeg hadde hentet henne tilbake til Grisehuset, hun hadde sovet i femten minutter og holdt et svare liv da hun ble vekket, så var det tid for nye leksjoner i kulturskolen. For eksempel at når det er ti kuldegrader, da kan man se sin egen pust. Vi puster og peser ute i kulden til vi blir helt svimle. Godt ingen kan se oss her ute på landet.
Både Livias og Morfars lepper har sprukket i den tørre luften. I morgen skal det kjøpes Lipsyl til begge. Noen av oss insisterer på at Lipsylen skal være rosa.
For å slippe å lete efter barnehagen i morgen kjører vi “downtown” Kirkenær for å lokalisere den. Selv om Kristins instruksjoner er glassklare må vi ha hjelp av flere forbipasserende for å finne frem. Hver gang vi stoppet for å spørre spurte jeg Livia om hun trodde vedkommende ville snakke norsk. Det trodde hun, og dermed fulgte hun like nøye med på det som ble sagt som Morfar lot som han gjorde. Det viste seg til slutt at det var sjåføren og ikke instruksjonene som var problemet.
Livia kjører buss
Vi går rundt, titter i vinduene, og prøver utelekene. Det er både en stor buss og et stort tog i barnehagen. Vi klatrer på toget og kjører med den røde bussen og den blå bilen. Det eneste som er dumt er at bussen ikke er blå, for det er den i Montemagno. Men, dette blir likevel kjempebra, synes Livia. Dersom noen lurer på om det er refleks på dressen hennes så er svaret ja.
Alt i barnehagen er naturligvis dypfrossent. Det kan ikke være lett å aktivisere barna når alt er så hardt og vanskelig tilgjengelig. Pluss det må da bli en del knall og fall når alt er speilblankt. I morgen klokken halv åtte får vi vite mer.
Hyttetur
Vel hjemme i Grisehuset spiser vi laks. Som alltid efter en dag i full aktivitet så legger Livia i seg. Man kan lure på hvordan det er plass til all den maten i den lille kroppen.
Innredningen i Grisehuset gir skikkelige assosiasjoner til hytta i Kvaløyvågen. Vi er jo litt på hyttetur så det er på en måte helt greit.
I henhold til planen så sovner Livia alene på rommet sitt, med døren halvåpen så hun kan se og høre at vi vokse driver på i stuen. Litt protester er det i begynnelsen, men så ligger hun stille i et kvarters tid, snakker med Anna, og sovner.
Det er lørdag 2. februar, og nå eventyret skal starte på alvor. Formiddagen går med på å spise frokost, ordne med klær og sko, og alt annet som er nødvendig for at en liten familie på to skal kunne bo alene en hel måned. Men vi kommer da til slutt avgårde.
Første stopp er i Oslo hvor Hustruen bytter vinterskoene til ett nummer større. Efter prøving er vi enige om at 28 er for lite for en så stor pike.
Andre stopp er hos Morten på Lørenskog hvor vi er så heldige å få låne en Tripp-Trapp-stol. Ikke bare det, han har til og med demontert den og pakket delene i en pose sammen med nødvendig verktøy. Det er små detaljer som gjør livet litt lettere!
Aller første sparketur
Så kjører vi, og kjører, og kjører, og kjører. Livia er så tålmodig at vi er bunnløst imponert. Den blå timen kommer, og vi snakker om hvor rart det er at sneen som var hvit nå er lyseblå. Livia er måtelig interessert. Hun synes imidlertid det er gøy at vi er én stor, én mellomstor og én liten gris på vei til Grisehuset. Men til slutt sovner hun av å se på alle trærne som står langs veien i det uendelige.
Akkurat i dét mørket begynner å sige på kommer vi frem.
Først og fremst må vi få si at Grisehuset absolutt ikke er lite. Det er en stor stue med fullt utstyrt kjøkkenkrok samt stor peis, to akkurat passe store soverom, og et bad. Gulv, vegger, tak og alle dører er av tre; bare vi som er fra Italia vet hvor stor pris man kan sette på slikt! Det ligger seks sekker knusktørr bjerkeved og venter!
Efter å ha satt fra oss bagasjen suser vi ned til Kirkenær for å handle inn det vi trenger. Mye å si om Rimi, men det funker til akkurat dette.
I begynnelsen av uken hadde de en dag merd plussgrader før temperaturen sank igjen. Det er speilblankt overalt og man kan ikke forestille seg bedre sparkeføre. Og tro det eller ei: Det står en spark utenfor Grisehuset vårt! “Fortere, fortere” roper Livia. Det er ti kuldegrader, sier termometeret i bilen.
Lekekamerat!
I (det svært store) nabohuset, det bor Kristin som har vært helt avgjørende for at dette skulle bli mulig. Vi skal på besøk og spise pizza. Så viser det seg at litt for mange har vært involvert slik at noe svært viktig har gått Morfar hus forbi: I nabohuset bor det en jente på fire år som gleder seg veldig til å få Livia som nabo. I fjor var vi nabo med Sigrid. Det var kjempegøy og en viktig del i at det hele ble så vellykket. I år bor Astri på snart fem år på andre siden av tunet. Astri ser ut til å være like glad for å få oss på besøk som Livia ser ut til å være for å få en lekekamerat. Vi kan ikke tro annet at det er riktig, det at lykken står de kjekke bi.
Denne lørdagskvelden starter med (norsk) pizza med brus (!). Livia kommer løpende og forteller andpusten at hun liker pizza. Det er lørdag, og også Livia får lørdagsgodt; ingen skal si vi ikke har levedyktige og bevaringsverdige tradisjoner her i landet! Jentene spiser sjokolade, Livia kommer flere ganger og viser frem “Se, Morfar, godteri”, de ser på BarneTV, løper frem og tilbake, de kler seg ut som prinsesser, leker med en gyngehest, og spiser til slutt popcorn. Alt i løpet av noen hektiske kveldstimer.
Livia og Anna
Vel hjemme i Grisehuset er det noen høylytte protester mot at Morfar ikke vil ligge i overkøyen, men derimot i dobbeltsengen på andre soverommet. Så er det protester mot at ikke hun også skal ligge i dobbeltsengen, men efter å ha lest en bok ute i stuen så går leggingen uten protester. Anna var altså en gave fra Oldefar og må være med.
De som passer Livia har lært henne at man ikke sovner alene. Det er alltid en voksen som underholder eller ligger ved siden av. Ett av Morfars prosjekter denne måneden er å lære henne at man kan, og skal, sovne alene.
Grisehuset er perfekt: Det er så lite at når hun ligger i sengen så ser hun stuen og at jeg svin(s)er omkring og driver med ting. Hun vil gjerne at jeg skal sitte i stolen og lese mens hun sovner, men efter noen minutter sovner hun naturligvis likevel.
Morfar – Røkla: 1-0 🙂
Det er en del praktisk problemer knyttet til å få nett. Men det er signal så det skal nok løse seg. Morfar har mottatt fire skuespill fra Amazon så nå skal det studeres. I tillegg har det ankommet er kort; takk!
Om oppholdet fortsetter som dette blir det en like stor suksess som i fjor, noe jeg ikke trodde ville være mulig!
Det er fredag 1. februar og det er ikke så lett å tro, men nå er vi på vei til Norge for å delta i nok et eventyr. Vi greide ikke å få til besøk på Lia denne gangen, selv om det ikke sto på innsatsen. Vi greide heller ikke å sy sammen en løsning i Bud og Elnesvågen. Så nå bærer det isteden innover i de dype skoger. Mange har vist seg fra sin beste side og stilt tid, tjenster og eiendom til rådighet. Alle vil får sin rettmessige hyllest efterhvert.
Morfar sin genser er fin å ha
I år skal vi bo i Grisehuset på Grøset på Kirkenær i Grue som ligger i Solør, nord for Kongsvinger. Livia skal gå i gruppen Rødhette på Solungen barnehage “downtown” Kirkenær. Bortsett fra at Berit har vært helt fantastisk så vet vi ingenting. Men vi er på vei så vi stoler på at alt blir bra.
I Montemagno var det 14 varmegrader og sol. Akkurat passe med klær var strømpebukse, småsko, en undertrøye og kole med halv-korte armer. Man trenger jo ikke mere på senvinteren når solen skinner.
Livia hadde ikke så lett for å sovne i går, og i dag var det opp klokken åtte. Formiddagen gikk kjempefint, litt sigen på strekningen PSA – MUC og kapitulerte da vi dro mot OSL. Men en times dupp gjør underverker.
Hun fikk tegnesaker både av Air Dolomiti og av Lufthansa så gleden ved ombordestigning var stor begge gangene. Forresten har Dolomiti oppgradert til en skikkelig jet på strekket over Alpene så nå er det bare fryd og gammen.
Lekeflyet på OSL er populært
Det er kaldt i Oldemors bil
I Oslo er det seks kuldegrader. Det er nødvendig med en plan for å kunne ta av kjolen og på med vinterdressen. støvletter, lue og skjerf uten kamp; vi skal til kalde strøk så her er det nødvendig ast hun erkjenner helt inn i sjelen at klær ikke er noe man diskuterer i Norge. Så efter å ha kjøpt tre rosinboller går vi rett og slett ut for å spise dem. Hun gomler på bollen sin og tenker ikke over at vi sitter ute og spiser; mye spennede å se på. Det er iskaldt på OSL! Det tar sikkert ti minutter før hun oppdager at hun hakker tenner, og sier at vi må gå inn for det er så kaldt. Når jeg så finner frem de varme klærne trenger jeg ikke true med at det er kaldt, for det har hun absolutt funnet ut på egen hånd.
Ikke så lekker
Det er ikke tvil om at hun er lekrere i sitt italienske antrekk enn i sitt norske. Men hun er ett år eldre så dressen passer enda bedre enn i fjor. Hun beveger seg lett og ledig omkring. Som vanlig er det litt rynking på nesen over at glidelåsen må være oppe, men det går over efter noen minutter.
Vi treffer Oldemor i byen. Hun skal til varmere strøk. Hun har latt bilen stå på bryggen på Nesodden. Vi får låne bilen. Den er iskald (for å si det mildt) men Livia synes det er gøy at det er is på vinduene.
Fjorden er full av is. Vi står lenge og ser på isflakene. Hun spør mange ganger om hvorfor det ikke er is i vannet i Italia.
Anna og is; kan man be om mer?
Vel fremme på Nesodden møtes vi av Oldefar som har kjøpt en hund til Livia. Hun døper den ikke overraskende for Anna. Så spiser vi norsk ertesuppe. Livia sier hun ikke liker, men spiser en stor tallerken når ingen kommenterer at hun ikke liker. Så er det is til dessert.
En flott start på en ny og spennende periode i Norge.
Først kunne vi ikke feire jul på julaften, for da var Livia et compani i Egypt. Så kunne ikke Bodil delta i den norske julefeiringen som så fant sted på nyttårsaften. Isteden kom hun på besøk i dag. Dersom det skulle være noen tvil så fikk Livia en hund i gave.
Når de voksne drikker Dry Martini får også hun glass med stett. Under lovnad om at hun er så stor at det ikke blir en katastrofe. Og det ble det ikke.
I dag har vi søkt om barnehageplass både på Grue og på Nesodden. Kryss fingrene!
Morfar er i Norge, og da passer det veldig bra med besøk hjemmefra. Vi kombinerer det med besøk hos Oldemor og Oldefar.
Mormor og Livia kom på torsdag. Fredag dro vi for å se på Slottet hvor kongen bor; stor lykke at flagget var oppe som bevis på at han var hjemme. Derefter så vi Folk og røvere i Kardemomme by på Nationaltheateret; hennes første teaterbesøk. Lørdag var vi på Nesodden, gikk tur, og så på BarneTV. Søndag til Oslo, besøke Tante Marianne og leiligheten til Morfar, før de dro tilbake mandag morgen.
En viktig del av det å være norsk, det er å gå på tur. Det at en tur ikke har noe annet formål enn seg selv, det er noe vi nok er alene om. Derfor er det naturlig at vi går på tur sammen med Margrete. “La oss gå en tur” er noe alle (fra Norge) forstår hva betyr, og stadig oftere så spør Livia om vi ikke kan gjøre akkurat det. Og da er det typisk at det ikke er så viktig akkurat hvor vi går, bare vi går sammen avgårde. Man må nok bo i utenfor Norge for å se hvor norsk det er å gå på tur. Og hvor hyggelig det er.
I skogen er kongler tingen og jentene samler sammen så mange at vi ikke riktig vet hvordan vi skal få dem med oss hjem igjen. Og, sier foreldrene, Margrete får ikke ta med seg sine hjem. De blir nok brukt til opptenning gjennom vinteren her i Montemagno.
Ved kirkegården er det noen få vinranker. Druene er ikke modne men jentene studerte dem lenge og vel. De smakte ikke godt så resten fikk henge i fred.
Vi var en formiddag på Serra di Sotto. Margrete og hennes pappa gikk seg bort. Mens vi ventet gjentok Livia mange ganger at “det er bare tull med gjestan”.
Det er esler som går fritt omkring der oppe og det var spennende. Og så selger de is!
Vannet er (naturligvis) ikke oppvarmet så om morgenen var det kaldt. Men efterhvert ble det bedre. Det er ingen grense for hvor mange ganger Morfar kan dykke henne under vann og så løfte henne høyt opp. Om og om igjen. Det hyles, men kreves “mere, mere”. Heldigvis for Morfar kom Mamma og Pappa til slutt innom og hentet henne med seg til Viareggio hvor de skulle på søndagslunch.
