Livia

Fredag 1. mars, og så kom den da, den siste dagen i Solungen barnehage.  Men før vi kom så langt så hadde vi stått opp klokken syv og besøkt Astrids Farmor for å si farvel.  Farmor sa forresten at hun hadde strikket votter til Livia.  De hadde ikke vi sett, men vi fant dem i eftermiddag.  De har en jente strikket inn i tommelen, og Livia var henrykt!  Takk Farmor!

På vei tilbake til bilen vil Livia bæres av Morfar.  Han sier nei, så hun sier bare litt og viser hvor lite.  Det er ganske søtt så Morfar bærer henne et stykke.  Dette må ta slutt, sier Mofar.  Livia smiler lurt.

Morfar har fått lov til å kjøpe kake til barna i Livias gruppe.  Erfaring tilsier, sier de voksne, at sjokoladekake, boller, muffins eller tilsvarende er det som faller best i smak.  Krem blir skjelden suksess, sier de.  Efter litt om-og-men blir det bestilt to hvetestenger; la oss si “lange skolebrød”.  De er maksimalt 15 barn på Rødhette så begge stengene er delt i åtte biter.  Fungerte fint, sa de voksne.  På vei sier Livia hun ikke likte kaken, og det gjorde ingen andre heller: Jeg liker krem.  Sånn er det med den saken.

Da vi skal dra hjem for siste gang insisterer Livia på å være aller, aller siste som drar derfra.  Hun husker og husker, husker og husker fra kvart på fire til halv fem mens vi ser på at alle barne, og så de ansatte, drar hjem.  Så, endelig, kan vi dra vår vei.

Oppholdet på Solungen har vært fantastisk!  Intet mindre enn fantastisk!  Hun har ikke én eneste gang klaget over noe i barnehagen.  Ikke én eneste gang har hun fortalt at noe trist har skjedd.  Ikke én eneste morgen har hun vegret seg for å dra dit.  Ikke én eneste eftermiddag har det vært enkelt å få henne med seg hjem.  Morfar har fått lov til å sitte en stund og drikke en kopp kaffe hver eneste morgen mens Livia har spist frokost.

Bente, Berit, Monica, Kari og Sigrun har utstrålt ro, erfaring og omsorg.  De har svart på alle mine spørsmål, mine bekymringer, mine Morfar-nykker, og tatt hånd om Livia på en måte som hvertfall hun ikke forstår hvor god er.  De har lånt ut ski og skisko, de har tålmodig lært henne å bruke dem, de har trøstet når hun har slått seg, og mye, mye mer som jeg sikkert ikke vet om.

De voksne på Solungen har lært Livia å gå på ski.  Bare dét er i seg selv ubetalelig.

Fjorårets tur til Lia var så til de grader vellykket at jeg var i tvil om jeg burde forsøke å arrangere tur i år.  I fjor fikk vi full klaff på alle, absolutt alle områder.  Årets besøk kunne bli en nedtur som satte minnene om fjorårets suksess i fare.

Alle dystre spådommer er gjort til skamme.  Grisehuset har vært et fantastisk hus å bo i for den store og den lille grisen.  Oldemor var fantastisk og lånte ut bilen sin i ukevis.  Astrid har vært en fantastisk nabo.  De voksne i nabohuset har vært fantastiske ved å låne oss utstyr av alle mulige slag fra stålspade til ullsokker.  De ansatte på Grøset har vært fantastiske og vinket til oss hver eneste morgen.  Damen i bokhandelen har vært fantastisk hyggelig.  Og, som sagt, de voksne i Solungen barnehage har vært fantastiske på alle måter.

Livia elsker å være ute.  De er ute i barnehagen, og når vi kommer hjem vil hun ut igjen.  Hun elsker å klatre, base i sneen, gå på ski, ake, og alle mulige aktiviteter vi kan finne på.

Og–vi har holdt oss friske!  Sykdom–to uker i sengen for oss begge–har vært skrekkscenarioet.

Vel hjemme fra den siste dagen i barnehagen er Livia så trett som Morfar ikke kan huske å ha sett henne.  Intet er mer utenkelig enn at hun ikke skal sove.  Tyve minutter senere blir hun vekket, men det er nesten umulig å få liv i henne.  Aldri har jeg sett henne slik; hun gråter av tretthet og vil sove, sove.  Det tar en lang halvtime før hun kommer til hektene igjen, men efter varm mat og juice er hun klar for å besøke Astrid.

Noe av det aller viktigste og beste med å besøkt Astrid, det er at hun for lov til å gå dit helt alene.  Enten det er lyst eller mørkt: Morfar, du være her.  Så løper hun fryktløst avgårde alene.

Morfar baker boller og efter en times tid sender han melding til dem der borte om jentene har lyst til å komme til Grisehuset for å spise boller.  Det har de absolutt og er på plass noen minutter senere.  De spiser hver sin bolle og ser på BarneTV på NRKSuper.  Så er det hinke-konkurranse før de leker gjemsel en stund.  Men så vil de ut.  Særlig Astrid som ikke har vært i barnehagen i dag.

De kler på seg og flytter inn i snehulen som Morfar har gravet ut.  Der sitter de på et pledd og hvisker de vi må anta er hemmeligheter til hverandre en lang stund.

Fordi Livia har sovet, og fordi vi ikke skal i barnehagen i morgen får Astrid være til klokken åtte.  Men klokken er kvart over åtte før hun går.  det gjør ikke noe for Livia er oppspilt og ikke trett.  Hun løper omkring og ser på at Morfar pakker.  Hun får øye på sine egne sko.  De har ikke sett dagens lys siden vi landet på Gardermoen for fire uker side.  Hun prøver dem og sier alt for liten.  Morfar forklarer tålmodig at i Norge er det kaldt så der må klær og sko være rommelige.  Mens i Italia er det ikke så kaldt så der er alt trangere.  Jeg ikke like trange klær sier hun og sparker skoene av seg.  Akk o’ve hvordan skal det gå.

Kvart på ni har Morfar lest og går ut i stuen for å fortsette med pakkingen.  Livia finner frem boken med alle bildene av ting med norske navn og sitter i sengen og gjentar alle ordene hun har lært.  Morfar blir rørt av å høre lenestol, badekar, lampe, sko, trøye, sko, elefant, elg, Et Cetera, Et Cetera.

Først kvart over ni sovner hun endelig.

Det er vemodig, men Snipp, Snapp Snute, så var Eventyret ute.

Denne onsdag 27. februar er det store at det skal være ski- og akedag i barnehagen.  I går fortalte Livia at hun skulle gå på bena og ikke på ski, men om jeg forsto det riktig hadde hun gått på ski likevel.  To runder.  Selv var hun kjempestolt og fortalte at hun hadde fått premie: Hun har nå diplom som sier at hun har deltatt på ski- og akedagen!

Når jeg kommer for å hente henne litt før klokken fire øver hun (fremdeles) på å gå på ski.  Men nå uten staver; som alle fra Norge vet så blir man flinkere til å gå på ski om man trener uten staver!  Jeg vet ikke om noen har fortalt henne det eller om hun føler at det er mer krevende.  Skiene er alt for lange men hun er blitt kjempeflink til å manøvrere seg omkring.  Og snu!

De er to stykker som går frem og tilbake, frem og tilbake.  De voksne sier at hun har vært i kontinuerlig aktivitet siden klokken 11.  Hun har vært ute hele dagen og har herlige roser i kinnene!  Skiskoene hun har brukt så langt har vært for store.  Nå har hun fått låne et par som passer perfekt.  De er gule og hun viser dem stolt frem.  Gul, sier hun med perfekt norsk u.

Men å dra hjem, det er uaktuelt.  Først alle de andre barna, sier hun.  Så morfar venter mens Livia går ytterligere fire runder og barnehagen sakte tømmes for andre barn.  Så går vi inn og tar av dressen, desinfiserer hendene med sprit (hun elsker det!), tar på jakke, og gjør oss klare til å dra.  Fremdeles noen barn som ikke er hentet, og Livia bruker alle muligheter til å dra ut tiden.

Først må hun hente skistavene og lage vei som Morfar skal gå i; ikke lov å gå andre steder.  Veien går naturligvis alle andre steder enn til porten.

To ganger stikker hun av og gjemmer seg inne i barnehagen og to ganger må Morfar hente henne i akebakken.  Morfar tenker at det aller viktigste, det er at Livia husker at i Norge er det gøy å være!

Men til slutt er det nok selv for Morfar.  Livia settes på skuldrene så hun ikke kan stikke av, og så er vi endelig klare til å gå.  Ikke bare har alle barna blitt hentet, barnehagen er lukket og låst når vi endelig får satt oss i bilen.

Når vi endelig kommer oss avgårde er solen på vei ned.

Når jeg graver i hvordan hun har det i barnehagen pleier hun å si at det er fint, men at hun ikke har noen venner.  Jeg vet ikke hvorfor ingen leker med meg, sier hun.  Og at i Italia har hun venner i barnehagen, men ikke her.  Det smerter Morfars hjerte ganske sterkt å høre slikt.  Hva kan man gjøre?  Med språk- og kulturutfordringer er sikkert fire uker for kort til å komme inn i etablerte vennskapsforhold i barnehagen.  Det eneste er å spørre de voksne i barnehagen om jeg kunne ha gjort noe anderledes, forberedt noe, tatt noen grep.

Hei. Fint at du spør.  Jeg så mailen din i går, men måtte snakke med de andre før jeg svarte.

Vårt inntrykk av Livia  er at hun har funnet seg godt til rette, hun tar lett kontakt med alle de voksne, mer enn andre nye barn ville ha gjort. Dette viser at hun er tillitsfull. Hun tar kanskje ikke selv så mye kontakt med andre barn, men blir ofte kontaktet av andre og leker mye sammen med andre. Hun har ikke funnet seg noen bestevenn, men leker med mange.  Vi hører stadig:”Kom Livia”.  Jeg ser henne i lek og samtale med andre barn eller en voksen dagen lang. Noen ganger foretrekker hun å leke med en voksen i stedet for å innvolvere andre barn, sier de ansatte.  Jeg mener ikke at det ikke er riktig det hun sier, men ser at hun hele tiden har venner å være med om hun vil.

Jeg tenker at hun sikkert føler seg ensom av og til. Slik som i går lå hun i bakken ute og rullet.  Da de voksne spør, så vil hun hjem til lekene sine.  Dette skjedde på ettermiddagen, da er hun litt trøtt og da blir det nok gjerne litt kjedeligere å være henne.  Så følelsen er sikkert reel, men sett som voksen så er dette bare små episoder i hennes dag.  Kanskje den første spenningen ved å være her begynner å dabbe av og at hverdagen nå har kommet.  Uansett har hun fått rikelig med muligheter til å lære seg språket, noe hun også har gjort.

Jeg kan ikke se noe du kunne annerledes, jeg syns at det har vært fint å bli kjent med dere og spennende å lese bloggen fra en som ser bygda vår utefra 🙂

Livia er en herlig unge og heldig som kan få både det beste fra Norge og det beste fra Italia med seg videre i livet.

Hilsen Berit

Fantastisk!

Vi har oppdaget at det er en heks på taket av Grisehuset.  Livia har derfor ombestemt seg: Det bor ikke lenger to griser i Grisehuset; én stor og én liten, men derimot én stor gris og én heks.  Så vet vi det.

Har jeg forresten husket å nevne at de ansatte på Solungen er fantastiske?

Mens Morfar lager middag leker Livia ute.  Med mye strev fyller hun en bøtte full av sne; ikke så lett når man ikke vil ha votter på.  Vi setter den på badet for å se hva som skjer med sneen når den kommer inn i varmen.

De gule skiskoene er det eneste som får være på bena hennes for tiden.

I dag er det til Livias store sorg ikke fiskekaker til mddag men derimot hamburgere.  Med ris, grønne erter og egg.  Hun “liker” hverken egg eller kjøtt, men Morfar holder nok en moralpreken om å smake.  En hel 150 grams burger, ett egg, to spisesjeer med ris to to med erter forsvinner ned i gapet.  Smurt med tre (!) teskjeer rømme.

Det er ikke til å unngå at små piker blir trette av å være i så mye aktivitet hele dagen.  Når det så viser seg at Astrid ikke kan komme på besøk i kveld gjelder det å være kreativ.

Hun får en sjokoladekjeks for å få sukker i blodet så hun ikke sovner.  Hun synes følgende er en strålende idé: Vi går på ski bort til lekeplassen på baksiden av Astrids hus.  Der kan hun huske, leke litt i dukkehuset, og jeg kan lage i stand varm kakao som vi tar med.  Og, som kronen på verket: Jeg lover at kakaoen skal være så varm at hun må ha sne i den for å kunne drikke.

Den røde kjeledressen er våt så vi tar den sorte.  Vi er enige om at dette er siste sesongen hun kan bruke den.  I fjor var den litt i største laget mens nå sitter den som et skudd.  Neste vinter er den for liten.  Du vokser, sier Morfar og øynene hennes stråler.

Hun vil ikke bruke staver, men efter noen titalls meter blir hun rett og slett for sliten.  Det er rart det der: Både i barnehagen her og på Lia i fjor sa de at det er underlig med en unge som ikke kjenner følelsen av å bli sliten.  Alle andre setter seg ned for å hvile, det gjør ikke hun.  Hun går og går og går til hun stuper.  Og det var det som skjedde nå; hun er så sliten at hun begynner å gråte.

Vi tar av skiene og hun setter seg godt til rette på Morfars arm.  Ingen problem for ham å bære ullteppe, termos, kopper, kamera og en unge dit bort.

Kveldens pedagogiske poeng er å snakke om alle stjernene.  Borte på lekeplassen er det bekmørkt og jeg forsøker å vise frem noen stjernebilder.  Men det er ikke så lett uten å ha forberedt det litt.  Poenget er imiderltid npåe annet: Når vi kommer tilbake under flombelysningen ved Grisehuset forteller Morfar at det er stjerner også om dagen, men vi kan ikke se dem fordi det er så lyst.  Det gir ikke mening for henne.  Men så sier jeg at vi skal forsøke å se på stjernene vi nettopp så på.  Hun blir mektig forbauset over at de er borte!  Vi går til baksiden av Grisehuset hvor det er mørkt, og da kan hun se dem igjen.  Fire ganger gjør vi det!

Vi kommer inn kvart over syv.  Hun spør om hun kan få se én tegnefilm fra BarneTV.  Hun er så trett og sliten at det er så vidt hun greier å holde øynene åpne.

Efter å ha spist en halv skive brød med gulost og drukket litt mer kakao, pusset tennene med ikke dusjet, så ligger hun i sengen kvart på åtte.  Morfar leser en liten bok men hun sovner mens han leser.

 

Mandag 25. februar blir Morfar vekket halv syv.  Det er litt for tidlig synes han.  Selv om Livia legger seg ned igjen så bruker hun halvtimen frem til syv til å sukke, stønne, prate om ar hun vil stå opp, om at Morfar burde stå opp, Et Cetera, så Morfar kunne egentlig like godt ha stått opp med én gang.

Det er tur-dag for gruppen Rødhette i dag.  I matboksen er det en hel skive med makrell i tomat, én skive med gulost, et halv eple og et godt stykke pecorino.

I går var det vår med sol og snesmelting.  Det betyr også fuktighet i luften.  I morges var det til vår store overraskelse 15 kuldegrader.  Islaget på bilen var nesten en hel centimeter tykt.  Så lenge, så lenge, så lenge sier piken utålmodig mens Morfar skraper og skraper.  Det er så kaldt at vi må gå inn og oppgradere påkledningen.  Morfar trodde det var en håndfull kuldegrader; nå er det på med den forede dressen, tykk lue, votter og ullsokker.

I den fantastiske Solungen barnehage har de lest denne bloggen.  Der har de lagt merke til min undring over at Livia sier at de ikke hjelper barna med å tørke seg på do.  De forteller at Livia insisterer på at hun skal gjøre sjøl (som hun sier med trønder-dialekten sin).  Dermed var den saken avklart og Morfar forklarer til Livia at det er fint om hun ber om hjelp så slipper han å vaske truser hver eneste dag.

Nevnte jeg at de er fantastiske der borte på Solungen?

I dag er Livia litt Morfar-klengete og vil at i tillegg til å drikke kaffe mens hun spiser frokost skal han også sitte ved siden av henne.  Nesten ingen av de andre barna har kommet så det er greit.  Vanligvis spiser hun brød med brunost, men i dag spiser hun gulost.  Hun viser frem brødskiven så Mamma skal få se.

På vei hjem fra barnehagen stopper vi og kjøper reinkjøtt og rømme.  Det skal jo serveres med potetmos men for tiden er det ris som er i skuddet.  Når maten kommer på bordet sier hun at hun ikke liker kjøttet og bare vil ha ris og rømme.

Morfar tar på seg et alvorlig uttrykk og forklarer at hun absolutt må smake én bit.  Morfar har laget maten, og det er veldig dårlig gjort å ikke engang smake.  Hun forstår alvoret, smaker på én bit og sier akkurat det Morfar hadde regnet med: Jeg like det.  For den ungen der kan rett og slett ikke kjøtt stekt i rømme bli feil!  Hun spiser minst hundre gram kjøtt, halvparten av risen og minst en tredjedels rømmeboks.

Uten å fortelle hvorfor, uten å la henne forstå hvor viktig for seg selv det er det hun nå gjorde, uten mer om-og-men spør Morfar om vi ikke muligens skal ta en sjokoladekjeks eller to som dessert.  Det synes hun er en god idé!

Vi sender melding til Astrid(s foreldre) og spør om hun vil komme på tegne- og malekveld her hos oss.  Det vil hun gjerne; hun kommer om ett kvarter.  I løpet av dagen har temperaturen steget fra -15 til skarve -5.  Derfor er det greit at Livia fordriver ventetiden med å leke ute; halsen av fleece må være på ellers er det greit å være ute med inneklær noen minutter.  Om ikke annet så lærer hun hva kulde er.

Femten minutter er lenge når man er fire år og venter på sin venn, så med litt mer klær får hun lov til å løpe alene over til Astrid for å møte henne.  Hun er veldig stolt over å få lov til å løpe avgårde alene; jeg er stor, sier hun.

De kommer løpende tilbake hånd-i-hånd og er kjempesøte.  Første post på programmet er å se på Fantorangen, og så BarneTV.  Morfar er i perlehumør og de får en kjeks hver.

Ofte er det komplikasjoner når de skal sitte sammen i den lille sacco-sekken.  Det er Farmor som eier sekken og derfor føler Astrid at det på mange måter er hennes.  Samtidig føler Livia at det er hennes plass foran den lille TVen.  De hardeste konfliktene er der rett står mot rett.

Men i dag er det bare velstand.  De sitter som to prinsesser og ser en stund før Morfar legger tepper over bordet så det blir en hytte, se har løpekonkurranse fra rommet til Livia til utgangsdøren og de er en stund på badet og det fnises intenst der inne.

Plutselig vil se gå på ski.  Temperaturen har falt ned til minus ti nå.  Ved å ta på med klær får de være ute, men med bare ett par ski og uten skisko er det ikke så lett.  De leker der ute i ti minutter før de kommer inn igjen.  Så står de en halvtime på kjøkkenet og lager heksebrygg før de jager en ballong rundt i huset.  Plutselig er klokken halv åtte og Astrid må gå hjem.

Det tar førti minutter å spise to skiver med brunost, pusse tenner og lese en bok.  Kvart over åtte sover Livia i sin seng med Anna og Fantorangen ved siden av seg.

Det er lørdag 23. februar og Livia sov helt til åtte.  Morfar fikk henne til å vente helt til halv ni før hun gikk for å vekke Tante Marianne.  Livia lovet å gjøre det forsiktig men Marianne sa hun ikke kunne huske å ha fått en så hensynsløs vekking på svært lenge.  Marianne lager grønn te til de voksne mens Morfar koker havregrøt.

Livia tror ikke på Morfar når han sier det er kaldt ute så hun løper ut i undertøyet for å kontrollere selv.  Hun er ikke ute i mange sekundene.

Det er ikke plass til Oldermor her i Grisehuset så hun har overnattet hos en venninne.  Når hun kommer har hun spist frokost og ikke vil hun ha kaffe heller.  Vi er fire generasjoner og tilbringer en times tid sammen.  Oldemor leser fra en ny bok som hun har tatt med.

Livia synes det bli så kjedelig inne, og lager hytte ute i sneen som Anne og Fantorangen skal bo i.  De må ha utstyr så hun låner to kasseroller som holder dem med selskap.

Marianne har jobbet på en gård i nærheten.  Der er spesialiteten “lykkelige dyr”.  Det betyr i praksis at griser, kyr og hester får leve ute med all den plassen de måtte ønske.  Hun vil gjerne vise oss gården, og introdusere oss til Åse.  Åse bor på andre siden av elven (Glåma) og der ligger også gården.

Vi kjører først hjem til Åse.  Der introduseres vi til hennes barnebarn Sigurd og Åsne.  Sammen drar vi til gården til Heinrich som ikke ligger så langt unna.  Gården heter Åmot og leverer kjøtt til Grøstadgris.

Heinrich er ikke hjemme, men vi har fått lov til å se oss rundt.  Det mest fantastiske er tre purker som nettopp har fått et kull med unger.   De har hver sin “hytte” og de omlag ti unger hver.  Fra “huset” sitt kan de fritt gå ut i hver sin “bakgård”.

Når vi kommer så titter purkene nysgjerrig på oss.  Både gjennom vinduet i døren og ute i luftegården de har.  Marianne anslår purkene til å være 250 kg. De små husene er isolert men ikke oppvarmet; når vi stikker inn armen kjenner vi varmen slå mot oss.  En diger purke og ti unger er altså mer enn tilstrekkelig for å holde varmen oppe selv her i kalde Solør.

Marianne forteller at disse grisene er de heldigste i hele Norge.  Vi ser flokker med griser som traver rundt på jordene med “husklynger” de kan bo i, og altså de tre purkene som ser ut til å storkose seg med ungene sine.  Her er helt stille, ikke den hylingen som er i alle grisefjøs rundt om i verden.

Husene har et tykt lag med halm på gulvet.  Det er rent og pent inne, og åpenbart at grisene ikke “griser” når de ikke er innestengt slik at de ikke har noe valg.  Når mamma går ut for å se på de besøkene blir ungene igjen inne i varmen.

Det er mye annet å se på.  En flokk med kyr betrakter oss med stor interesse.  Også de ute hele året.  Tykk pels og god plass gjør at de ikke har noen problemer i kulden.  Mellom kyrne ser vi også fire hester.

Vi forsøker å få Livia interessert, men hun vil mye heller være med Sigurd og Åsne i å klarte opp på et fjell.  Hun er ikke lite stolt over å komme seg opp samme med de store barna.  De sklir ned og klatrer opp flere ganger.

På vei ut passerer vi en stall.  Ungene går inn og titter på en stor hest som står og spiser.  Morfar er livredd for at noen av dem skal gå for nær bakbena; han har engang blitt sparket av en hest og det satte sine merker for å si det slik.

Vi blir invitert hjem til Åse på pizza.

Åse bor på et gammelt gårdsbruk noen minutter fra gården til Heinrich.  Marianne bodde hos Ase da hun jobbet for ham.  Stilen på hovedhuset er umiskjennelig 70-talls.  Livia vil gjerne låne et par flotte ull-tøfler og tasser omkring med dem hele tiden mens vi er der.

Hun har laget pizza-deig.  Den ene lager hun til på klassisk vis med kjøtt og ost.  Den andre deler hun i fire, skriver ungenes navn på kanten, og lar dem komponere sin egen blanding.  Det blir stor suksess.  Hun server også salat, samt julebrus til barna.  Livia blir overlykkelig over å få brus, men drikker ikke mer enn én eneste slurk.

Sigurd lager kaffe til oss, og serverer boller av kokos og kakao som han har laget; de fantastisk gode!  Vi sitter et par timer og prater mens ungene leker.  Åsne er fantastisk flink med Livia og stiller opp i alt Livia vil undersøke i rundt om i huset.  Hun hjelper til og med Livia med å “perle” et langt kjede.

Takk for oss!

På veien hjem er det nesten umulig å holde Livia våken, men vi kommer oss frem til butikken på Kirkenær.  Der handler vi inn middag til søndag, melk til kaffen søndag morgen, og så videre.  Derefter hjem til Grisehuset.

Livia spør om vi ikke kan gå på ski; Morfar og Tante Marianne er naturligvis med på notene.  Mens tre generasjoner ungdommer er ute i sneen tar Oldemor seg en hvil.

Livia mangler fremdeles grovmotorikken til å stå mange sekundene på ski, men holder humøret forbausende bra oppe.  Hun faller hundrevis av ganger, men er like blid.  Vi er invitert til Vanebo på middag og Livia protesterer høylytt da vi efter en time må avslutte skituren for å gå på besøk.

Vi spiser kveite og prater mens Livia ikke spiser opp lørdagsgodtet sitt.  Isteden kommer hun tilbake til bordet og vil ha mer fisk, mer agurk og mer gulerøtter.  Hun drikker heller ikke Coca Colaen som hun ble lykkelig over å få.  Morfar setter pris på at hun ikke liker søte ting.

Hun er i seng litt over åtte og sover før halv ni.

Torsdag  21. februar ønsker oss velkommen med -21 grader.  Når klokken ringer kvart på syv er Livia allerede våken.  Det betyr at vi har god tid, så vi spiser frokost her hjemme.  For Livia betyr det én brødskive med leverpostei og melk.

Forberedelsene til denne kalde dagen startet i går, og derfor kommer det ikke som noen overraskelse på Livia at i dag må hun ha på seg ullundertøy, fleece jakke og bukse, hals, den tykke, røde dressen med teddyfor, ullsokker i vinterskoene, votter og lue bare for å dra i barnehagen.  Hun forsøkte noen proforma protester, men vi gikk ut på trappen og det tok ikke mange sekundene før hun forsto at Morfar ikke spøker når han sier det er veldig kaldt.

Det er bare så vidt bilen starter og den er like kald inni som utenpå.  Derfor er det også is på innsiden av vinduene.  Livia tegner hele veien til barnehagen.

Det er vinterferie og nesten alle i barnehagen er bortreist.  Men før jeg har drukket opp kaffen kommer Livia løpende og sier Du gå hjem nå før hun løper tilbake til dukkerommet sammen med en annen jente.  Det er stille noen sekunder før vi hører masse greier rase i gulvet, efterfulgt av to jenter som hyler av glede.  De voksne himler med øynene og jeg trekker meg tilbake.

Klokken fire er hun på hemsen sammen med to andre jenter.  Ikke tale om at hun skal hjem (“hentes” er ordet de bruker) før de andre.  Morfar sitter tålmodig og venter.  Det siste vi gjør er som alltid å sprit-vaske hendene.  Fremdeles er vi friske!

På vei hjem kjører vi innom butikken.  Jeg foreslår hvalkjøtt men hun får øye på fiskepinner i frysedisken og velger det isteden.

Dagens pedagogiske opplegg handler om is og salt.  Morfar har fylt et lokk med vann og satt det på trappen.  Når vi kommer hjem tømmer vi på salt og Livia er til stadighet ute og ser hvordan det blir stadig mer vann av isen, selv om det er nesten 15 kuldegrader.  Så har vi salt på trappen og ser hvordan vi får bort all isen.  Nå forstår vi hvorfor det ikke er noe sne og is på hovedveien mens veien vi kjører til barnehagen er helt hvit.

Mens Morfar lager middag leker Livia i huset sitt i vinduskarmen.  Anna og Fantorangen skal legge seg, men de krangler og vil ikke ligge stille.  Til slutt må Fantorangen ligge i sofaen under et pledd mens Anna ligger alene i huset.

Efter middag drar vi på besøk til Astrid.  Når hun hentes kvart over syv vil hun absolutt (!) ikke hjem.  De voksne forteller at jentene har hatt det veldig bra sammen i dag.  Det varierer fra gang til gang, men det er vel slik det skal være.

På vei hjem forteller hun at hun har lært i barnehagen at når man står stille, da blir man kald.  Man må løpe litt, for da blir man varm.  Forteller hun Morfar.  Det er så flott at Livia og Morfar går hånd-i-hånd i den kalde natten på vei tilbake til Grisehuset.

Vel hjemme lager vi varm kakao og finner frem boller og syltetøy.  Men da Livia skal hente syltetøyet finner hun en kald fiskekake fra i går.  Hun vil mye heller spise den enn en bolle.  Borte blir den, så da så.

Kvart på åtte er hun i dusjen, fem over åtte i sengen, og hun spvner før Morfar rekker å lese ut Lillesøster og Mimmi.

Vi så på kalenderen at nå er det bare seks dager igjen i barnehagen.  I morgen kommer Oldemor og Tante Marianne.