Livia

Nå som Morfar er i Norge er ikke Livia så ofte i Montemagno som før.  Derfor er det veldig hyggelig når hun kommer til middag sammen med Mamma.  Det blir ikke tur på oss denne gangen, men vi ser på kino og har det veldig fint sammen.

Neste dag drar de avgårde slik at Livia rekker barnehagen og Mamma kan jobbe.  Takk for besøket!

Livia er fem år!

Denne “helgen” startet torsdag morgen i Viareggio med at Livia, Babbo og Morfar spiste frokost sammen på en bar.  Derefter en lang tur tilbake til Montemagno. Så lang av vi måtte stoppe i Migliarino og gå på bar.

En viktig del av hva vi i Montemagno ønsker å oppnå er å skape en god kontrast til hverdagen.  Skape en liten “norsk øy” i Italia.  Eftersom vi deler klima og matvaner med Italia må vi fokusere på andre norske særegenheter, og da er gå på tur i særstilling.  Språket hennes blir stadig bedre!

Vel hjemme er det bare to ting som gjelder: Alessandro og Giada.  Men ingen av dem er hjemme så Livia og Morfar gåpr isteden til kilden for å hente vann.  Når vi kommer hjem spiser vi lunch, og tar en dupp.  Det er herlig å sove bort litt av den varmeste tiden.

Da vi våkner gar Livia sammen med Mormor på jakt efter Giada, og finner henne hjemme.  Men mannaen sier Giada må sove litt men at de skal komme på besøk til oss når hun våkner.  For å få tiden til å gå foreslår Morfar at vi skal gå ned til Calci for å handle og spise is.  Livia vil i utgangspunktet ikke være være med, for hun venter på at Alessandro skal komme hjem og Giada våkne.  Men Mormor overtaler henne, og godt var det.  Vi hadde en kjempehyggelig tur.  Som alltid når hun får velge så blir det fisk.

Mormor og Edel møtte oss på isbaren, og vi fikk sitte på opp bakkene igjen.

Da vi kom hjem sto Giada utenfor.  Jentene lekte sammen en stund her i huset.

Det er fare for regn, selv om det naturligvis ikke begynner å regne, men vi spiser inne likevel.  Edel er her og alle fire har en hyggelig kveld.  Hun bestemmer at de to fiskehodene ikke skal kastes men oppbevares i kjøleskapet.  Mormor lager caponata av grønnsakene vi har fått av Stefano.  Hun hyler av glede hver gang jeg kiler henne.

La seg i sin egen seng og sovnet nesten umiddelbart.

Fredagen startet med frokost og at vi venter og venter på at Alessandro skal stå opp.   Uansett når hun går til sengs er det opp klokken åtte her i Montemagno.  Det er nemlig viktig å få sove efter lunchen, slik at hun er opplagt til middag.  Planleggingen av middagen starter allerede klokken åtte om morgenen.

Morfar er litt streng på at hun ikke får gå til Alessandro før klokken ni.  Ni presis banker hun på, men ingen åpner.  Endelig kommer han ut i gaten; klokken har blitt halv ti.  De leker sammen et par timer.

Circoloen i La Corte er stengt.  Efter å ha vært hus oss i noen uker har Silvia begynt i Caprona isteden.  Så da skal vi spise lunch i Caprona–sånn er det med den saken.  Litt over klokken elleve må vi gå for å rekke bussen.  Hun har ikke veldig lyst til å forlate Alessandro, men egentlig ingen sure miner når Morfar sier at slik er det.

Vi går til bussen og rekker den med nød og neppe.  Sjåføren har ikke billetter så vi reiser gratis.  Bussen tar oss til La Corte.  Efter å ha gått gjennom La Corte kommer vi frem til lekeplassen hvor vi har tilbrakt så mange timer.  Derfra går det en vei langs “elven” i riktig retning.

På ene siden “elven” og på andre store eiketrær.  Vi diskuterer om trærne er så store som Totoros tre, men blir vel enige om at det er de ikke.  Det er et godt stykke å gå, og det er mye over 30 grader i skyggen.  Vi spiser litt Kvikklunch men det går mest i vann.

Trærne har store grener og vi forsøker forgjeves å riste ned noen eikenøtter.  Ikke finner vi noen eikenøtter på bakken heller.  Kanskje er det Totoro som har plukket alle sammen?  Blomsten har begynt å henge litt med hodet og vi må bruke noe av det dyrebare vannet vi har med oss for å gi den drikke. Vi kan ikke se at det hjelper.  Vi blir enige om at når vi kommer til Circolo så skal den få stå i vann.

Endelig (!) kommer vi frem.  Vi er slitne og varme.   Det er heldigvis ikke så lenge å vente får Mormor og Edel kommer.  Bodil kommer også, samt Heather og Ian.  Lee har ikke fått fri av Gerda.

Valgene til primo er zuppa toscana og spaghetti con cozze e gamberetti.  Livia må prøve begge før hun bestemmer seg for pasta.  Mens hun venter på maten leker hun at hun er postbud.  Morfar skriver brev til Nonna, til Mormor, Mamma, og alle andre.  Hun tar brevene under bordet, og returnerer med svarene.  Morfar leser oppgitt opp hva det står, før han raskt skriver et nytt brev.  Slik går det en halvtime.

Angela spør om vi vil ha brød på bordet; jeg svarer nei.  Livia spør hvorfor, og jeg forklarer som det er: Hun spiser et par brødskiver om det står brød på bordet, og da vil hun ikke ha mat.  Det er viktig å spise skikkelig mat, ikke bare hvitt brød.  Hun smiler lurt men sier ingenting.  Hun vil ikke ha secondo efter å ha spist sin spaghetti og en god del av Morfars zuppa.  Ingen vil ha dessert og vi kjører hjem.

Eftersom hun var oppe klokken åtte, og har gått en lang tur i varmen tar det ikke mange minuttene før hun sovner (sammen med Morfar).

Morfar gikk med henne til Giada.  Hun var hjemme, og Morfar fortsatte videre til kilden for å hente vann.  Da han kom tilbake ble både Giada og Livia med hjem til oss. De krangler om hvems kjærester som er penest.  Det kommer frem at Livia nå har to: Matteo og Alessandro!

I sekstiden kommer Alessandro hjem, og da viser det seg at Livia i går inviterte ham på middag hos oss.  Hans foreldre sier at han ikke har snakket om annet i hele dag.  Da er det ikke mulig å si nei.

Hun dresser seg opp med ny kjole, steller håret, og finner frem smykker.  De er finansati nå, sier hun.  De sitter på samme stol, men det er åpenbart at han er litt mindre interessert i å være det enn hun er.  Han spiser like godt som hun gjør, og det er fint å se på.  Vi har to primi men når han ikke vil ha den andre vil ikke hun ha heller.  De forsvinner inn i huset, går på kontoret (hvor hun setter på bil-filmen til ham) mens hun selv snakker i telefonen.  Med Mateo vil jeg tro.

Fiskehodene ble behørlig hentet ut av kjøleskapet og vist frem.  Alessandro var bare måtelig interessert.

Efter middag ser de på film sammen.  Mormor forsøker seg med Peter og Ulven, men det blir for skummelt.  Isteden ser de på Tottoro.  Alessandro oppfører seg flott hele kvelden, og foreldrene er tilfreds med å høre det.

Om natten våkner Livia av at hun er så varm.  Ta av deg t-skjorten, foreslår jeg.  Nei, det er fotan, sier hun.  Trønderdialekten sitter fast.

Lørdag venter vi på Mamma og Pappa.  For å få tiden til å gå foreslår jeg at hun skal få være fotomodell.  Jeg rigger opp reflektorer, flere blitzer, og hun får stå på bordet.  Men hun er så interessert i hva som skjuler seg bak paraplyene, hvilken pipelyd som kommer fra blitzene, og så videre.  Jeg får bare tatt et par bildet før hun klatrer ned av bordet for å studere utstyret.

Efter nok en begivenhetsløs natt i Mormor sin seng møter vi samme problemet som i går.  Livia vil løpe til Astri før klokken er åtte.  Og blir sur når hun ikke får det.  Men det er en surhet som ikke stikker dypt for hun forstår godt at vi ikke kan gå på besøk når Astrid sover.  Morfar drikke kaffe fra sin italienske moka mens Livia ser på NRK Super.

Dagens arrangement er tur i skogen.  Det er veldig anderledes enn turene Livia og Morfar tar i “sin” skog.  I Toscana er underskogen så tett at å gå “i skogen” er umulig.  Men ikke så i Norge.  Det er først når man går i skogen med barn at man reflekterer over at å gå “i skogen” har mye med hvor du bor.

Vi kjører en stund, og passerer Astrids barnehage.  Livia følger interessert med, og spør om hun kan begynne der.

Vel fremme i skogen går vi innover.  Astrid og Barbro, Far og Farmor, to gjester, og oss.  Og Capo, naturligvis.  Et helt lite følge som snegler seg innover.

Bakken er dekket av blåbærlyng.  Livia blir henrykt og setter i gang å plukke.  Men hun vil ikke at vi skal ta dem med hjem, hun vil spise dem nå med én gang.  Efter å ha plukket og spist noen runder løper hun videre.  Det er så mye annet å gjøre at selv ikke blåbær greier å holde oppmerksomhetens lenge.

Målet med turen er en stor “klatrestein” ved et vann.  Jentene klatrer opp og ned, frem og tilbake.  Morfar er naturligvis bekymret, men Farmor forteller at de pleide å dra hit med to voksne og 20 barn dengang hun jobbet i barnehage.  Det hjelper (litt) synes han.

Kvikklunch fungerer alltid og jentene spiser med vanlig velbehag.  barbro vil også klatre og være sammen med de store jentene.  Men særlig Livia vil ha sin venninne i fred.  Det er ikke lett å være minst.

Plassen ved vannet er omgitt av typisk norsk furuskog i skrint jordsmonn.  Man kan se langt inn i skogen.  Det er også litt rart, for i Toscana er underskogen tett som en vegg.  Derfor er det heller ikke vanlig med stier i skogen slik vi er vant til med fra Norge.

Det er en gapahuk der ved vannet og en bålplass med benker rundt.  De voksne drikker kaffe mens barna (og hunden) leker.  De klatrer og klatrer på steinen.  Og spiser Kvikklunch fra Morfars dype lommer.

Capo leker i vennet, og selv om det er iskaldt må jentene naturligvis prøve det.  Morfar ofrer seg, tar av skoene, og vasser med dem til det går over knærne.  Mye hyling og fnising.  Men både gøy og lærerikt.

Det tar en ny halvtime å kjøre tilbake, og Livia henger trett med hodet.  Farmor gjør en fin innsats i å holde henne våken så vi ankommer Grøset i fin form.

Lunchen er ultra-norsk: Risengrynsgrøt med rømmegrøtlokk.  Med sukker, smør, kanel og rød saft.  Det er så norsk at Morfar må klype seg i armen.  Rett skal være rett, og hun syntes nok risengrynsgrøten var bedre enn rømmegrøten.  Men det gjør da ingenting.

Begge de to pikene er slitne, men vi som med stor omhu sto tidlig opp, vi er ekstra trette.  Det protesteres, men vi går bestemt til Grisehuset.  Med Anna i armkroken bruker hun ikke mange minuttene på å sovne.  Morfar legger seg godt til rette i andre delen av sofaen.  Slik går det en time.

Efter lunchen, mens er det på ny tid å leke prinsesser.

Det er ikke lett å si hva som er viktigst, å kle seg ut eller å leke prinsesse efterpå.  Men Astri har en utømmelig lager av prinsesseutstyr og Livia elsker det.  Tydelig at det finnes alternativer til Morfars fokus på shorts og funksjonelle sandaler.

Livia får låne et par flotte sko av Atrid, som Astrid skal få tilbake når hun og Farmor kommer på besøk til Toscana.  Livia går med dem til gnagsårene blør (man må lære seg å lide for skjønnheten!).

Ved en tilfeldighet har de begge fått seg en Barbia-telefon i dag, og plutselig må det ringes.  De går frem og tilbake og ringer.  Til hverandre og til andre.   Jeg hører Livia ringer til Matteo.

Endelig er middagen som Morfar lager ferdig.  Først er det pasta med broccoli, derefter koteletter som koker i tomat.  Selv om alle sier de er fornøyde klager Morfar over råvarene; sommerkoteletter inneholder bare 86% kjøtt! mens bacon bare inneholder 91%.

Det åpnes gode viner, og Morfar snakker ikke mer om sommerkotelettene.

jentene synes nok de voksne sitter alt for lenge ved bordet, og prater for mye, for snart gjøres det i stand  til underholdning.  I går spilte jentene (beklager: prinsessene) musikk under middagen.  I dag skal det danses.

De har planlagt å sette på musikk og så danse for oss (i prinsessekjoler, naturligvis).  Men Astrid blir plutselig sjenert og vil ikke.  Livia sier “Jeg gjør det da sjøl” og setter på musikken, og svinger seg.  Vi voksne er ikke riktig klar over hva som skal skje så det blir ikke tatt så gode bilder som det kunne ha vært gjort.  Og nettopp fordi vi ike er “klare” får vi ikke lagt forholdene til rette for Astrid slik at hun kunne være med.

I tiden efter middag løper jentene omkring og er vekselvis prinsesser og på trampolinen.  Tidvis prinsesser som hopper.  De storkoser seg!

Da kvelden endelig kommer er det som vanlig protester, men vi avvikler uten for mye greier.  Livia får ikke lov til å gå til Grisehuset med prinsesseskoene, og det er hun sur for.  Men når hun som kompensasjon blir båret hele veien er det greit.

Vi leser om sjøormen som ikke kunne svømme, før hun sovner utslitt.

Efter å ha delt rom med tante Marianne enda en natt rinner dagen med overskyet pent vær.  Efter frokost er det opprydding og alle de kjedelige greiene som barn hater å måtte vente på.  Eneste adspredelse er å forevige Livia foran hennes eget tre; det som for all fremtid skal hete Livias tre.  En fin liten furu på tunet av Gjentebu.  De er omlag like gamle, og jeg håper de kan leve sammen i mange, mange år.  Til begge er rynkete og krokryggede.

Først er det mye lenger fra Gjentebu til Gjøvik hvor vi setter av Tante Marianne enn vi trodde, og så er det (veldig) mye lenger fra Gjøvik til Kirkenær.  Eftersom jeg selv ikke er så glad i å være i bil føler jeg med Livia som sitter i baksetet.  Planen var å slippe av Tante marianne i Hamar men litt telefonering forteller at det går tog fra Gjøvik også.  Så vår lille sommerferie sammen slutter på togstasjonen der.  Takk skal du ha for at du kom!

Rett utenfor Hamar stopper vi for å spise is, men det er fremdeles lenge igjen.

Heldigvis tar turen slutt.  Vi svinger inn på tunet foran Grisehuset.  Det ligger der omgitt av grønt gress istedenfor sne.  Livia er overlykkelig!  Det første hun gjør er å løpe bort for å se om det er noen som lager bøker i dag.  Hver eneste morgen hilse de på oss.  Men det er fellesferie og tomt.  Men lastebilen er den samme, og den står på samme plass som før.  Vi går forbi hele fasaden, men det er ikke noen ¨se i noen av vinduene.  Det er ikke kaldt i Norge nå, sier hun og ruller litt i gresset.

Vi møter Capo, Astrids hund.  Livia er overbevist om at hunden kjenner henne igjen (og det gjør den kanskje, for alt Morfar vet).  I Morfars øyne ser alt ut som før, men Livia som ikke er så vant til sne, hun tror sikkert at sneen var en integrert del av å være på Grøset.

Vi har ikke nøkkel til Grisehuset så vi går rett bort til Astrid.  Der blir det stor gjensynsglede.   Jentene forsvinner rast innover i huset mens de voksne blir sittende og prate en stund.

Astrid har en stor trampoline i hagen.  Den tar det ikke mange minuttene før de tar i bruk.  Astrid har mer øvelse men Livia lærer fort.

Farmor er så snill at i tillegg å ordne så vi kan få bo i Grisehuset, og losjerer Oldemor i Stabburet, hun inviterer også på middag.  Jentene er som limt til hverandre.  Det er ikke lett å avgjøre hvem som er mest fornøyd med å treffes.

De løper ut og inn, hopper på trampolinen, leker med Farmors iPad, løper ut igjen, Et Cetera, Et Cetera.  Livia vil sove hos Astrid, men når hun får høre at vi skal til Grisehuset blir det ikke mer snakk om den saken.

De voksne sitter i ro og fred og prater et par timer mens barna leker.  Alt er vel; alle har det som plommen i egget.

Men til slutt er det tid for noe fantastisk: Vi skal gå til Grisehuset.  Hun er skikkelig spent der vi går sammen over gresset.  Dette var jo hjemmet hennes i mange uker.  Håper å kunne spørre henne når hun blir voksen om hva hun husker.

Å komme inn i Grisehuset er underlig, også for Morfar.  Det er åpenbart at ingen har vært her siden vi bodde her.  Tingene som Livia “perlet” sammen med Astri borte hos Farmor henger stadig på veggen, og spøkelset hun laget i barnehagen, det henger enda i taket.  Livia er mildt sagt henrykt.

Morfar finner stor glede i at han Moka står i hyllen på kjøkkenet sammen med kaffen fra Italia!  Det skal bli gode morgenstunder med god kaffe, akkurat som det pleier å være for Morfar  i Grisehuset.

I tillegg til alt annet så finer Livia de samme lekene i skuffen under kjøleskapet.  Hun bærer dem inn i sengen (til Morfar) og gjensynsgleden er stor.  Hun kan ikke ha hatt det så ille sist hun var her, om vi skal måle med gleden over å være tilbake.

Det tar ikke mange minuttene før hun husker på “huset mitt”.  Hun pleide å ligge i vinduskarmen bak sofaen mens jeg satt og leste.  Der hørte jeg hun hvisket hemmeligheter til Anna (hunden).  Hun tar med seg spøkelset som hang i taket og klatrer inn.  Det er som om hun ikke er skikkelig tilbake i Grisehuset før hun har sittet en stund i “huset mitt”.

Da det (endelig) er leggetid vil hun ikke ligge i sin egen seng, men isteden ved siden av Morfar.  Der er det dobbeltseng så det er greit.