|
|
Skrevet av Morfar den 13-07-2013  "Bli kjent"-fasen fortsetter  Skremme Morfar Å sove på samme rom som Tante Marianne er på spennende at Livia ikke finner grunn til å komme inn til Morfar i løpet av natten. Hun vil heller ikke stå opp før Marianne gjør det.
I dag blir en spennende dag, for Oldemor skal besøke en venninne. Dermed blir Livia, Tante Marianne og Morfar helt alene på hytta. Jentene mine fortsetter sin “bli-kjent”-greie og Livia viser Tante Marianne om-og-om igjen tegnebøkene sine. De låner Morfars tusjer, og Livia forklarer at Tante Marianne må være forsiktig med dem, ellers bli Morfar sint. Marianne er tålmodigheten selv!
Været er ikke så bra som i går, men vi voksne gjør et poeng av å ikke snakke om det. Så når tegningen endelig opphører i tolvtiden er vi klare til å gjøre det vi “egentlig” har kommet for å gjøre: Gå på tur. Hva er vel litt yr i møte med turglede smurt med Kvikklunsj?
 I skogen Morfar er kjentmann i egenskap å oppnevne seg selv til det. Vi går opp bakkene og inn i dalen på nedsiden av Fjellsvarden. Men Morfar har ikke vært her på 30 år og vi tar av for tidlig. Bakken er mye brattere enn Morfar husker, og naturligvis har han tatt feil. Derfor kommer vi ned på veien igjen omtrent ved Setra. Men det er jo bare han som vet at vi har vært på en liten svingom; jentene klager ikke over omveien de ikke vet om.
Stemningen er herlig — akkurat slik den skal være på fjelltur. Kvikklunchen har akkurat den funksjonen den skal ha, og hver gang noen blir sliten passer det med en stripe. Tante henger seg på spisingen og det er godt Morfar har store lommer med mye Kvikklunch.
 Lokalbefolkningen  Etablere bånd Nede på veien møter vi sauene som vi så i går. Med Marianne som hjelper og instruktør er det ikke vanskelig å få dem lokket helt inntil oss. Livia gir dem gress, og søya spiser mens lammene står i betryggende avstand og ser på.
Tante Marianne er hele tiden i Livias fokus. Klenge er vel et ord som kan brukes. Det er tydelig at å se hva Marianne gjør, og gjøre likedan, det fyller et behov. Morfar som vanligvis er klatrestativet er fornøyd.
Fra Setra går vi oppover mot Fjellsvarden. Været er litt bedre og det har i det minste sluttet å regne.
 Marianne trår til Vi har vel gått en tre-fire kilometer nå, og hele tiden oppover. Livia begynner å bli sliten, og selv ikke Kvikklunch kan skjule det. Da er det Tante Marianne viser hva hun kan: Livia hyler av glede over sin nye hest!
 Elgskaret er bratt  Dårlig sti Men isteden for å gå helt opp tar vi Elgskaret ved i dalen igjen. Det er ganske bratt, men Morfar er jo som en gaselle og jentene leker seg ned som ingen ting. Livia begynner å bli lei av at det hele tiden tas bilder.
Det kan ikke stikkes under en stol at når man kommer ned i dalbunnen, da forsvinner stien. Vi kjemper oss gjennom ur-skogen en stund før vi vader over en myr hvor vannet surkler i skoene. Men ingen sure miner! Litt hyling over det kalde vannet, men slikt må man regne med.
Til slutt kommer vi da endelig ned til hytta i dalbunnen, og traktorveien som går derfra tilbake til “sivilisasjonen”. Det er ingen på hytta, men vi stopper likevel ikke.
 Jentene løper Jentene finner ut at Morfar er et troll (eller var det en løve) og de må løpe avgårde for å redde livet. Hvor Livia får kreftene fra er vanskelig å forstå, men hun løper lykkelig avgårde sammen med Marianne. Morfar ser ikke noe mer til dem før vi alle er trygt tilbake nede på hytta.
Turen tok halvannen time. Selv om vi ikke fikk skrevet navnet vårt i boken på Fjellsvarden i dag var det likevel en fin måte å avslutte formiddagen på.
Vi spiser lunch sammen, slik man skal efter en tur. Alle passe slitne og sultne. Noe av det aller beste med “hytteliv” er den sunne apetitten.
 Jentene sover Efter lunch går det som det må gå. Marianne sa at hun “egentlig” ikke skulle sove, men når Morfar kommer inn på soverommet ligger de som to prinsesser. Ikke bare fikk Livia sove med Marianne, hun fikk gjøre det i overkøyen. Lykken er fullkommen! Og når Morfar ser at de to sover, da er han ikke sen om selv å sovne.
 Norske aktiviteter Eftermiddagen går med til hytteaktiviteter. Som alltid starter vi med tegning.
 Vindusvask Dernest skal vi spikre. I “kattehuset” finner vi alt vi trenger. Og endeveeden i en stor stokk er akkurat passe lett å jobbe med. Hun blir flink efterhvert selv om hammeren er i tyngste laget. Hun greier til og med å holde spikeren med ene hånden og hammeren med den andre. Ingen blå negler så langt.
På hytta er jo alt nytt. Alt skal prøves, og alt skal undersøkes. Hun oppdager at det er perfekt å stå på kne på kjøkkenbenken og pusse vinduer. Tydeligvis ingen andre steder det er slik for det vaskes og pusses ganske lenge. Hun snakker for seg selv hele tiden, som om hun instruerer noen.
Marianne lærer Livia hvordan man lager små bøker med tegneserier.
Vi snakker om at i morgen skal vi kjøre til Grisehuset. Det er litt langt, men ikke så veldig langt. Sier de voksne uten riktig å vite hva de snakker om, skal det vise seg.
 Hytteboka  Oldemor studerer organet sitt Eftersom det er siste kvelden foreslår Marianne at de skal skrive i bytteboka. Vi ser på hva Morfar skrev for førti år siden, og så setter jentene i gang. Morfars tusjer kommer virkelig til sin rett. Som vanlig vil Livia tegne sammen med Marinne. Riktig fint blir det, og et fint minne fra hennes aller første tur “på fjellet”.
Skrevet av Morfar den 12-07-2013  Morgendans  Livia danser Efter en natt nesten helt i sin egen seng opprinner dagen med strålende sol. De voksne er så trege med å komme i gang at Livia danser en halvtime i stuen. Hun har åpenbart lært noe, for her er ballett-trinn og sving-om. Hun hører musikken i hodet og tar elegante trinn. På gamle, slitte furugulv er det alltid risiko for flis så Morfar er natuligvis bekymret; vi ønsker ingen dårlige minner fra første turen på Gjentebu.
 Sofaen blir en scene I dag står det to ting på programmet: Gå tur på i fjellet (norsk type), og hente Tante Marianne i Bagn. Alle i Norge vet hva snaufjell er, så det må Livia også få erfare. Å vite hvordan det er å stå på en topp med det vide utsynet som norske fjell byr på er en viktig del av å være norsk. Morfar er litt opptatt av det norske, må vite. Det er nå timene på vandring fra Montemagno til Calci og rundt i skogen skal komme til nytte.
Tante Marianne kommer med bussen i eftermiddag. Det er jeg veldig glad for at hun setter av helgen til oss. En viktig del av fornorskningen er å knytte bånd til den norske familien. Man besøker ikke noen man ikke kjenner. Det har vært mye snakk om hvor Tante skal sove, og Livia gleder seg veldig til å dele rom med henne.
Efterhvert blir gulvet for lite og hun trekker opp på sofaen og bruker den som scene. Endelig er frokosten klar; noe mer norsk enn brød med ost, og melk, i et hyttekjøkken kan man vanskelig tenke seg.
 To malere  Gymnadenia conopsea Før vi kan gå tur må Oldemor male en yttervegg. Livia melder seg frivillig, og utstyrt med en t-shirt fra Vatikanet (!) setter hun i gang. Efter å ha øvd seg litt på en benk får hun være med på veggen. Oldemor er streng og dette er ingen lek. Det som skal males blir malt, ikke mer søl enn man kan forvente, og alt er vel.
Mens det males går Morfar ned på gressbakken for å forevige den norske orkidéen tettbrudespore. Naturligvis er det Gjentebu vi ser i bakgrunnen.
Ikke overraskende blir hun snart lei av å male. Da er det på tide med en oppdagelsesferd i jungelen. Det er nemlig ingen overdrivelse å si at Oldemor har latt den store tomten gro litt igjen. Faktisk er det meste av den helt ufremkommelig. I gamle dager var det helt sikkert beitemark her, men nå er det fullstendig overgrodd. Eftersom det ikke er ovn på hytta, bare peis, har hun ikke bruk for ved, og derfor blir skogen heller ikke tynnet. Tomten deler skjebne med resten av kulturlandskapet i Valdres.
 I jungelen  Rester efter et måltid Vi lager en historie om at flyet vi var med i har styrtet i jungelen. Nå må vi kjempe oss tilbake til hytta. Jungelen er full av løver, tigre og ulver. Det er derfor hun er utstyrt med en stor blomst til å forsvare seg med. Vi finner en benrest og alle våre mistanker om ulver bekreftes. Vi trøster oss med at ulver nesten bare er ute om natten. Vi vil jo tross alt ikke ende opp som middag hos en ulvefamilie.
Akkurat som Morfar husker fra bardommen er det en myr gjemt inne mellom trærne. Der synker vi ned i mosen og blir våte på bena. Det hyles av skrekkblandet fryd. Vi undersøker om det er fisk i myrvannet. Det er det ikke.
 Livia og Oldemor i fjellet  Fjellsvarden  "Flink å gå" Efter to turer rundt hytta er Oldemor endelig klar, og vi drar på tur. Vi kjører opp gjennom Nordre Fjell, og går fra bommen oppover i fjellet. Det er ikke lenge før vi passerer tregrensen og er på fjellet. Dagens ord er derfor sti. Hittil har vi jo stort sett vært i norsk natur om vinteren, og da er det ordet løype man må kunne. Sandalene vi kjøpte på Declaton fungerer utmerket! Det er vind (når er det ikke vind på snaufjellet?) men den er ikke så veldig kald.
Det er kjølig og ingen tenker på å bade i Lustjern. Men vakkert, dét er det der det ligger.
For å holde varmen har vi med den vindtette jakken Mormor kjøpte på Fretx i fjor. Den er litt stor, men perfekt. Tynn, men vindtett. Akkurat hva en liten pike trenger. Før vi setter oss ned holder hun høyt temo og er så varm at jakken ikke er nødvendig.
Målet er (naturligvis) Fjellsvarden. Alle som går på tur med Gjentebu som utgangspunkt må besøke Fjellsvarden. Så enkelt er det.
 Bygge varde  Tilfreds med å ha skrevet i boken på Fjellsvarden På en norsk fjelltopp er det to ting man må gjøre (i tillegg til å spise Kvikklunch), nemlig skrive i boken og bygge videre på varden.
Boken ligger i postkassen som Turistforeningen har satt opp. Livia spør hvem som bor her, og må titte grundig ned i kassen når vi tar frem boken. Hun skriver navnet sitt selv, og legger seg tilfreds til rette når vi forteller at bare fantastisk flinke folk greier å gå helt hit og at premien (igjen, i tillegg til Kvikklunch) er å få skrive navnet sitt. Morfar lurer på hva hun tenker på der hun ligger.
 De voksne Det andre man gjør når man er på fjellet, det er å bygge videre på varden. Til oldemors store forbauselse husker hun feil: Det er ingen varde på Fjellsvarden. Men det er nok med varder andre steder, og bygges både her og der. Men tålmodigheten har sin grense: “Én til, etterpå nok” sier hun.
Livia har blitt forbausende flink til å håndtere Morfars kamera (Fuji X100s). Selv om hun har remmen rundt nakken skal ikke stikkes under en stol at morfar er bekymret. Men hun ser gjennom søkeren, og har helt klart for seg hva som skal til.
Hvorfor vi voksne skal holde hendene over hode er ikke helt klart, men vi gjør som vi får beskjed om. Oldemor synes forresten Morfar er veldig stor 🙂
 Med Oldemor på fjellet  Utsikten fra Fjellsvarden  Litt skummelt Efter en stund på fjellet går vi en annen rute tilbake til bilen. Morfar kjenner igjen rutene, hyttene og stedene selv om det er (minst) 30 år siden han var her sist. Mye har skjedd med hyttene siden dengang.
Vi treffer noen sauer, og det er ikke lett å si hvem som synes det er mest spennende. Men i det minste lærer vi forskjellen på et lam og en sau.
Tilbake orker ikke Oldemor å kjøre på veien så hun drar sin Subaru bortover en krøttersti et godt stykke. Passasjerene har stor glede av å være med på eventyr. Det går bra til slutt, og vi sparte sikkert flere minutter.l
 Livia og Marianne  Blomstertur Vel hjemme, og efter lunch, drar Morfar og Livia avgårde med Oldemors bil for å hente Tante Marianne i Bagn. Vi er tidlig ute så vi venter i klatrestativet på Bagn skole. Når bussen endelig kommer blir Livia sjenert, men det går heldigvis fort over. Efter å ha handlet litt kjører vi tilbake.
Livia er facinert av Tante, og limer seg fast i henne. Hun vil ikke være med på noe om ikke Tante er med. Det er herlig å se båndene knyttes.
Naturligvis må vi gå en kveldstur for å plukke blomster. Oldemor vil nemlig ha ferske blomster på middagsbordet hver eneste kveld. “Jentene” leker og har det gøy. Morfar føler seg akkurat som morfedre skal føle seg der han følger med. Det er en fin og varm kveld.
 Botanikeren  Jentene mine Morfar vet ingenting om blomster så det er Oldemor jentene må gå til for å finne ut hva de heter. Men heller ikke hun kjenner dem alle.
Mens vi venter på middag bruker Livia tiden på å fortelle Tante alt om bøkene sine, om hva figurene heter, vise frem hvor sengene hennes er, og så videre. Marianne er herlig tålmodig. Det er tydelig et behov for å bli kjent. Begge veier, vil jeg tro.
Livia er skuffet over at hun ikke får ligge i Marianne sin seng; det er bare Morfar som orker å dele en seng som bare er 45 cm bred. Men, trøster Morfar, hun skal ligge på samme rom som Tante. Det hjelper!
 Middagsbordet Været er rett og slett fantastisk og vi spiser middag ute på terrassen. Fire generasjoner, friske blomster, sol og middag på terrassen med norsk flagg i Valdres; kan det bli bedre?
Skrevet av Morfar den 11-07-2013  Frokost på Gjentebu  Norske pike i en norsk hytte Efter en natt hvor det er en del snakk om hvorvidt det er natt eller ei når det ikke er mørkt, gryr endelig dagen med flott sol.
Livia vil leke men sammen med Morfar er det strengt mat-regime; som alle andre skal hun sitte ved bordet når det spises. Effekten er, naturligvis, at hun spiser hun også. Mindre småspising er en fordel for alle parter. Legg merke til blomstene.
Oldemor sier det er en fin kulp i nærheten, så vi drar for å bade. Det blir ikke vellykket. Vannet er femten grader i beste fall, kun Morfar våger seg uti. Livia blir så skuffet over at hun ikke kan bade, selv om hun står ved vannkanten. Vi kjører tilbake til hytta med en trist Liva. Men det går heldigvis fort over.
 Jeg vil ha norsk flagg, sa hun, så det fikk hun Bagn er nærmeste tettsted. Vi kjører dit for å handle. På veien ser vi både sauer og kyr som står helt inntil veien. Vi stopper og snakker til dem (men de snakker ikke tilbake). Livia synes det er fantastisk med dyrene som går fritt rundt i skogen.
Bagn er ikke noe stort sted, men de har noen få butikker. På en jernvarehandel har de norske flagg. Livia ber om å få ett, og hun er så skjønn når hun vifter entusiastisk med det at ingen kan motstå. Det er forresten ikke bare hunden Anna som er full av klistremerker; selv har hun flere i håret. jeg forsøker å finne ut hvorfor men uten hell.
Morfar skaper stor forventning hos Oldemor med å kjøpe alt som er nødvendig for å montere en kran på et 25mm vannrør. Suksessen er fullkommen når han senere rett og slett monterer den uten noe om-og-men. Hva skal man med utdannelse når man kan gjøre suksess på andre måter?
 Sommernorge  Ut for å plukke blomster Man kan ikke gå i en butikk i Norge om sommeren uten å kjøpe is. Vet ikke hvorfor hun ikke vil ha softis. I tillegg kjøper vi også en Karsten og Petra-bok.
Vi har en fin time i Bagn sammen med Oldemor. Også på vei tilbake møter vi sauer.
I Valdres er det en fantastisk blomsterprakt. Blomstene er ikke så store og fargesterke som i Toscana, men det er så uendelige mange fler av dem. Det vokser blomster overalt. På hytta er det friske blomster på alle bord hver eneste dag. I tillegg er det jo slik at om man sover med syv friske blomster under hodeputen vil man drømme om den man skal gifte seg med. Visstnok bare på St. Hansaften, men det er en bagatell vi unnslår.
Sammen med Oldemor går vi derfor ut i blomsterengen. Livia skal plukke (minst) syv sorter for å ha under hodeputen i natt. Det er en del av Morfars strategi for å få henne til å sove i egen seng.
 Utedo Men før vi kommer så langt er det noe annet som må gjøres. Livia blir ikke så lite forskrekket når hun oppdager hva det betyr at det er utedo på hytta. Til tross for Morfars advarsler vil hun titte ned i doen, og da bestemmer hun seg for at hun ikke under noen omstendighet vil sitte der. Men kombinasjonen av at naturen presser på og forsikringer om at det både er ufarlig og enkelt så tar hun doen i bruk.
Morfar ville ikke tatt bilde av henne på do om hun ikke hadde bedt om det: “Sende til Babbo” sa hun. I gamle dager var doen kledt med tegninger av sopp. Nå er det katter, og vi kaller det kattehuset. Høres bedre ut enn utedo.
 Solen skinner Det er mange blomsterenger vi kan gå til. Vi velger den nærmeste, som bare er noen hundre meter fra Hytta. Som alle andre barn synes Livia det er morsomt å lete efter forskjellige blomster. Sjelden ser man den barnslig gleden klarere enn når hun plukker blomster. Og det er jo så mange å velge mellom.
 Danser (med hendene fulle av småstein) Oldemor går tilbake til hytta mens Morfar og Livia går en tur. Solen skinner så herlig, det er fint og varmt, og vi har en fantastisk halvtime på veien oppover mot fjellet.
Det er ikke lett å forklare forskjellen mellom en port og en grind. At det har med sauer som går fritt omkring, i motsetning til en grense for privat eiendom. Men at en lukket grind skal lukkes, dét terper vi på.
Det er sauemøkk overalt og vi har mye moro av å ikke tråkke i den. Vi ler av et forslag om å sende en tørr ruke hjem til Mamma i en konvolutt slik at hun kan få se. Hun ler seg fillete av tanken på hva postbudet vil si når brevet lukter.
Uten at jeg forstår hvorfor fyller hun begge nevene med småstein. Hun sier noe om at de skal være sammen med blomstene. Men vi har ikke plukket de syv sortene enda, så det er ikke lett å vite hvorfor. All småstenen ender forresten til slutt opp i en haug midt på terrassen.
 Syv sorter  Blomstene under puten Til slutt plukker vi syv sorter, lager en bukett, og gjør oss klar til sengen. Efter at Morfar har lest både om at Karten og Petra er på båttur og at de lærer å sykle, sovner hun i sengen sin. Sammen med Anna (med alle kristermerkene) og blomsterbuketten under puten.
Skrevet av Morfar den 10-07-2013  Tre gode kamerater  På Kastrup Diskusjonen om hvilket kosedyr som skal være med på ferie, den er forbausende kort og grei. Hun er ikke som sin tante som holdt lange runder med konsultasjoner sammen med alle involverte. Nå er det også enklere at alle kosedyrene hennes av én eller annen grunn heter Anna.
De eneste billettene jeg fant med passende tider var via København; tanken var at tre timer der ville gå greit. Og det gjorde det. Vi hadde mye å se på, lange korridorer å løpe i, og mange spennende butikker å studere.
Barnehagen hennes er stengt i ufattelige ti lange uker. Mitt bidrag er å ta henne med på en ukes ferie til Norge. Planen er å få oppleve norske fjell sammen med Oldemor i Valdres, derefter besøke Astrid og Grisehuset. Under det hele ligger, som alltid, behovet for å snakke mer norsk og skape knytninger til norsk kultur. Morfar gir seg ikke.
 Fanget en fisk i fiskespillet Vi var tidlig oppe og efter å ha spist blir hun søvnig.
 Dupp på Kastrup Heldigvis er dét heller ikke noe problem, og hun legger seg til rette på en sofa og sovner. Jeg bærer henne ombord og hun sover mesteparten av veien til Oslo. Når hun våkner får hun litt juice og er blid som en sol efter noen minutter.
Det er spennende å se på bakken når vi lander, men hun synes ikke det er skummelt. Og, merkelig nok, ingen problemer med trykk i ørene.
Klistremerkene fulgte med i et blad vi kjøpte på Kastrup. Hvorfor Anna skulle ha de fleste på hodet forsto jeg aldri. De ble med resten av ferien (og henger der fremdeles).
 Ankomsthallen på OSL  Merenda på Flytoget Vel fremme i Gardermoen tar vi Flytoget til Oslo. Jeg kjøpte tre hekto skinke av Liana i går og det gomler vi på. Hun spiser mesteparten. Morfar er opptatt av at hun skal spise proteiner så han er fornøyd.
Fra Oslo-S går vi over til Bussterminalen, og rekker akkurat Valdresekspressen. Det holdt på å gå galt for ruten heter Årdal, hverken Fagernes eller Valdres. Som trøst for det som skal bli en lang busstur kjøper vi en is.
 Is på bussen Da vi setter oss ned poengterer hun at det er belter i bussen, fordi vi er i Norge. Hun sitter tålmodig i setet sitt i lange to og en halv time. Det er veldig lange to og en halv time, men hun blir ikke sur bare utålmodig.
Lykken er stor da vi ser at Oldemor venter på oss. Livia blir litt sjenert, men det går fort over. Hun er heller ikke så fornøyd med at vi enda ikke er fremme men også den siste halvtimen går greit. Vi snakker om at det blir færre og færre hus, og at vi er langt inne i skogen uten at det finnes noen by i nærheten.
Når vi endelig kommer til hytta har vi reist i 13 timer. Det er en fryd å reise med Livia. Hun er uendelig tålmodig, finner ikke på noe tull, er aldri trassig, bærer sekken sin og går på egne ben. Av og til virker det som om Morfars ønske om å bære henne er minst like stort som hennes “behov” for å bli båret.
 Oldemor på kjøkkenet Vi er helt enig om at hytta er et typisk norsk hus: Laget i tre. Livia får ikke ligge i overkøyen enda hun veldig gjerne vil det. Da vil hun ligge i sengen til Morfar. Han på sin side forsøker å si at sengen kun er 50 cm bred og ikke laget for to (hvorav den ene en stor mann), men til ingen nytte. Hun sover som en engel mens Morfar ikke sover så mye.
Skrevet av Morfar den 09-06-2013  Kinoforestilling Efter to meget aktive dager, efter å ha vært på tur i regnet, efter å ha spist, da blir det rett og slett for meget å holde seg våken på kino.
Skrevet av sissel den 09-06-2013 
Livia har vært hos oss i Montemagno to dager. Det har vært full fart fra morgen til kveld. Sammen med mormor og morfar på handletur lørdag formiddag, nye sandaler til Livia på Declaton og mat til helga på Ipercoop. Etterpå lek med nabogutten Alessandro, i bursdagsselskap med nye venner i Pisa og om kvelden besøk av norske Frida på fem år.
Innimellom er det bare Livia og morfar. De er i sin egen lille verden enten morfar leser norske bøker på senga eller Livia alvorlig tar rollen som morfars frisør i hagen. Håndteringen av klippemaskinen går bedre og bedre for hver gang. Og morfar slipper å bestille frisørtime i Calci.
Skrevet av Morfar den 07-06-2013  Pastaspiser Det er fredag. Eftersom Circolo i La Corte har stengt arrangerer vi lunch for alle vennene våre på terrassen. Dersom noen trenger å lære hvordan man spiser pasta er det bare å se på Livia.
 Nattevakten Tre hunder og én elg har hun gitt i oppgave å passe på seg mens hun sover.
Skrevet av Morfar den 17-05-2013  Moderne tegnesaker Efter at Mormor og Morfar skulle til Nederland (som det ikke ble noe av), og efter at Morfar har vært i Roma, så er det endelig tid for besøk i Montemagno.
Planen er at vi skal kjøpe et telt og så sove ute. Men Livia har litt feber og hoster ganske kraftig. Vi måler ikke temperaturen her i huset, men gjør et anslag. Anslaget er 38. Efter kraftig påtrykk fra Mormor gir Morfar opp tanken på uteliv denne helgen. Men teltet ble kjøpt inn og satt opp (mens regnet sprutet ned) så alt er klart til neste helg.
 Circolo-lunch Det er 17. mai og vi har strøket flaggene. De er hengt opp og vi ser på nyheter fra Norge på nettet og slår fast at alle har flagg. Norske flagg, og det har vi også.
I hele livet sitt har Livia spist lunch på Circolo Cortemagno i La Corte. Nå er den stengt og for å kompensere har vi invitert Silvia til å lage lunch hos oss isteden. Det blir vellykket selv om Livia blir så trøtt at hun sovner på Morfars arm efter å ha spist primo.
Skrevet av Morfar den 30-04-2013  To damer klare til fest  Livia ved Certosa To helger i Montemagno. Som alltid er det en blanding av friluftsliv og familieaktiviteter.
Middag med gjester, og Mormor og Livia pyntet seg skikkelig. Med sminke, hårbøyler, og fine kjoler. Hun er litt sky der hun står men hun er synlig stolt både av seg selv og sin Mormor.
I flere år har det vært faste rutiner her i landsbyen. Torsdag eftermiddag har Morfar hentet Livia i barnehagen. Vi har tullet og lekt, og kommet til Montemagno i fem-sekstiden. Om kvelden har vi gått en tur i landsbyen, besøkt butikken, vært på den lille lekeplassen, spist middag og ofte sett på film. Fredag har vi vært en tur i butikken, derefter lunch i La Corte, en dupp, lek om eftermiddagen, før vi har dratt hjem om kvelden.
 Vecchia Pieve Men verden endrer seg. Det første som har skjedd er at Circolo Cortemagno i La Corte har stengt. Det vil si at programmet fredag formiddag må endres. Dette gjelder forsåvidt hele familien. Og alle vennene våre som vi pleide å treffe i La Corte hver fredag.
Denne første fredagen spiser vi lunch på Trattoria Vecchia Pieve i Calci. Der har de pranzo di lavoro og maten er som vanlig god. Problemet med Vecchia Pieve er at lokalet har en grusom akustikk; det er helt umulig å føre en vanlig samtale. I tillegg er det (relativt) trangt, og langbordene som vi har hatt så mye glede av på Circolo er ikke mulig. Vi har ikke klart for oss hva vi skal gjøre.
Men er man i Calci er det naturlig å avslutte lunchen med en is.
 I Calci Det å ha et program, det synes Morfar er litt viktig. Livia har en betydelig dørstokk-mil–sikkert en en følge av at det ikke er såp mange andre i familien som tar henne med ut på tur–og den beste måten å overkomme den på er at tur inngår i en fast rutine. Det som er fast, det behøver man ikke engang tenke på å endre. Og det er ikke nødvendig å diskutere ting som det ikke kommer noe godt ut av å snakke om.
 Is er godt Det er 2,5 km fra Montemagno til Downtown Calci. Livia går nå den strekningen uten engang å reflektere over det, og nå uten å bli sliten. Vi stopper én eller to ganger underveis, men ellers er det smooth sailing hele veien. Turen tar en times tid.
Morfar fremstår nok som sprekere og mer tur-orientert enn han egentlig er. Men synet av klossete unger er skremmende. Særlig fordi håpet er at Livia skal kunne finne seg godt til rette i Norge dersom hun ønsker. Om å gå på en sti i seg selv er en utfordring kan det bli vanskelig å føle seg hjemme i et land hvor ute er et annet sted enn inne, og hvor det å være ute har egenverdi.
Livia har bedre grovmotorikk enn de fleste av sine jevnaldrende. Men naturlig nok ikke så god som mange norske unger. Det var lett å se da hun var i norsk barnehage at det er mye å hente. Der er det forresten bemerkelsesverdig hvor stor forskjell man kan se på fire uker. Hvilket forteller litt om hvor godt hun har av oppholdene i Norge.
En annen viktig ting man lærer i Norge, det er at noen ganger pynter man seg, men det gjelder ikke når man er ute (på tur). Det er befriende å se henne i shorts og (ulekre men) gode sko i skogen. Når det er klart at hun kan få på seg en kjole når vi kommer frem, da er det uproblematisk å ha funksjonelle klær på i skogen.
 Hva? Er det ulv i skogen?  Jente og gutt Det andre som har skjedd er at Livia har blitt kjent med Alessandro. Hun har visst om ham i lang tid, men det er først nå at hun har blitt interessert i å være sammen med ham. Faktisk er det nå slik at Livia inesten ikke spør om annet enn når Alessandro kommer hjem og de kan leke sammen.
Alessandro er en meget aktiv gutt. Så aktiv at det er komplisert å ha ansvaret for ham både i hagen og i landsbyen. Han løper avgårde uten kontroll og utgjør en betydelig fare for seg selv i trafikken. Fordi han er så aktiv, og det ikke virker som om han har så mange arenaer å få ut energien, så er han veldig vant til at foreldrene roper kom hit, stopp, kom tilbake, ikke gjør det, Et Cetera. Dermed er han ganske døv for slikt, og det er bare et spørsmål før han løper ut foran en bil.
 Studerer en blomst  Friskt mot Tilsvarende er det komplisert å ha ham i huset. Tilværelsen vår er basert på at Livia lar ting være i fred. Det gjør ikke han. I hvertfall ikke i mange minutter av gangen. Det beste stedet for ham å være, og det beste stedet å ha ansvaret for ham, det er i skogen. Der er det plass, ingen biler, og han kan brenne av så mye energi han måtte ønske. Vi har prøvd kirkegården, men det er (fremdeles) for nære landsbyen. Det er for lett å løpe tilbake.
Livia synes det er gøy å ha med Alessandro i skogen. Selv Morfar forstår at det er morsommere å leke med en gutt som er fire år enn en gutt som nettopp har fylt femti 🙂
 Vår kelner Men det er et problem med ulver. Både Livia og Alessandro har fått seg fortalt at det er ulver i skogen. Muligens for å skremme dem fra å gå dit (og heller leke i trafikken; hva vet jeg?). Ved å appellere til fornuften hennes forstår Livia at det ikke kan være ulver i skogen; vi har jo vært der hundrevis av ganger uten å se en. Dét blir for komplisert å forklare på Italiensk, så hun benytter sjansen til å overbevise ham om at faren for å bli oppspist er betydelig. Morfar gjør sitt til å berolige ham og stogge henne, men Livia koser seg med å fortelle om hvordan hun har blitt spist opp av ulv her mange ganger.
Om kveldene er det middag, og når vi har gjester så skal hun pynte seg. Hun forsvinner på badet sammen med Mormor. Når de sammen gjør sin entré blir hun rent ut flau over all oppmerksomheten. Kjolen har hun fått av Fabiana; efter flere år på loftet passer den nå helt fint.
Som alltid har hun stor glede av å hjelpe til med å dekke på, lage mat, stelle i stand. Iført sitt Livia-forkle iler hun frem og tilbake. Morfar gleder seg til å få en så ivrig assistent. Om et par år vil hun kunne tjene ekstra lommepenger ved å hjelpe til på Tages Cena. Det blir flotte greier!
 Knerten liker også oliven  Knerten spiser oliven Livia har stor glede av å spise. Kanskje er det skyldes at måltidene alltid er et samlingspunkt, at det aldri er stress og tidspress, alle er ferdige med dagens dont, og den egenrelt positive stemningen smitter over på barn.
Det bare én ting hun ikke spiser, og det er sopp. Årsaken er, sier hun, er at Babbo har sagt at man får sopp mellom tærne å spise sopp. Jeg gir ikke så mye for slike kommentarer.
At vi leser om Knerten, ser på film(er) om Knerten, og hun har en egen, det gjør at han er den mest populære “dukken”. Han får være med overalt, akkurat som Lillebror. I tillegg til å få servert alt hun selv liker, så som oliven, har hun snekret et eget hus til ham, han får sove på hodeputen hennes, og så videre.
 Kosedyrene sover Som regel er det absolutt ingen problemer med sovingen. Av naturlige grunner er hun helt utslitt når kvelden kommer. Det er greit at hun skal ligge i sin egen seng, og sovne alene. Hun våkner bare unntaksvis om natten, men da kommer hun sikkert som banken til morfar og vil ligge hos ham.
En kveld Morfar ikke passer på benytter hun sjansen og legger hun seg godt til rette sammen med kosedyrene. Alle får være med, og hun sover tilfreds “alene”. Det er som å se Tante Marianne.
Skrevet av Morfar den 30-03-2013  Med en panino  Vi feirer kvinnedagen 8. mars Det var nok godt å komme hjem til Mamma og Babbo efter en måned i Norge. Men heldigvis ser det likevel ikke ut som om de aktivitetene Morfar har å tilby helt har gått av moten. Forrige helg dro vi i parken selv om det pøsregnet og denne uken gikk vi på tur selv om det var kaldt. Vi fra Norge er naturligvis overbevist om at Ute er et bra sted å være og at det er vanskelig å tenke seg for mye uteliv. Særlig her hvor det ellers ikke praktiseres i særlig grad.
 Merenda under klatrestativet i 2011 Ingenting eksisterer uten å være i kontrast til noe annet. Trolig blir Morfar mer ute-orientert enn han ellers ville vært. Men Livia har vært to ganger i Norge så hun vet at å være ute uavhengig av været, det er ikke rart eller unormalt. Kanskje ender hun opp med å huske Morfar som han fyren med det dårlige været.
Men til ukens opplegg. Torsdag gikk vi først på tur med Alsessandro. Kirkegården var spennende, men Livia syntes det var litt skummelt med alle de døde; jeg forstår ikke at hvorfor man skal fortelle barn slikt. Derefter butikken, den lille parken, og retur. Til middag ville hun ha laks. Vi ser på Knerten før vi leser om Snehvit.
Fredag startet med en tur til vannkilden før vi gikk hele veien til La Corte. Det er kaldt så Oldemors genser passer perfekt. Energi til turen henter vi fra en panino som Liana lager til oss i butikken. På circolo treffer Livia en annen jente og har ikke tid til å spise så mye. Da vi kommer hjem har Alessandro også kommet. Først er hun hos ham, så han hos henne, før vi går på tur igjen. Også nå til kirkegården (litt mindre skummelt i dag), butikken, før vi kommer ned på parkeringsplassen.
 Støvler?  Kaldt? Hun har fått nye sko (av Morfar). De er laget for å være ute med, men det er jo ikke et par støvler. Hun hyler litt når det kalde vannet strømmer inn. Alessandro har støvler, men det er lett å finne steder hvor vannet er dypt nok til at de fylles til randen. Han hyler av glede han også. De har en herlig halvtime der i vannet.
Litt selvinnsikt er kanskje plass til, og det er nok dekkende å si at hans foreldre nok ikke hadde sett for seg at de skulle få ham hjem relativt kald og skitten efter en gåtur i landsbyen. Faktisk tror jeg man kan si at de ble litt satt ut.
Livia snakker stadig mer, og oppholdet på Kirkenær har virkelig gitt norsken en dytt. Nå venter vi bare på at Livia skal lære å lese slik at vi kan lese norske bøker sammen. Kanskje blir det i fremtiden bilder av andre ting enn at Livia spiser og at Livia er ute i regn.
|
|
